Fra antikkens Europa til Kina - mange kulturer deler troen på at livets uhell er forutbestemt. I det gamle Hellas og i Roma, var filosofi læren om visdom, og glede var synonymt med dygd.
Hvis man var en god person fikk man et godt liv, men å ta seg fram gjennom kamp og strid ble i mange kulturer sett på som kortsiktig vinning og langsiktig lidelse.
Disse ideene finner vi igjen i mange av Italias gamle folkeeventyr. Før vi fortsetter la meg først minne om at folkeeventyr ikke bare var innrettet mot barn. Disse historiene, som tidligere ble overført muntlig, ble nedskrevet først for 300 år siden av Charles Perrault, og senere av brødrene Grimm 100 år etter, sier forfatteren Hans Wilhelm i videoserien Life Explained.
"I begynnelsen var det bare voksne som delte disse fortellingene," sier Wilhelm.
Hva er det som gjør disse historiene så verdifulle, at vi etter hundrevis av år fortsatt kan vende tilbake til dem og få noe ut av dem? Wilhelm sier at eventyrene er "metaforer på den voksende sjelen", som "gjenspeiler vår personlige livsreise". De forholder seg til et dypere begrep: at "alt vi møter er ordnet i vår favør, og det endelige målet er frihet. De fantastiske historiene minner oss om dette faktum, om og om igjen."
J.R.R. Tolkien sa noe lignende i en forelesning, "On Fairy-Stories" fra 1939, at mennesket har evnen til å visualisere, og at historier som når bortenfor den fysiske verden hjelper oss til å bryte gjennom begrensingene våre.
Tolkien sier at eventyr ikke motsetter seg fornuften: Han mener snarere at fantasien blir bedre dess skarpsindig og tydeligere fornuften er.
"Hvis menneskene noen gang befant seg i en tilstand der de ikke ønsket å vite eller ikke var i stand til å oppfatte sannheten, ville fantasien forsvinne til de ble helbredet. Hvis de noen gang havner i den tilstanden, vil fantasien gå til grunne og bli en sykelig illusjon, "sier han, fritt oversatt.
"Hvis mennesker virkelig ikke kan skille mellom frosk og menneske, ville historier om froskekonger aldri ha oppstått", skrev Tolkien.
Med dette i tankene, la oss nå se på to historier: "The Man Wreathed in Seaweed (Mannen innhyllet i sjøgress)" og "The Ship with Three Decks (Skipet med tre dekk)". Begge finnes i "Italian Folktales (italienske folkeeventyr)" utgitt av forfatteren Italo Calvino i 1959. Han har samlet 200 eventyr, som nylig ble utgitt på nytt. En del av Calvinos redigerte eventyr finnes oversatt til norsk.
Italienske folkeeventyr
I "The Man Wreathed in Seaweed" blir en prinsesse kidnappet, og noen menn drar til havs for å finne henne. På dekk står den velkjente lofferen og drankeren, Samphire Starboard som også blir med på reisen. Kapteinen holder ikke ut med ham, og etter å ha satt seil, når han ser at Starboard ikke bidrar med noe, bestemmer han seg for å lure ham ned i en livbåt og overgi ham til havet i nærheten av en øy.
Starboard ser ikke ut til å bry seg om at han har blitt lurt. Han finner en bukt i nærheten der prinsessen holdes fanget av en gigantisk blekksprut. Ved hjelp av prinsessens råd klarer Starboard å overvinne blekkspruten, og de flykter derfra sammen for senere å bli plukket opp av den samme kapteinen som tidligere overga Starboard til havet.
Denne gangen blir imidlertid kapteinen misunnelig. Han ville være den som reddet prinsessen, i stedet for lofferen han forsøkte å sette i land. Dermed kaster han Starboard over bord, reiser tilbake til kongeriket og får gifte seg med prinsessen. Men rett før seremonien skal begynne, kommer Starboard opp fra havet, innhyllet i sjøgress. Prinsessen forteller kongen hva som har skjedd, kapteinen kastes i fengsel for sine forbrytelser og Starboard får gifte seg med prinsessen.
En lignende historie blir fortalt i "The Ship With Three Decks". Der utnevnes en gutt til å bli kongen av Englands gudsønn. Når han ble myndig, skulle han ta med seg et brev til kongen for å bli arvingen hans. Han blir imidlertid advart om å være forsiktig med tre skruppelløse typer langs veien. Han klarte å komme seg unna to av dem, men den tredje lurer ham og stjeler brevet. Han tar den unge mannens plass og sier til alle at ynglingen er tjeneren hans.
Den unge mannen opponerer ikke. Da kongens datter senere blir kidnappet, er det han som sendes ut for å redde henne. I havnen møter han en gammel mann som forteller ham hvordan han skal klare prøvelsene som møter ham. Han fyller ett dekk med ostebiter, et annet med brødsmuler og det tredje med stinkende kadaver. Dette viser seg å være gaver til; musenes øy, maurenes øy og gribbenes øy, som hjelper den unge mannen med å overvinne alle hindringene og redde prinsessen.
Gjett hva som skjer når han kommer tilbake? Den onde mannen antar at gutten kommer til å fortelle at de har byttet identitet, så han betaler to skurker for å bortføre og drepe den unge gutten, noe de gjør. Han har imidlertid spart litt magisk vann fra en av de siste prøvelsene på øya. Den gamle mannen lykkes å gjenopplive ungdommen, som i sin nye gjenopplivede form er stiligere enn noen sinne.
Når den onde mannen ser dette, spør han hva den magiske væsken er. Han blir fortalt at det er kokende olje. I et mislykket forsøk på å gjenta miraklet, knivstikker mannen seg selv og hopper deretter ned i en tønne med kokende olje. Den onde mannen blir ødelagt og ynglingen får sin brud.
Lærdom
Begge disse historiene er ikke til å tro, men likevel verdifulle. Ja, prøvelsene er fantastiske - de overgår den normale virkeligheten. Men de testene som troen og karakterene utsettes for, skiller seg ikke så mye fra noe hvem som helst av oss vil komme til å møte i livet. Blekkspruten med sin evne til å endre form ligner de tilsynelatende uoverstigelige prøvelsene vi klarer å overvinne. Prinsessen som må reddes kan være et hvilket som helst mål vi har tenkt å nå.
Det virkelige spørsmålet er: Hvordan møter vi disse prøvelsene, og hvordan kan vi oppnå målene i livet? Folkeeventyrenes felles svar, og disse fortellingene i særdeleshet, er at vi skal gå inn i prøvelser uten redsel og med et lett hjerte.
Hovedpersonene i disse historiene virker ikke til å være særlig smarte. De er Forrest Gump-lignende figurer: enkle og godtroende. Men det er delvis det som gjør dem så sjarmerende. De treffer på mennesker som er listige, bedragerske og ute etter egen vinning, men disse egenskapene får dem til å falle. Det ligger en viktig lærdom i dette. Verden er full av mennesker hvis høyeste streben er personlig vinning, og disse menneskene skaper ofte sin egen elendighet.
Livet garanterer ikke at de smarteste eller slueste av oss vinner. Men når man står overfor situasjoner som dette, har vi da et lett hjerte, eller blir vi som skurkene, som baktaler og saboterer de godhjertede heltene?
Jeg tror at det siste er avgjørende for en persons grunnleggende lykke - å være fornøyd med det du har vil alltid være bedre enn å se deg om etter ting du ikke har. Og det er gjennom lærdommer som dette vi kan sette pris på verdien av folkeeventyrene.
