Når man ikke får den unnskyldningen man trenger

Når du får en genuin unnskyldning, så ta imot den. Foto: Gennaro Leonardi
4. oktober 2021

Hvorfor er det så vanskelig for en del mennesker å si unnskyld, dette enkle lille ordet? Hvordan håndterer man å ikke få den unnskyldningen man føler man trenger? Det finnes veier ut av smerten om man er villig til å ta dem.

I årenes løp har jeg møtt mennesker som aldri ber om unnskyldning. Å ikke få den unnskyldningen jeg lengtet etter, og som jeg mente jeg fortjente, har fått meg til å undersøke dette med å be om unnskyldning og hva jeg selv føler i forhold til dette.

Det har også gått med mye tid til å forstå hvorfor visse mennesker vegrer seg for å be om unnskyldning, selv når de vet at de har forårsaket skade. Det som skjedde var kanskje ikke en stor sak og krevde ikke mye av noen, men likevel uteble unnskyldningen.

Nylig var det en venn som vegret seg for å si at hun var lei seg over å ha rotet bort en bok hun hadde lånt av meg. Unnskyldningen kom ikke da jeg trengte den. Hva skal man mene om dette? Et enkelt "unnskyld" ville likevel ha forandret alt på noen få sekunder, men ordet ble aldri sagt. Jeg ble forbitret og sint og krevde en unnskyldning for noe jeg egentlig ikke brydde meg så mye om.

Dette med å si "unnskyld" er tross alt en erkjennelse av at man har gjort en feil.  For noen mennesker er det umulig å innrømme at de har gjort en feil, selv om de føler seg ille til mote over at de har feilet. Det er rart å være vitne til, men personen som aldri ber om unnskyldning kan faktisk angre og likevel vegre seg for å uttale de ordene som skulle rette opp at det ble så feil.

For å kunne erkjenne at vi har gjort en feil, kreves det et visst nivå av selvfølelse. Mennesker som er veldig usikre kan synes det er en utfordring å be om unnskyldning, delvis fordi ett eneste mistak har makt til å utviske hele deres egenverd. Tanken på at de kan gjøre en feil og fremdeles være en verdifull og god person, er utenkelig for noen med svært lav selvfølelse.

En unnskyldning er en erkjennelse av at man ikke er feilfri, noe som kan utløse den store følelsen av utilstrekkelighet og skam de bærer på, og som kan true det skjøre bildet de har skapt av seg selv. For en person som opplever at vedkommende ikke er verdt noe, kan dette med å erkjenne en feil oppleves som at man blir ødelagt.

Et annet eksempel er personer som alltid har blitt klandret som barn, og som fra tidlig alder har fått høre at de er ansvarlige for alle problem som har oppstått, og blitt straffet for det. Som voksne tenderer disse menneskene til å gjøre en av disse to tingene; be om unnskyldning for alt, selv for ting de ikke har gjort, eller vegre seg for å be om unnskyldning når de har gjort feil.

De som aldri ber om unnskyldning har bestemt seg for, bevisst eller ubevisst, at de aldri kommer til å akseptere kritikk av noe slag. De har stengt døren til alt som minner dem om det. Hvis de sier at de er lei seg for noe som har hendt kommer de i kontakt med de følelsene som er knyttet til tidligere erfaringer med å bli dømt, at de er skyldige og dårlige. Etter å ha blitt urettmessig klandret for alt som er feil, orker de helt enkelt ikke lengre å ta ansvar når de gjør feil.

Så finnes det dem som vegrer seg for å si unnskyld fordi de mangler empati og faktisk ikke er lei seg for at handlingene deres har skadet deg og gjort deg vondt. De tror at en unnskyldning bare trengs i situasjoner der de med vilje har forårsaket deg skade. I andre tilfeller behøves ingen unnskyldning ettersom den smerten du kjente ikke var gjort med vilje, og dermed ikke var deres feil. Din smerte har i seg selv ingen verdi for dem.

Å få et oppriktig "unnskyld" er en verdifull gave.

Jeg har bare berørt noen aspekter ved dem som aldri ber om unnskyldning, men det finnes mange flere grunner til at visse mennesker ikke kan, og ikke kommer til å be om unnskyldning. For å kunne si at man er lei for noe må man klare å være sårbar, noe som er altfor grusomt, trist og farlig for noen mennesker.

Når jeg sier at jeg er lei meg er det det samme som å erkjenne at jeg bryr meg om hvordan du har det, og at jeg bryr meg om at du ble såret. Jeg bryr meg tilstrekkelig mye om deg til å legge mitt ego til side og slutte å forsvare meg selv slik at jeg kan høre din opplevelse; akkurat nå jeg er villig til å erkjenne at jeg er ufullkommen ettersom du er viktig for meg, og jeg bryr meg om deg.

Å få et oppriktig "unnskyld" er en verdifull gave. Vi opplever da at vi blir hørt og bekreftet, forstått og verdsatt. Nesten alt som forårsaket smerte kan forsvinne av et ekte og hjertelig "unnskyld". Når en annen person ser oss i øynene og sier at de er lei seg for at noe de har gjort skadet oss, føler vi oss elsket og vi kjenner at vi betyr noe for den andre.

Når vi får en unnskyldning fra noen kjenner vi oss bekreftet, og at vår oppbrakthet er berettiget; at den som ber om unnskyldning tar ansvar for sine bevisste eller ubevisste handlinger. Når dette skjer, slapper vårt indre av, vi trenger ikke lenger kjempe for å bevise at vår opplevelse betyr noe, vi har rett til å føle smerten og den har betydning.

Dette er ikke et essay om hvordan man får en person til å si unnskyld, som ikke kan si det. For det meste har jeg mislyktes med den oppgaven. Det jeg har blitt bedre på er imidlertid å akseptere de tingene jeg ikke kan forandre, og slutte å legge energi i å få en unnskyldning fra noen som ikke kan tilby den.

Jeg har også blitt bedre på å kjenne igjen når mitt behov for en unnskyldning oppstår, og i stedet gi meg selv den velvilje og vennlighet som jeg gjerne skulle hatt. Jo mer bevisst jeg blir på fraværet av en unnskyldning, desto mindre trenger jeg å få bekreftet det jeg vet er sant i situasjonen.

Noen ganger, når man ikke får det man tror man trenger, behøver man å lære seg å slappe av, selv om man ikke får noen unnskyldning. Begynnelsen på den helbredende prosessen er å erkjenne at den smerten man føler på lengter etter vennlighet, og at det man føler betyr noe og er viktig.

Tenk på den dype betydningen av ordet "unnskyld". Når du er heldig og får et ekte "unnskyld" så ta imot det. Føl det storslagne i hva den andre personen tilbyr deg. Ta imot hans eller hennes ønske og vilje til å være sårbar og ansvarlig, til å ivareta deg i stedet for sitt eget ego. Det er stort.

Og når du får muligheten til å si unnskyld, og du virkelig mener det, sett pris på muligheten til å få gi denne opplevelsen til en annen. Verdsett muligheten til å ta det skrittet der du kanskje forlater komfortsonen din, der du slipper taket og er generøs. Hedre dybden av den gaven du gir. "Unnskyld" og "takk" er egentlig to sider av samme sak.