I forrige uke detonerte det mange vil kalle en politisk bombe i USA. Dette skjedde da sjefen for de amerikanske etterretningstjenestene slapp dokumenter om det snart ti år gamle "Russlandssporet". USA-eksperten Anders W Edwardsson har tatt en titt på materialet og beskriver her hva det inneholder - og hva det kan føre til.

Da USAs nasjonale etterretningssjef, Tulsi Gabbard, den 18. juli offentliggjorde hemmelige dokumenter om hva som skjedde i Washington DC høsten 2016, tok det ikke mange minutter før amerikanske medier eksploderte. Materialet omhandlet det såkalte Russlandssporet som dominerte Barak Obamas siste måneder ved makten, og som siden fortsatte å hjemsøke Donald Trump i hans første mandatperiode. Vi kommer straks tilbake til detaljene om dette. La oss først se det inntrufne i en større sammenheng.

Når politikere rundt om blir tatt i juks, er det ofte nok at de ber om unnskyldning. Selv om de etter større fadeser blir tvunget til å gå av, kommer mange raskt tilbake i nye ministerposter, som fylkesmenn eller EU-parlamentarikere. I USA er kulturen hardere. Det klages riktignok også her over at politikere som jukser ikke stilles for retten, og at bare underordnede, om noen, dømmes til fengsel, som for eksempel etter Watergate-skandalen på 70-tallet. Her blir imidlertid lovbrytere som Richard Nixon tvunget til å trekke seg – og de kommer de nesten aldri tilbake.

Nixons skjebne beviser også en annen ting: at amerikanere er beredt til å tilgi gamle feil, men ikke at politikere oppfører seg dårlig i embetene sine. Bill Clintons "kvinneproblem" var eksempelvis velkjent, men han ble likevel valgt til president  i 1992. Etter at han avla falsk ed om affæren sin med Monica Lewinsky i Det hvite hus (en skandale han overlevde - kun takket være en juridisk formalitet om hva "sex" er), mistet amerikanerne respekten for ham og den dag i dag himler de med øynene når navnet hans kommer opp i forbindelse med saker som den mye omtalte Epstein-listen.

Spørsmålet er nå hvordan Obamas ettermæle kommer til å bli påvirket av dette. Det materialet som ble sluppet den 18. juli, berører nemlig handlemåten hans som president. La oss derfor begynne med hvordan "Russlandssporet", ble fremstilt i media.

I valgåret 2016 ble det spredt rykter om at Vladimir Putin satt på seksuelle og finansielle opplysninger som kunne brukes til utpressing hvis Donald Trump ble valgt. Det ble også hvisket om at Putin fryktet at Hilary Clinton kunne bli vanskeligere å håndtere, og at han derfor drev en hemmelig kampanje til Trumps fordel. Da Clinton ledet stort i opinionsmålingene, ble disse ryktene aldri noe mer enn politisk bakgrunnsstøy som få brydde seg om.

Amerikanerne er villige til å tilgi tidligere feil, men ikke politikere som oppfører seg dårlig i embets medfør.

Etter at Trump vant valget var det uansett logisk at hans motstandere begynte å se nærmere på «Russland-sporet», og etter hvert som Trumps innsettelse nærmet seg, begynte frykten for at han hadde en eller annen form for samrøre med Putin plutselig å fremstå som mer enn rykter. I begynnelsen av januar ble det for eksempel lekket både en amerikansk og en britisk etterretningsrapport som hevdet å bevise nettopp dette. Rapportene inneholdt imidlertid ingen håndfaste bevis, så Trump tiltrådte som planlagt den 20. januar 2017.

Mangelen på bevis for det motsatte gjorde imidlertid at «Russersporet» forble en møllestein om halsen på Trump. Og siden USA er politisk polarisert, var befolkningen i denne saken, som i så mange andre, delt i to mellom dem som stolte på Trumps motstandere og dem som trodde på hans forklaring – som var at han ikke bare var uskyldig, men at hele «affæren» var fabrikert av krefter i Obama-administrasjonen som ønsket å ødelegge hans presidentskap. Over tid begynte spørsmålet å falme bort, og det spilte ikke lenger noen reell rolle i fjorårets valgkamp, da et flertall stemte på Trump.

"Russersporet" virket med andre ord til å ha havnet på historiens skraphaug ved siden av det mange anser å være andre uløste politiske gåter, slik som mordet på Kennedy. Offentliggjørelsen den 18. juli har nå gitt nytt liv til spørsmålet. Det som har fremkommet så langt kan beskrives som en politisk thriller med spioner, hemmelige møter og tråder som løper hele veien inn i Det ovale kontor. Dette har ført til sammenligninger med Watergateskandalen. La oss derfor spole tilbake og gå gjennom hva som hendte 2016/2017 på nytt, men med kunnskap om hva som står i de tidligere hemmelige dokumentene.

Før presidentvalget i 2016 bestilte Hillary Clintons valgkampanje en «opposisjonsrapport» om Donald Trump. Slike rapporter er vanlige i amerikansk politikk og inneholder opplysninger om svakheter, skandaler og ren sladder som kan brukes mot motstanderen. I Clintons tilfelle gikk jobben til en tidligere britisk etterretningsagent, Christopher Steele, som mot en rund sum skrev ned en liste over hva han kunne finne. Denne listen var imidlertid basert på upålitelige kilder og inneholdt så mange ikke-verifiserbare påstander – som at Vladimir Putin forsøkte å påvirke valget til Trumps fordel – at den i praksis først ble lagt bort.

Les mer

Historier som lærer deg å sette pris på kunst

Utenriksdepartementet fordømmer trakasseringskampanjen mot Shen Yun og oppfordrer til beskyttelse

Da Hillary Clinton selv ble rammet av ubehagelige nyhetsrapporter om sin tidligere rolle som utenriksminister, ble det imidlertid lekket informasjon om blant annet russisk innblanding i valget. Men selv om deler av Steelerapporten på denne måten ble kjent, ble innholdet aldri brukt i større grad – sannsynligvis fordi innholdet var så vagt og åpenbart usant at en fullstendig publisering sannsynligvis ville ha skadet Clinton mer enn Trump. Det som deretter skjedde høres ut som hentet rett ut av en politisk thriller av Tom Clancy eller Frederick Forsyth.

Da det fram mot valgdagen så ut til at Clinton skulle vinne en overlegen seier, som jo Trump vant, begynte politikere og byråkrater i Washington DC en jakt etter materiale som kunne brukes mot Trump. De fryktet nemlig at hans negative syn på den føderale regjeringen og USAs aggressive utenrikspolitikk truet makten og innflytelsen deres. Blant de tingene som ble studert var Steelerrapporten. Den hadde blitt overleverte til det føderale politiet, FBI, allerede i oktober. At deres granskning da raskt forkastet den for hva det var - en samling løse rykter og påfunn - spilte nå en mindre rolle.

Men vi er ikke riktig der enda. Da det ikke kunne frembringes troverdig materiale om Trumps koblinger til Russland, skrev medarbeidere hos Obama, som fremdeles var president, et utkast til en såkalt presidentbriefing datert 8. desember 2016. Her konstateres det blant annet at FBI og etterretningstjenesten CIA anså at "russiske og kriminelle aktører ikke hadde påvirket det amerikanske valgresultatet" og at det derfor var "høyst usannsynlig" at Russland hadde forsøkt å hjelpe Trump.

En viktig detalj her er at Obama fikk lese denne informasjonen til tross for at briefingen altså bare var et utkast. Det innebar nemlig at FBI-sjefen, James Comey, ikke trengte å gi manuskriptet til Trump da han som tiltredende president "bare" hadde tilgang til samme offisielle materiell som den avtroppende. Med andre ord: hvis Trump hadde fått utkastet, hadde han senere kunnet offentliggjøre det som bevis på at anklagene mot ham var usanne. Og dette var bare begynnelsen.

Dagen etter møtte Obama sjefen for den nasjonale etterretningstjenesten, James Clapper, CIA-sjefen, John Brennan, sikkerhetsrådgiveren Susan Rice, utenriksminister John Kerry, justisminister Loretta Lynch og assisterende FBI-sjef Andrew McCabe i Det hvite hus. Han ga dem da en direkte ordre om å skrive en ny etterretningsrapport fokusert på "verktøyene Moskva brukte og tiltakene de vedtok for å påvirke valget i 2016". Noter ordvalget - Obama ga altså ordre om at han ville ha en rapport som beskrev hvordan, og ikke om, russerne hadde påvirket valgresultatet.

At utredningene nå kommer til å bli mange og lange kan vi også være helt sikre på.

Dette er et eksempel på utsagnet; "Den som betaler orkesteret, bestemmer musikken", og i de påfølgende ukene førte dette til en frenetisk virksomhet i Washington DC. Blant annet sendte en av James Clappers assistenter en mail til andre etterretningssjefer som sa at deres oppdrag var å skape en ny evaluering "etter presidentens ordre". På byråkratisk betyr det at presidenten hadde bestilt en rapport som skulle si en ting og ikke en annen, hva bevisene enn tydet på.

Vi vet selvfølgelig ikke nøyaktig hvilke lignende ting som ble sagt bak lukkede dører, uten å bli skrevet ned – eller som ble slettet etterpå. Det som er klart, er at den nye rapporten som ble presentert den 6. januar 2017, delvis var basert på Steelerapporten og inneholder påstander som at; "Putin og den russiske regjeringen forsøkte å hjelpe den påtroppende president Trump med valgkampen ved å diskreditere utenriksminister Clinton og offentlig fremstille henne i et ufordelaktig lys sammenlignet med ham".  Vi vet også nå at denne rapporten, sammen med hele Steelerrapporten, straks etterpå ble lekket til medier som var negative til Trump, noe som startet det politiske sirkuset bygget på (uriktige) henvisninger til "troverdig etterretningsmateriale" og annet, som nå altså har splittet USA politisk i snart ett-tiår.

Til sist må det sies at denne gjennomgangen er en sammenstilling av det materiellet som ble offentliggjort  nylig - og at mange allerede hevder at opplysningene kan tolkes ulikt. Eksakt hvordan dette skal leses kommer til å bli det virkelige dramaet og kampen om hvilken fortelling - Obamas eller Trumps -og hva som skjedde høsten 2016, kommer til å fortsette i mange måneder, om ikke år. Denne gjennomgangen bygger også på fakta fra offisielle dokumenter, verifiserte rapporter og annet historisk "råmateriale" som i motsetning til Steelerapportens innehold, med mer eller mindre ville gjetninger, kan brukes for å rekonstruere et ekte hendelsesforløp om hva som faktisk skjedde.

En foreløpig konklusjon kan derfor ikke være annet enn at Obama den 9. desember 2016 ga ordre om å forvrenge etterretningsinformasjon som tidligere utvetydig pekte på at Trump var uskyldig i «Russlands-sporet» på en måte som gjorde at det en måned senere – uten at noen nye eller revolusjonerende fakta hadde kommet fram – indikerte det stikk motsatte. Det er også klart at denne hendelsen, hvis den faktisk fant sted, i henhold til amerikansk lovgivning ville være likestilt med en alvorlig forbrytelse. Vi kan også være helt sikre på at etterforskningene nå vil bli mange og langvarige. Men at Obama selv en dag vil bli dømt til fengsel eller bøter, er høyst usannsynlig. I beste fall vil nok noen av hans underordnede, som en gang Nixons, kanskje måtte sitte i fengsel i hans sted.