Kinas økonomiske konkurranse med Vesten trer stadig klarere fram. Den er ikke alltid en vanlig form for konkurranse der bedrifter står mot bedrifter og profitthensyn avgjør bedriftens investering og oppførsel. Kina kan av strategiske hensyn velge ulike områder der de ønsker å bli ledende, og det gjør de hele tiden.
Les del 1 her.
I Kina setter man inn ressurser slik at landets bedrifter kan utføre produktutvikling og tilby hjelp med et kostnadsnivå andre nasjoners bedrifter ikke har mulighet til å mestre. Ta for eksempel ulike ordre når det gjelder utbygging av den svenske T-banen som det statseide, kinesiske selskapet CRTG vant. Skanska var på ingen måte i stand til å takle det kostnadsnivået som kineserne la seg på. Selvfølgelig velger store bedrifter enkelte ganger, av strategiske grunner, å betale dyrt for å få inngang på et spesielt marked. Men når det gjelder kinesiske bedrifter, kan det flere ganger åpenbart refereres til andre mål enn kommersielle. Statsstøtte med et kommersielt mål begrenses gjennom internasjonale avtaler, men følges reglene?
Kinas dominans i markeder gjelder eksempelvis spesielle råmaterialer, som for eksempel sjeldne metaller, metaller som har blitt mye brukt innen blant annet elektronikk- og bilindustrien og innen legemiddelindustrien. Landet kontrollerer for eksempel over mesteparten av verdens ressurser av litium, nikkel og kobolt, og dette gjelder spesielt grafitt. Selskaper under deres kontroll står for 85-90 prosent av det viktige materialet i elektriske batterier. Samarbeidet i denne henseende skjer da trolig mellom privat, kinesisk industri og en eller annen offentlig myndighet. Dette endrer konkurransevilkårene totalt ved å gi aktuelle, kinesiske selskaper tilgang til ressurser som andre ikke har. Man kan forestille seg at om disse selskapene må gjøre ikke-kommersielle ofre i noen sammenhenger, kompenseres det ved fordeler på andre måter.
En annen variant er at kinesiske myndigheter velger ut områder der de teknisk sett ønsker å bli ledende på ved et visst tidspunkt i fremtiden. Kina har angitt en rekke spesielt viktige teknologier der de ser for seg å bli ledende i fremtiden. Gjennom egen forskning, kombinert med forskning i industrilandene (som foregår blant annet gjennom industrispionasje) og samarbeid med egne myndigheter som i utgangspunktet kan gi fordelaktige ordre i en bestemt hensikt til utvalgte bedrifter, kan utviklingsinnsatsen akselerere på en måte som vestlige bedrifter som er basert på profittmotiver, er ute av stand til å klare.
Vanligvis kan det sies at den største trusselen som Europa og Nord-Amerika føler fra Kina, er økonomisk. Trump, som raskt begynte å fraråde utflytting av amerikansk industri blant annet til Kina, rettet seg også mot landets konsekvente og svært omfattende tyverier av åndsverk. Det ble utformet en avtale for endelig å stoppe slike tyverier. Avtalen ble til slutt ikke akseptert av kineserne. Disse tyveriene skjer på mange måter. Den betydelige, kinesiske deltagelsen i akademisk forskning i Vesten og utdanning av kinesiske studenter her, kombineres sikkert også med fortsatt systematiske tyverier av nye forskningsresultater og ny kunnskap.
Forhåpentligvis tar det ikke lang tid før de vestlige landene får et mer realistisk syn på Kina.
Ved siden av de langsiktige, militære og politiske effektene av at vestlig industri flytter til Kina, medføres overføring av kunnskap og teknologi. Slik kan kinesiske bedrifter med én gang konkurrere med tilsvarende varer som vestlige land selger til hverandre eller til utviklingsland. Kina retter seg dermed innledningsvis mot produkter til de sistnevnte, men med lavere priser og lavere kvalitet. Det kan gjelde varer som landet allerede produserer for sin egen befolkning, og man har da automatisk kunnskap om hvilke funksjoner som kan utelukkes eller nedgraderes. Det store volumet av slike produkter til lavere priser og med svak deltagelse fra Europa og Nord-Amerika, innebærer etter hvert betydelige fordeler, både når det gjelder kunnskaps- og kostnadsfordeler. Dette gjelder til og med et senere kinesisk salg av dyrere varianter av aktuelle produkter og der vestlige bedrifter deltar i markedet. Effekten gjelder stordriftsfordeler og refererer i tillegg til produksjon til markedskunnskap, transport, markedsføring og distribusjon. Lavere kostnader oppnås ved at kinesiske bedrifter generelt selger et større volum og derfor kan nå ulike stordriftsfordeler.
Et spesielt område der visse Vestlige selskaper skammelig nok hjalp Kina, gjelder elektronisk overvåkningssystem for å overvåke befolkningen. Det kinesisk sosiale kredittsystemet er et godt eksempel. Man kan forvente at Kina etter hvert selv blir ledende innen visse teknologier og ikke lengre behøver Google eller andre Zyklon-B-selskaper fra Vesten. Innføringen av slike systemer i de landene Kina, via sine samarbeidspartnere, vil dominere, innebærer at den politiske kontrollen innen disse halv- og hel-diktatoriske landene blir forsterket.
Politisk globalisme utgjør en egen og svært alvorlig trussel mot verdens demokratier. Den forsterkes ved at verdens store diktaturer ser det som en mulighet å ta igjen Europas og Nord-Amerikas suverene stater. Suksessen med idéen om å overføre politisk makt til overstatlige organer fra nasjonene vil i praksis dramatisk svekke de frie og demokratiske kreftene i verden, ettersom majoriteten av verdens land er halv- eller hel-diktaturer. Stemmer i for eksempel FN’s generalforsamling bør derfor aldri gjelde spørsmål som gir andre land mulighet til negativt å påvirke frihet eller demokratiets virksomhet. Men det skjer allerede i dag.
Kina knytter kontakter og gir store lån innenfor rammen for den internasjonale "Belt- and Road"-politikken sin som har til hensikt å sikre råvareforsyning til kinesisk industri i tillegg til å oppnå en bred politisk innflytelse og kontroll av viktig logistikk på flere kontinenter (havner, transportknutepunkter og så videre). Økte kontakter med regjeringer og parlamentarikere i forbindelse med prosjekter i mange land, gir Kina utallige muligheter til å utvide sin innflytelse. Økonomisk hjelp gir politiske fordeler, og politisk styrke internasjonalt baner vei for økonomiske fordeler. Kontakter kan også brukes for å gjøre det vanskelig for konkurrenter.
Kina fører en politikk som har til hensikt å kjøpe lojalitet fra ulike eliter både i vestlige land og i utviklingsland. Det er en tilnærmingsmåte som mange ekspansjonslystne stormakter har brukt, helt siden den persiske keiseren Darius den 1. brukte metoden for å utvide det første "verdensimperiet". Det var da nærmest en regel at eliten/overklassen, ikke bare i Hellas, gjennom bestikkelser eller lovete fordeler ble samarbeidspartnere til den tilsynelatende, uovervinnelige verdensmakten. Eliten hadde da, som nå, andre interesser enn folket. I dag er vi et stykke på vei i en slik retning ved at de multinasjonale selskapenes investeringer i Kina naturlig gir en rekke muligheter for å gi belønning, og landet fortsetter selvfølgelig med å bygge ut sine forbindelser med den internasjonale, økonomiske eliten og næringslivet. Grensen mellom korrupsjon og fremgangsrike forretningsavtaler er flytende. Hvor langt de har kommet i sitt arbeid med ledende politikere i ulike land, er uklart. Belønningene i den forbindelse er i så måte vanskeligere å skjule og krever fullmakter. Hunter Bidens ukjente kontakter med Ukraina og kinesiske selskaper indikerer at til og med den politiske eliten i verdensmakten USA, ser ut til å være åpen for slik påvirkning.
Kina fører en politikk som har til hensikt å kjøpe lojalitet fra ulike eliter, både i vestlige land og utviklingsland.
Bistand til økonomisk, svake stater, selv i Vesten, kan være en fremgangsmåte. Kinas interesse for Italia er for eksempel åpenbar. Etter lån og fordeler til Italia, gis de kanskje etter hvert skjult støtte til noen av landets partier og ulike organisasjoner. Den historiske korrupsjonen i mange land kan lett utnyttes, og gjennom etableringen av kinesiske selskaper i et land, er det mange muligheter til å overføre midler. Hvilken rolle den kinesiske diasporaen spiller i denne sammenheng, er ukjent. Påvirkningsagenter rekrutteres trolig kontinuerlig i mange vestlige land.
Ved siden av Taiwan, Kinas direkte nabo, og noen andre land i Sydøst-Asia og Stillehavsområdet, oppfatter landene ikke noen militær trussel fra Kina. Det samme gjelder Europa der angrepet på Ukraina utpekte et svakt Russland som den virkelige trusselen mot kontinentet. Utbygging av raske transportruter i Asia til Europa, kombinert med Kinas stadig sterkere innflytelse i "stan"-landene og i Russland, kan imidlertid endre dette i fremtiden.
Krigen i Ukraina er ekstremt uheldig, blant annet ved at den medfører at Russland kraftig øker sitt samarbeid med Kina. Det sterke kinesiske engasjementet i Afrika vil trolig også føre til marine- og flybaser og direkte militært engasjement, som i fremtiden kraftig vil øke Kinas strategiske rekkevidde.
Noen vestlige regjeringer begynner å bli skeptiske og mistenksomme overfor Kinas politiske hensikter i verden. Det amerikanske senatets aktuelle forslag, ”Taiwan Policy Act of 2022”, er et skritt i riktig retning. Den økonomiske trusselen er i dag åpenbar, og den politiske og militære trusselen øker gradvis. Nivået er allerede i dag så høyt at de vestlige landene snarest bør begynne å behandle Kina som de behandlet Sovjetunionen under den første kalde krigen. Selv om Vesten ikke har innsett det, er den andre kalde krigen allerede i gang; denne gangen med en fiende som utgjør en potensielt sterkere trussel enn det Sovjetunionen utgjorde. Samtidig har Kina også betydelige, strukturelle svakheter. De har for høy intern gjeld, kriser i eiendoms- og bygningsindustrien på grunn av uheldig investeringspolitikk i løpet av lang tid, uheldig aldersstruktur med mer. Spørsmålet er likevel hvordan slike faktorer vil påvirke landets ekspansjonsmål. Forhåpentligvis vil det ikke ta for lang tid før vestlige land får et mer realistisk syn på Kina og landets nåværende intensjoner og dermed kan formulere en passende Kina-politikk som motvekt.
Av Dan Ahlmark. Forfatter, økonom og jur.kand.
