Utvikling har den underliggende tanken om at vi bare kan bli bedre, at ting stadig forbedres, og akkurat denne falske antagelsen gjennomsyrer det politiske landskapet vårt. Med ordet "utvikling" følger "progressive" partier, med "progressiv politikk," og disse tilskriver seg hederlighet og rettferdighet som om de, og bare de, representerer den historiske retningen som bistår og fremmer menneskeheten. De er ikke som steile "konservative" og liknende, med deres utdaterte, urettferdige, bakstreverske og egoistiske ideologier.
Det virker som om ingen historie eller faktisk erfaring noensinne kan få disse tilhengeren av utvikling til å endre sin kroniske innstilling, eller sitt trosparadigme.
Ideen om at vi "utvikles" fikk en betydelig vending under opplysningstiden på 1700 tallet. Den franske soldaten og science fiction-forfatteren, Michel Corday, slapp katten ut av sekken med sin kommentar om første verdenskrig (fritt oversatt): "Hver tanke og hendelse som forårsakes av krigsutbrudd, kommer som et bittert og dødelig slag mot mitt hjertes store overbevisning: Ideen om stadig framgang, om å bevege seg mot ennå større lykke. Jeg hadde aldri trodd at noe som dette [den første verdenskrig] kunne hende. "Wow! Ideen om kontinuerlig framgang!"
Storbritannias store science fiction-forfatter H. G. Wells (blant annet kjent for bøkene; Klodenes kamp og Tidsmaskinen) trodde på utvikling. Han var talsmann for utvikling hele sitt liv, men den siste boken hans, før han døde i 1946 like etter at andre verdenskrig var over, ender med desillusjon, pessimisme og den ganske håpløse og ubegrunnede ideen om at mennesket som art kan komme til å bli erstattet av en mer avansert art. Er det utvikling? Som hans medkjemper og venn G. K. Chesterton sa (fritt oversatt): "Alt som utvikles forsvinner til slutt."
André Breton, poet, forfatter, anarkist og en av grunnleggerne av surrealismen, den spesifikt modernistiske bevegelsen, skrev i bevegelsens manifest (fritt oversatt): "Erfaringer ... går frem og tilbake inni et bur det er vanskeligere og vanskeligere å få dem ut av. "Vi har lykkes med å forvise alt som med rette, eller feilaktig kan kalles overtro eller fantasi fra sinnet. Det er forbudt å søke etter sannheter som ikke samsvarer med aksepterte metoder."
Merkelig nok skjønner vi at modernistene, i sine lyse stunder, ser at noe er helt galt med vår tenkemåte, og spesielt hvordan vi ser på fortiden. Faktisk er ideen om fremgang nettopp den "overtro" som dets tilblivelse mente den hadde avskaffet.
En eldgammel tilnærming
En av de mest slående sidene ved antikkens mennesker er deres nærmest universelle tanke om at ting var bedre, eller overlegne, i begynnelsen og at historien oppdager en lang, langsom nedgang. Fortidens egyptere trodde for eksempel på en tid kalt "Zep Tepi" (den "Første tiden" eller gullalderen), en tid med perfekt harmoni.
Selv grekerne trodde på en gullalder da mennesker og guder ikke var i konflikt, og livet var uvanlig langt og sunt. Beklageligvis vek gullalderen for sølv- og senere bronse- og til slutt jernalderen der krig, vold og forræderi hersket: Livet er stygt, brutalt og kort.
Hinduistisk mytologi snakker også om fire tidsepoker: Satya, Treta, Dvapara og Kali. Disse epokene representerer enorme tidsrom, og de pågår i uendelige sykluser; men den første tidsepoken, Satya, er en tid av ren sannhet og rettferdighet, og hver påfølgende periode representerer en forminskning av den sannheten. Vi befinner oss for tiden i Kali, som innebærer at vi lever i en tid der ondskap og uærlighet har erstattet fortidens sannhet og rettferdighet.
Det finnes mange flere eksempler, men for å nærme oss vår tid: jødedommen og kristendommen deler også synet på menneskehetens degenerering. Det er ikke så elegant innpakket som "fire tidsepoker," men degenereringens ulike stadier framgår tydelig i Første Mosebok: Syndefallet i Edens hage blir raskt etterfulgt av Kains vold, men menneskene fortsetter å lever eksepsjonelt lenge, mer eller mindre fram til Syndefloden som inntreffer lenge etter Syndefallet.
Om jeg skulle karakterisere en av de fremste forskjellene mellom gullalderens mennesker og dagens, bortsett fra den åpenbare volden, måtte det være talemåten deres. Hinduer snakker spesifikt om sannhet, at man sier hva man mener (det vil si; ikke lyve, eller det som Jonathan Swift kalte "å si det som ikke er"). Vold er på sett og vis ikke primært eller forårsaket av vår lidelse; det er et symptom.
La oss se på historien om Kain. Men, først må du huske at Djevelen er "løgnenes far" og at falske ord kommer av en falsk tankegang. Falsk tenkning av det slaget som forvrenger moralske verdier, dreier seg ofte om en tankegang helt adskilt fra hjertets følelser.
Tenker vi på Kains verden husker vi at Gud advarte ham om at synden lurte bak døren, og at den var et begjær som han var tvunget til å overvinne. Etter denne advarselen sa Kain noen til broren sin for så å drepe ham. Vi vet ikke hva Kain sa til sin bror, men sammenhengen mellom å fortelle noe til sin bror, som om han ville dele noe eller avklare noe, og siden drepe ham når han ikke fikk det han ville fra Abel, er påtakelig. Uansett hva Kain sa til broren kan vi bare anta at det var usant. Han løy for seg selv da han løy for broren, og mordet var hans dekke.
Roten til progressiv tenkning: Løgnen
Vi er alle altfor kjent med denne typen falske uttalelser siden vi alltid har blitt eksponert for det. Historien er full av kjente eksempler på falske, misvisende og løgnaktige taler. Iblant kjenner vi at vi må ty til en "hvit løgn" om vi ønsker å ivareta en god relasjon med folk vi ikke ønsker å ergre, for eksempel et familiemedlem. Dette er motstykke til hva den konfusianske læreren, Chu Hsi sa (fritt oversatt): "Ærlighet er virkelighetens prinsipp. Den er ikke den samme i menneskenes ansikter, som bak ryggene deres."
Buddhismen forklarer dette i den edle åttefoldige veien. Trinnene på denne veien er riktig forståelse, riktig intensjon, riktig tale, riktig handling, riktig levebrød, riktig innsats, riktig bevisst tilstedeværelse og riktig konsentrasjon og meditasjon. Legg merke til denne fantastiske flyten: forståelse ... intensjon ... tale ... handling. Dette fungerer ikke bare på individnivå, men også på samfunnsnivå. Et samfunn basert på løgner, og oppmuntring til løgner, møter forferdelige konsekvenser, om ikke umiddelbart så senere.
Det er derfor George Orwell, til tross for at han var sosialist, var en slags helt som på ubarmhjertig vis søkte sannheten og brukte språket til dette. Han dokumenterte og forutså hva som ville skje når språket ikke lenger speiler virkeligheten rundt oss. Essayet hans "Politics and the English Language" er en juridisk analyse av problemet; og de to store fiktive verkene hans Kamerat Napoleon (Animal Farm) og 1984 demonstrerer med uhyggelig presisjon konsekvensene av et falskt språk. Verkene hans er overlegne eksempler på fiksjon, mer sanne enn noe politisk dokument av hans tid.
Før vi vender tilbake til spørsmålet om gullalderens språkbruk, kan vi merke oss at vi har dette problemet i den vestlige verden i dag. Vi kaller det "fake news", men det er ingen forskjell fra propagandaen under nazist eller Sovjet-tiden på 1900 tallet. Fake news er propaganda og den spres for å skape misnøye, usikkerhet og frykt.
På denne måten gis det næring til meninger, og til slutt undermineres og tilintetgjøres demokratiet om ikke demokratiske og legitime autoriteter handler besluttsomt for å motvirke dette angrepet på tanker og tenkesett.
I denne sammenhengen er den gjenoppståtte marxistiske ideologien, skjult bak "progressive" overskrifter, av spesiell interesse. Filosofen Leszek Kolakowski har skrevet, kanskje den mest opplysende kommentaren gjennom tidene, om marxisme, kommunisme og bolsjevisme i boken The Main Currents of Marxism: Its Origins, Growth, and Dissolution (fritt oversatt): "Løgner er bolsjevismens sjel."
Løgnaktighet et dets sjel! Dette er essensen og motstykke til gullalderen, den åttefoldige veien, Adam før syndefallet og mer til. Språket i denne ideologien vektlegger alltid framgang men innebærer faktisk det motsatte. Det er derfor historikerne ofte er enige med professor Norman Davies som sier at, "på den moralske fronten må man merke seg den ekstreme kontrasten mellom den europeiske sivilisasjonens materielle suksess og den forferdelige nedgangen i politiske og intellektuelle verdier (fritt oversatt)" i boken Europe: A History.
Med dette i tankene er det interessant å spørre seg: Hvordan var egentlig det tapte språket? Er det noe mer om å si om det? Det skal vi gå nærmere inn på i del 2 av denne artikkelen.
James Sale er en engelsk forretningsmann med selskapet Motivational Maps Ltd. som er virksom i 14 land. Han har skrevet mer enn 40 bøker om ledelse og utdanning, for store internasjonale forlag som Macmillan, Pearson og Routledge. Som forfatter vant han førsteprisen i en konkurranse organisert av Society of Classical Poets i 2017, og talte under gruppens første symposium på Princeton Club i New York, i juni 2019.
Les del 2.
