Keiser Renzong ærer himmelen og verner sine undersåtter mye mer enn hans egne dyrebare eiendeler.
Neshornets horn var en keiserlig skatt. Likevel kan det være akkurat denne ingrediensen som trengs for å kurere pesten. Midt i den fryktede sykdommen som raste over hovedstaden, tvilte likevel ikke keiser Renzong på å beordre at hans dyrebare besittelse skulle knuses og gjøres til medisin i håp om å redde sitt folk.
Denne hendelsen skjedde for rundt 1000 år siden i Song-dynastiet (960-1279) i det gamle Kina. I midten av det 11. århundre ble landet rammet av flere epidemier etter hverandre over flere år.
Keiser Renzong som var kjent for sin velvillige godhet og sjenerøsitet, prioriterte å ta vare på folket hver gang et utbrudd skjedde.
Folket er viktigere
I året 1054 ble hovedstaden ikke bare rammet av dødelig sykdom, men også av en ekstrem kulde. Mange mennesker døde enten av infeksjon eller fra den iskalde kulden.
Renzong beordret de keiserlige legene til å utvikle en medisin som kunne motvirke pesten. Han befalte at dyrebart, medisinsk materiell skulle tas fra det keiserlige lager for å bli brukt til å tilberede medisinen som så sårt behøvdes.
Blant materialene som ble bragt ut, var det to eksotiske horn fra neshorn. En embetsmann bemerket at det ene var et sjeldent horn fra Tongtian-neshornet, som hadde vært verdsatt i generasjoner i det keiserlige hoff. Det var en gave fra en utenlandsk utsending og var arvet fra tidligere tider av Song-dynastiet.
Tjenestemennene informerte raskt Renzong og rådet ham til å beholde den til eget bruk. Renzong tenkte imidlertid annerledes: “Hvordan kan jeg verdsette en gjenstand, uansett hvor sjeldent det er, mer enn jeg verdsetter mitt eget folk?» sa han.
Han beordret straks at hornet fra Tongtian-neshornet skulle doneres for å lage medisin til de rammede.
Renzong beordret også de keiserlige legene å lete etter dyktige folk innen pulsdiagnose som var en viktig teknikk innen tradisjonell, kinesisk medisin for å identifisere visse lidelser i kroppen. Han sendte disse folkene til klinikker som ble etablert ved lokale myndighetskontorer, for å gi gratis konsultasjon og medisin til de fattige.
Himmelens mandat
Renzongs beslutning om å sette folket først, var i tråd med hans karakter og hans historie som en keiser som fulgte eksemplene fra de gamle, vise kongene i Kina.
Renzong æret himmelen i likhet med de dydige kongene før ham. Han mente at hans rett til å herske, var en guddommelig rett som ble gitt ham, som himmelens sønn, og at hans mandat var å verdsette folket og beskytte dem mot skade. Hver gang en naturkatastrofe inntraff, så Renzong det som en advarsel ovenfra om at han avviket fra himmelens vei, eller Dao, og ikke oppfylte sitt høytidelige ansvar.
Renzong så alltid først på seg selv for å prøve å finne feil eller ugjerninger som kunne ha ført til ulykken som rammet landet.
Mens han oppriktig reflekterte over egne tanker og egen oppførsel, ville han midlertidig ikke ha på seg embetsdrakten eller motta hilsener fra tjenestemenn i keiserhallen. Han kutte også ned på måltidene og delikatessene, og han avlyste all underholdning.
Samtidig ga Renzong andre typer hjelp til støtte for sitt folk.
De ulike veldedige tiltakene han satte i gang, inkluderte å kjøpe medisin til de fattige, kjøpe kister til avdøde av trengende familier og å frita folk for skatter eller frafall av leie i en periode. Han tok seg også av familiemedlemmene til soldater som hadde ofret livet mens de arbeidet i pest-områder.
Den magiske kuren
Keiser Renzongs biografi finnes i en historisk tekst om Song-dynastiet, kalt «Songs historie» eller «Song shi». «Song shi» er én bok av en rekke bøker i et sett offisielle, kinesiske, historiske tekster, kjent som «De 24 historieverkene». Bøkene dekker perioden fra rundt 3.000 f.Kr til Ming-dynastiet (1368-1644 e.Kr).
Ming-dynastiets litterære klassiker “Fortellinger fra myrlandet» forteller en historie om hvordan keiser Renzong fikk dempet en stor pest under hans regjeringstid.
Han beordret velvillige tiltak, inkludert benådning av fengselsstraffer og avskaffelse av skatt. Han beordret også at de riktige ritualene ble utført i bønn til gudene for lindring av katastrofer.
Den fiktive beretningen er en nær gjenspeiling av de vise keisernes handlinger gjennom hele den kinesiske historien i møte med naturlige katastrofer. De så på disse katastrofene som irettesettelse fra himmelen som ikke måtte ignoreres, ellers ville sterke advarsler følge og de kunne til og med bli styrtet etter å ha mistet himmelens mandat.
De håpte å få en ny sjanse til å forbedre seg og rette opp i sine feil ved å be til gudene med et rent hjerte.
Ting endret seg til det bedre da de oppriktig innrømmet sine feil og ledet folket i å vende sine hjerter mot godhet. Dette var deres magiske kur.
