Anmeldelse: Ærlige, men ydmyke tanker om altet

Ifølge Schopenhauer finnes det en vilje overalt i naturen. Maleri av Irina Sushelnitskaya. Foto: Irina Sushelnitskaya
19. januar 2025
AD

I 2024 har det rådet en Arthur Schopenhauer-feber i den svenske oversetter-verdenen. "Om viljen i naturen" er den fjerde boken av Schopenhauer som er oversatt til svensk i år. Selv om boken ikke tilhører hans fremste verk, er den en god inngangsport til hans filosofi.

De første filosofenes bøker het ofte, "Om naturen". Med tittelen "Om viljen i naturen", kan man anta at Arthur Schopenhauer har til hensikt å slutte seg til gigantenes rekker og samtidig vise at hans filosofi er noe så sjeldent som et filosofisk fremskritt.

På Schopenhauers tid var Immanuel Kant den store filosofen som ga opphav til en mengde ulike filosofiske grener. Kant var en av få filosofer som Schopenhauer holdt høyt, og han mente at han videreutviklet hans tanker. Arven etter Kant var oppfatningen om den menneskelige kunnskapens grenser. Vi kan vite hva noe er for oss når vi erfarer det, men Kant mente at vi umulig kan vite hva tingen i seg selv er.

Egentlig er ingenting nytt under solen, og menneskets intuisjon synes alltid å ha betraktet alt som slumrende og levende.

På dette punktet er Schopenhauer uenig med sin forgjenger. Han mener at hver ting har innblikk i det som utgjør dets vesen, som er viljen. Denne viljen gjelder altså ikke bare det bevisste eller det organiske, men alt som er.

I "Om viljen i naturen," peker Schopenhauer på hvordan den samtidige vitenskapen bekrefter hans filosofiske ideer. Tonen er ivrig, sint og innimellom ubevisst komisk. I forordet klager han over den samtidige filosofiens bundethet til protestantismen og dens unødvendig abstrakte terminologi. Han beskriver den som "den kjerring-filosofiske metoden". Han oppfordrer leseren til å ikke sløse bort tid på "kateterfilosofien", men i stedet lese Kant og Schopenhauers egne bøker.

”Om viljen i naturen” er en god inngang til Schopenhauers filosofi. Den formulerer presist hva han mener med viljen som naturens grunnlag og er lett å forstå da den i stor grad handler om vitenskapelige observasjoner. Blant de bøkene som er oversatt til svensk, må man kunne si at det er en av hans svakeste.

Hovedverket hans "Verden som vilje og forestilling" er ikke bare dypere, men også renere og hans etikkinnrettede bøker er betydelig mer ydmyke. Mange av de vitenskapelige resultatene som tas opp i "Viljen i naturen" er snarere tolkninger i forhold til eget filosofisk system enn faktiske belegg for det som blir hevdet. Hvis vitenskapelige observasjoner kunne nå opp til filosofiens prestasjoner, ville filosofien være overflødig.

Anmelderen har tidligere skrevet om Arthur Schopenhauers (1788-1860) "Aforismer i livsvisdom". Foto: Offentlig eie

Bokens store fortjeneste, som i Schopenhauers forfatterskap generelt, er at hele væren (eksistensen) betraktes. Når det bevisste eller organiske ikke gis enerett til viljen, åpner naturen seg for oss.

Også fysikkens såkalte lover og kjemiske stoffers reaksjoner, gir uttrykk for vilje.  Det naturvitenskapelige mennesket gjør det ofte enkelt for seg selv gjennom å betrakte disse som lovstyrte, men ordet naturlov er snarere en benevnelse på det som menneskeøyet oppfatter som gjentakelser.

Egentlig er ingenting nytt under solen; menneskelig intuisjon synes stadig å betrakte alt som viljestyrt og levende. Men i takt med den voksende sivilisasjonen har denne intuisjonen blitt tonet ned og i Sverige merkes det allerede når kirkekodeksen slår fast at "ingen skal tro på skoger og steiner".

I det protestantiske Tyskland var Schopenhauer en særing som vendte blikket mot Øst-Asias visdom, slik man gjorde innen taoismen og buddhismen.

Schopenhauers filosofi åpner for en mer varsom relasjon til dyr og natur. Han skriver: "For meg er det derfor det evige og uforgjengelige i mennesket som utgjør dets livsprinsipp, ikke sjelen.» Dette synet er en genial måte å omgå både idealismen (at åndelig aktivitet er grunnlaget for virkeligheten) og materialismen (at naturlovene styrer).

Selv om sjelen ikke er bortenfor viljen ser Schopenhauer en todeling - slik hans hovedverk avslører - mellom vilje og forestilling. Han eksemplifiserer viljens kraft med at vi kan dø av redsel eller plutselig glede, mens forestillingen om disse følelsene ikke kan ha denne innvirkningen på oss. Forestillingen er lik en kobbe i viljens bølgende hav, som vender seg mot den horisonten som er evigheten.

Enkelte deler av boken tangerer de spørsmålene som et par ti-år senere kommer til å oppta Charles Darwin. Schopenhauer skriver: "Oksen dytter ikke fordi den har horn, men fordi den vil dytte har den horn".

Darwin kommer til å snu på denne intuitive oppfatningen gjennom å hevde at de oksene (det vil si de dyrene som kommer til å bli den arten vi benevner som krøtter) som har horn, er de som overlever. Schopenhauer motsetter seg dette resonnementet, og også mer teleologiske evolusjonsteorier, gjennom å peke på det faktum at en art som langsomt utvikler en fordelaktig egenskap skulle rekke å dø ut før den kunne dra nytte av fordelene.

Med «Om viljen i naturen» hadde Schopenhauer til hensikt å gi vitenskapelig belegg for sine ideer, men dens kvaliteter ligger i det som går utover vitenskapens temporære forutsetninger. Dette gjelder særlig når han beskriver den altomfattende viljen i naturen og dens enorme mystikk. Vitenskapen betrakter gjerne naturen som noe dødt, selv om alt vi i det hele tatt kan se er liv.

Kontakt skribenten: [email protected]

Ad i artikkel – AdSense
AD