Den kinesiske filosofen Laozi sa i eldre tider: "Det er ingen ulykke større enn overdådig begjær, det er ingen synd større enn utilfredshet og det er ingen katastrofe større enn grådighet". Jorden gir nok til å tilfredsstille alles behov, men tilsynelatende ikke nok til å stille menneskets endeløse eiebegjær. Grådighet er en sult som aldri tar slutt.
Les del 4 om stolthet.
"Avaritia" (griskhet, gjerrighet, havesyke) er et uttrykk som anvendes i den tidlige kristendommen for å betegne dødssynden grådighet. I bibelske skrifter snakker man også om "Mammon" som en personifisering av menneskelig lyst, overflødig materialisme og dyrking av penger, ofte vist i form av en demon. Utrykket har lagt igjen et avtrykk i de indoeuropeiske språkene, og i finsk og estisk er "mammon" synonymt med "materiell velstand". I russisk henviser "mammon" til en overvektig vom og i tysk snakker man av og til om ”der schnöde mammon” (de foraktelige pengene).
En person som er besatt av et sterkt begjær etter personlig vinning, penger og makt, kan egges til alle slags onde gjerninger, svik, forræderi, løgner, tyveri, voldsforbrytelser og ran. Mange ser på penger som en forsikring for fremtiden; noe som demper uroen i hjertet. Men etter hvert som personen samler opp mer og mer av dyrebare gjenstander, kan begjæret vekkes. I stedet for å se rikdom som et rent middel, begynner han å tilbe "Mammon" i seg selv. Men Mammon er en falsk gud.
Mange rike mennesker har opplevd tomheten som innfinner seg i alderdommens "høst".
Følelsen av at "jeg er ikke tilstrekkelig" får mange til å søke substitutter i det ytre i stedet for å møte manglene i seg selv. Eiendeler og formue er det som definerer dem. Men alt dette er forgjengelig, og mange rike har opplevd tomheten som innfinner seg i alderdommens høst. For som den gamle filosofen Cicero sa: "Grådighet er i alderdommen en dåres gjerning, for hva kan være mer absurd enn å øke «provianten for turen» jo nærmere vi kommer reisens slutt?"
Grådighet binder mennesker til jorden. Materielle eiendeler kan dominere og tynge dem ned og gjøre dem ute av stand til å stige høyere. I Dantes Purgatorio er de angrende bundet fast med ansiktet vendt mot bakken, ute av stand til å vende blikket opp, bort fra de verdslige tingene som opptok sinnene deres gjennom livet på jorden. Men grådigheten tillater ikke engang mennesker å sette pris på de materielle tingene og hindrer dem fra å leve i nuet. De grådige forfølger patologisk en flyktig morgendag.
Selvbevisstheten som mennesker besitter, er det som skiller dem fra dyrene og kan være en forbannelse og en gave på samme tid. På den ene siden kan det innebære stor glede, og på den andre siden en eksistensiell byrde - gjennom kunnskapen om at vi er dødelige vesener. I de religiøse tradisjonene ønsket man å lette den menneskelige angsten gjennom løftet om udødelighet i en form av Himmel eller Paradis. For det verdslige mennesket handler det imidlertid om arven han etterlater seg og den identiteten han har investert i formuen sin.
I forsøk på å hindre fremveksten av grådighet har mange religiøse sekter gjennom historien tatt til orde for fattigdom; gi opp eiendeler og praktisere askese. Men jødedommen ser på fattigdom kun som en unødvendig svøpe som gjør menneskene ute av stand til å fokusere på noe annet enn ren overlevelse, i likhet med dyrene. Denne tanken finner en i Maslows behovsstige gjennom teorien om at åndelig realisering først er mulig når menneskets grunnleggende behov er tilfredsstilt.
I Øst-Asia talte man i tidligere tider om at mennesker som utviklet ondskap, avhengighet, grådighet, tvangstanker eller misbruk gjennom livet, kunne gjenfødes i de sultende spøkelsenes rike, et sted som ligger mellom menneskehetens og dyrenes nivå og er bebodd av sultne spøkelser. Med oppblåste mager og halser som bambusrør skulle disse hjemløse sjelene lide av sult og tørst, men aldri kunne tilfredsstille sine begjær. Hvis de åpnet munnen for å forsøke å spise, ville maten forvandles til aske eller ild. Med mindre disse spøkelsene ble sluppet fri av et familiemedlem gjennom et ritual, ville de ikke finne lindring fra sin elendighet.
Sultne spøkelser er assosiert med avhengighet, noe som er et aspekt av grådighet og som manifesterer seg i den endeløse jakten etter noe som skulle kunne tilby en form for lettelse for den engstelige. Han vil ha mer og mer, helt til saken det dreier seg om, kontrollerer hele hans skjebne. Grådighetens søsken er fråtseri og begjær, og slektningen er sjalu.
Ingen kan benekte at grådighet har spilt en betydelig rolle i menneskets historie; fra den katolske kirkens handel med avlat til den industrielle revolusjonen og den moderne kapitalismen med kronen på verket: Wall Street. Alle dyrker Mammon, og grådighet er den inngangsporten som leder til uetisk oppførsel og korrupsjon.
Kapital innebærer innflytelse, og innflytelse er makt, så mange blir ødelagt av pengenes innflytelse. Vi kan observere denne trenden i forhold til hvordan multinasjonale selskaper som NBA og Disney er så ivrige etter å komme inn på det kinesiske markedet, at de er villige til å gi opp sine etiske prinsipper, lukke øynene for brudd på menneskerettigheter og i praksis bli apologeter for umenneskelige diktaturer, noe som blir sterkere med kapitalistisk næring. «Alt for pengene.»
Det motsatt av grådighet er nestekjærlighet og raushet. Å gi er ikke bare til gagn for de trengende, men også for giveren selv, som i prosessen blir mer takknemlig, mer empatisk, utvikles som person og får følelsen av at han gjør en forskjell i verden. Også samfunnet gagnes ettersom mennesker som ser et slikt eksempel, kanskje blir inspirert av det og kanskje gjenoppretter troen på menneskeheten.
Det viktigste er ikke summen, men hva hjertets intensjon er. Større er den fattige som villig deler brødet med sin søster eller bror enn den rike som motvillig gir en hundrelapp til de trengende.
Les neste del - lyst.
Kontakt gjerne skribenten: [email protected]
