Mektige land prøver ikke lenger å ta afrikanske kolonier, men kjemper derimot for å eie kontinentets gjeld. Det er fremfor alt EU og Kina som nå kjemper om den raskt voksende afrikanske økonomien.
Den 25. februar signerte EU og Den afrikanske union (AU) en utviklingspakke på 170 milliarder dollar. Dette har blitt kritisert som et forsinket forsøk på å motvirke Kinas økende innflytelse på kontinentet.
"Europa har aldri hatt en global investeringsstrategi og har aldri før presentert en så stor og ambisiøs pakke med Afrika", sa EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen som lovet "omveltende resultater".
Afrika utvikler et mangfold av partnere «uten samme historie eller omfang som vårt partnerskap med Europa», sa Moussa Faki Mahamat som er president for AU-kommisjonen, under møtet.
«De nye partnerskapene er ikke mindre relevante og nyttige for Afrika, og fra dette synspunktet bør de respekteres og tas på alvor», sa han uten å forklare seg nærmere.
Aldri før har vi presentert en så stor og ambisiøs pakke for Afrika. (Ursula von der Leyen - president for EU-kommisjonen)
Multimilliard-pakken er den første regionale planen i EU-prosjektet, kalt «Global Gateway», og er ment å mobilisere 300 milliarder euro til offentlige og private infrastrukturprosjekter over hele verden innen 2027.
Den nye investeringsplanen for Afrika som inkluderer nettverk av transport, energi, digitale prosjekter, utdanning og helse, er EU’s svar på Kinas massive BRI-prosjekt, som også har som mål å utvikle den globale infrastrukturen.
«Utfordringen ligger i om dette er faktiske investeringer fra EU eller bare et håp om at eksisterende bistandspenger kan brukes til å oppmuntre til private investeringer», sier David McNair som er leder for one.org og styremedlem i «Africa Europe Foundation».
McNair påpeker at Kina har investert tungt i Afrika og bygget raskt på et kontinent som ikke har råd til å vente. Det er delte meninger om hvor mye dette gagner afrikanerne og ikke bare Kina, men etterspørselen og mulighetene er betydelige, mener han.
«Dette er ikke kolonitidens kappløp om Afrika. Heldigvis har afrikanske land mye mer makt til å bestemme egen skjebne enn under den virkelige jakten på Afrika», sier Joshua Meservey som er politisk analytiker for Afrika og Midtøsten ved den amerikanske tenketanken «Heritage Foundation».
«Den vanlige mann i Afrika burde håpe på mer vestlig innblanding fordi de demokratiske lands utenrikspolitiske mål antagelig, hvis de blir realisert, er bedre for dem. Men hvis du er en korrupt, afrikansk elite, ønsker du mer kinesisk engasjement fordi du da har mye større sjanse til å dra personlig nytte av engasjementet deres.
Kevin Jessip som er grunnlegger av den kristne organisasjonen «Global Strategic Alliance», mener imidlertid at både EU og Kina i dette tilfellet «i utgangspunktet har samme mentalitet».
"Jeg stoler ikke på de ledende globalistene i EU fordi de ikke er bedre enn Kina, ettersom de er interessert i en verdensregjering og ikke å møte de reelle behovene til afrikanerne", sa han.
Kina er veldig tydelige i sine intensjoner overfor Afrika som i prinsippet består i å få hånd om kontinentets naturressurser, og dette er et stort problem for både EU og USA, mener Jessip.
«Kina har med sitt langsiktige perspektiv vært veldig tålmodig og metodisk i sin måte å operere på med ulike typer ubegrensede strategier for krigføring, så både USA og EU har et dårlig utgangspunkt», sier han.
