Krig, desillusjon, litteratur og det guddommelige

Krigen som skulle få alle kriger til å opphøre, førte til drastiske endringer i kunsten og litteraturen. "Gasad" 1919 av John Singer Sargent. Imperial War Museum London
9. januar 2022

Det er over 100 år siden Versaillestraktaten som formelt satte punktum for første verdenskrig. Et blodbad som tok millioner av liv, brøt ned stormakter og skapte fascismens og kommunismens ondskapsfulle virkelighet.

Denne krigen var også en katalysator for flammene som var begynt å tære på den vestlige kulturen.

Hvis politikk er nedstrøms (i samme retning som strømmen) fra kultur, er kultur nedstrøms fra filosofi. Siden opplysningstiden har filosofien, en gang ansett som teologiens tjener, forlatt sin dronning for å kreve sin egen trone. På midten av 1800-tallet hevdet filosofen Ludwig Feuerbach at den kristne guden var en illusjon. Filosofen Karl Marx tok aktivt til orde for ateisme og argumenterte for at religion "er opium for folket". Omtrent samtidig uttalte galningen i Friedrich Nietzsches "The Happy Science" at "Gud er død", selv om få husker at utsagnet endte med "… og vi drepte ham!"

Under utbruddet av første verdenskrig var nesten all filosofi sekulær. Etter krigens blodbad og ødeleggelser oppstod radikale endringer i vestlig kultur knyttet til moderne filosofi, et løp vi fremdeles løper, andpustne, uten noen mållinje i sikte.

Scott Fitzgerald skriver i slutten av "This Side of Paradise" fra 1920: "Her var en ny generasjon ... oppvokst med at alle guder var døde, alle kriger var utkjempet, all tro på mennesket var forvrengt ... (fritt oversatt) ". Ordene hans kan nesten tjene som et epitafium over den gamle kulturen og dens kunst.

Den brutte broen mellom himmel og jord

Denne inndelingen mellom kunst og religion var ny. I tusenvis av år i Europa og rundt om i verden hadde kunsten tjent som en bro mellom himmel og jord. Alle de store eposene i vestlig litteratur, fra Homers "Illiaden" til Miltons "Det tapte Paradis", hadde denne koblingen. Shakespeares skuespill, John Donnes dikt, Tolstoys verk, Michelangelos malerier og skulpturer og Bachs musikk; disse og mange flere tjente ikke bare håndverket, oppdragsgiveren og publikum, men hyllet også det guddommelige.

Siden 1919 har alle kunstformer, som dans, musikk, maleri, skulptur, teater og litteratur, forlatt den religiøse troen. I stedet har vi desillusjonert kunst, og i mange tilfeller en ny primitivisme som ble det noen ville kalle barbarisme. Her er bare et lite eksempel: Finn fram på Google "musikk fra 1800-tallet". Sammenlign dagens populærmusikk med våre forfedres "Take Me Out to the Ball Game", "You're a Grand Old Flag" med Eminems "Lose Yourself" eller Linkin Parks "In the End".

Fraværet av det guddommelige blir noen ganger latterlig i moderne litteratur. La meg komme med nok et eksempel. I Larry McMurtrys roman "The Long Journey" som er en godt fortalt historie om to menn som driver en stor flokk storfe fra Texas til Montana, møter vi en rekke karakterer, som cowboyer, lovløse, sheriffer, dansere og bønder. I denne romanen på 864 sider nevnes noen av disse mennene og kvinnenes guds-veier bare helt flyktig, langt mindre diskuteres den, et fravær som er høyst usannsynlig med tanke på tid og sted.

I mange tilfeller etterlater moderne og postmoderne, desillusjonert litteratur en smak av bitterhet hos leserne. Jeg underviste videregående litteraturkurs for elever som hadde hjemmeundervisning. Disse yngre og eldre elevene var flinke; flinke til å skrive og likte å lese. Under en klasseroms-diskusjon om Hemingways "Og solen går sin gang", rakk en elev opp hånden og spurte: "Mr. Minick, hvorfor er så mange av bøkene og diktene vi leser, så pessimistiske?

Spørsmålet hans fikk meg til å stoppe opp. Jeg er ganske sikker på at jeg kom med et svar, men uansett hva jeg sa, er jeg sikker på at jeg ikke svarte på spørsmålet hans.

Verkene som han refererte til, inkluderte ikke Geoffrey Chaucer eller Jane Austen og i hvert fall ikke Fjodor Dostojevskij. Han refererte til forfattere fra 1900-tallet som Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald, William Faulkner og Corman McCarthy, alle på pensumlisten.

Denne eleven påpekte noe viktig. 1900-tallsforfatternes verk, som nå betraktes som litterære mesterverk, har et overveldende fravær av det guddommelige og et dystert syn på menneskeheten.

I "A Soldier of the Great War" tar forfatteren Mark Helprin for seg en av årsakene til denne mangelen på tro som finnes hos så mange av våre kunstnere og i kulturen generelt. En eldre professor i estetikk snakker med en ung maskinist. Den unge mannen stiller spørsmål til professoren:

"Du tror på Gud, ikke sant?" "Ja." "Hvordan kan du? Hva har Han noensinne gjort for deg?" "Poenget er ikke hva Han har gjordt eller ikke gjordt for meg. Han har faktisk gjort mye, men for noen har Han gjort mye mindre enn ingenting. Dessuten handler det ikke om å tro på Gud eller ikke å tro på Ham. Det er ikke et argument. " "Selv pleide jeg å argumentere for det", sa den gamle mannen, "også med meg selv da jeg var yngre. Hans eksistens er ikke et spørsmål om argumenter, men om oppfatning. Enten oppfatter en Gud eller så gjør man det ikke." (Fritt oversatt)

Mange moderne mennesker, inkludert kunstnere, oppfatter ikke Gud. Denne mangelen fører til andre misforståelser; forveksler stygghet med skjønnhet, faller for løgner i stedet for å omfavne sannhet og erstatter Gud med mange falske guder, inkludert den groteske troen på at menneskene selv kan bli guder. Disse falske stiene leder i sin tur til vår ulykke, til ironien over å bli velsignet med så mange materielle eiendeler som våre forfedre ikke kunne ha forestilt seg, samtidig som vi opplever en angst som også var utenkelig for de fleste av dem.

Gresset som spirer opp gjennom fortauet

Og likevel, akkurat som uregjerlig gress som skyter seg opp gjennom fortauet, figurerer religiøs tro og gud i verkene til noen av forfatterne de siste hundre årene. G.K. Chesterton, Evelyn Waugh, Sigrid Undset, JR. R. Tolkien, T.S. Eliot, Flannery O'Connor, Walker Percy, Marilynne Robinson; disse og andre inkorporerer åndelige og religiøse perspektiver i sine romaner og dikt.

Noen ganger må vi lete etter tegn på denne troen. I for eksempel Graham Greenes "The End of History" blir forfatteren og ateisten Maurice Bendix forelsket i Sarah Miles, en gift kvinne. Under blitsen i London blir Maurice bevisstløs av en bombe, og Sarah ber og lover å forlate Bendrix hvis Gud lar ham leve. Uten å vite hvorfor han ble forlatt av kvinnen han elsker, blir Bendrix vanvittig sjalu og tenker først at Sarah møter en annen mann, og når han deretter forstår grunnen til adskillelsen, synes han at hennes ed til Gud er absurd.

På slutten av denne historien hører vi Bendrix rase en siste gang mot Gud, men denne gangen er det en subtil forskjell. Gjennom hele boken omtales Gud som "han" med små bokstaver. I de siste avsnittene blir "han" i stedet "Han", noe som indikerer at Bendrix begynte å anerkjenne Gud, selv om han kanskje ikke elsket ham.

Disse forfatterne fortsetter å bygge, eller i det minste forestiller seg, broen som knytter det jordiske med det himmelske. Det er de som gir oss håp i en forstyrret verden. Fylt med det guddommelige av et vesen større enn jeget fungerer ordene deres som en mur mot fortvilelsen og hjelper oss å bli mer menneskelige.

Jeff Minick har fire barn og en voksende flokk barnebarn. I 20 år underviste han i historie, litteratur og latin på seminarer for studenter med hjemmeundervisning i Asheville, North Carolina, USA. I dag bor og skriver han i Front Royal, Virginia. Du kan følge bloggen hans på JeffMinick.com