Analytikere frykter en langvarig, økonomisk nedtur i Kina på linje med Japans «tapte tiår». En økonom går så langt som å antyde at Kinas problemer er langt verre enn det Japan sto overfor på 1990-tallet.
I tillegg til Japans 1990-tall er det flere eksempler på «tapte tiår», lange, økonomiske nedgangstider som har vart i ti år eller mer. Storbritannia etter andre verdenskrig er ett eksempel og Latin-Amerika på 1980-tallet et annet.
Nå spår eksperter at Kina står overfor et lignende scenario, ettersom både eksport, innenlandsk etterspørsel og private investeringer går ned. Selv det tidligere så hete eiendomsmarkedet ser ut til å kjølne.
Økonom Frank Xie, professor ved «University of South Carolina Aiken», mener at Kina definitivt er i en alvorlig økonomisk nedgang, men synes sammenligningen med Japan ikke er helt riktig.
– Det er riktig at Japan opplevde et krakk i aksje- og eiendomsmarkedet og at den japanske økonomien avtok utover 90-tallet. Men i realiteten er Kinas nåværende situasjon veldig annerledes enn den Japan sto overfor på 1990-tallet, sier han.
De lokale myndighetene har påtatt seg gjeld ved å involvere seg i eiendomsmarkedet
Overinvesteringene og ekspansjonen av japanske selskaper som førte til eiendomsboblen og sløsing med ressurser, var et resultat av bedrifters handlinger, påpeker han. Japan som land ble ikke direkte berørt av konkursene i bedriftene. I Kina er det tvert imot offentlige aktører som forårsaker landets problemer. De lokale myndighetene har satt seg i gjeld ved å involvere seg i eiendomsmarkedet. Dermed er den store gjelden nå hele landets problem.
– De rike og mektige innen Kommunistpartiet, representantene deres i eiendomsbransjen og et par utbyggere har tjent på dette, mens alle vanlige kinesere nå sitter med gjeld, noe som er veldig ulikt situasjonen i Japan.
I tillegg opplevde Japan aldri noen alvorlige, sosiale problemer, til tross for den negative, økonomiske veksten, ifølge analyser som nå i ettertid gir et perspektiv på landets «tapte tiår». Bedrifter gjenvant etter hvert lederposisjonene ettersom teknologien fortsatte å utvikle seg.
Hvis boligprisene i Kina fortsetter å falle, slik som inntektene til vanlige kinesere, samtidig som arbeidsledigheten stiger, vil det utgjøre en alvorlig trussel for Det regjerende kinesiske kommunistpartiet (KKP), men også hele den sosiale stabiliteten. Konsekvensene vil bli mye mer alvorlig enn i Japan, mener Xie.
I juni falt Kinas eksport med 12,4 prosent på årsbasis. Importen gikk ned med 6,8 prosent. Begge disse tallene var dårligere enn markedets forventninger. Den 10. juli offentliggjorde Kinas nasjonale statistbyrå tallene for konsumprisindeksen (KPI) for alle provinser. I 17 av dem hadde KPI falt på årsbasis. Produsentprisindeksen (PPI) falt 5,4 prosent i juni og markerte den sjette måneden på rad med nedgang.
Boligprisene i 70 store og mellomstore byer falt også i juni, sammenlignet med måneden før. Eiendomsmarkedet går dårligere enn forventet, til tross for statlige stimuleringstiltak. Også ungdomsarbeidsledigheten er bekymringsfull. I juni slo den rekord for aldersgruppen 16-24 år med 21,3 prosent. Ifølge Zhang Dandan ved Beijing universitet ville det imidlertid vært 46,5 prosent hvis man regner med alle de som velger å ikke jobbe og i stedet lever på foreldrene.
Ifølge de offisielle tallene er Kina i en lignende situasjon som Japan ved begynnelsen av det «tapte tiåret». Når vi kjenner til den tvilsomme påliteligheten til kinesisk statistikk, kan situasjonen i Kina i realiteten være enda verre.
