En kombinasjon av de to store medisinske tradisjonene, den vestlige og den kinesiske, vil gi helsevesenet et bredere spekter av muligheter til å hjelpe pasienter. Spesielt bør tusenvis av år med klinisk erfaring innen kinesisk medisin utnyttes. Dette hevder forfatter og lærer i kinesisk medisin, Reijo Pöyhönen.
Del 1 av 2
Etter å ha studert og jobbet klinisk med tradisjonell, kinesisk medisin i over førti år, kan jeg oppsummere en profesjonell karriere med en rekke fantastiske øyeblikk. Mange møter med desperate pasienter som har søkt med lys og lykte etter helbredelse og bedring, og gleden og takknemligheten jeg møtte da forventningene ble innfridd med betydelig forbedret livskvalitet. Gleden tilsløres dessverre av at svært få av de virkelig trengende, den store gruppen mennesker som ikke har økonomiske ressurser til privat behandling, ikke minst fattige pensjonister, har tilgang til denne typen behandling.
Med dette som utgangspunkt peker jeg mot en fremtid som kan være veien til et mer mangefasettert, alternativt helsevesen. En av disse mulighetene er å dra nytte av de tusenvis av år med klinisk erfaring som kinesisk akupunktur har å tilby.
For de som ikke er kjent med tradisjonell, kinesisk medisin, kort sagt kinesisk medisin (den tradisjonelle medisinen), er det en flere tusen år gammel dokumentert metode som i løpet av de siste hundre årene har blitt spredt til de fleste land i verden og refereres til som tradisjonell, kinesisk medisin. Den består til dels av manuelle terapiformer som akupunktur og tuina (sistnevnte er en form for massasje med kiropraktikk) og av farmakologi/urtemedisin.
I denne sammenhengen er det viktig å merke seg at kinesisk medisin er basert på teorier om mennesker under både friske (fysiologiske) og syke (patologiske) tilstander, akkurat som i vestlig medisin. Videre finnes det spesifikke teorier om sykdommens opprinnelse (etiologi), unike diagnostiske metoder og bruk av behandlingsprinsipper. Alle disse bitene bidrar til et enhetlig, medisinsk system.
Kinesisk medisin og vestlig medisin har i lang tid hatt ulike oppfatninger både om årsaken til sykdom og behandlingsprinsipper. Men det er verdt å merke seg at de på mange områder berører hverandre, noe illustrasjonen viser. Det betyr ikke at disse er helt på linje med hverandre. I likhet med det kinesiske, så vel som det vestlige språket, kan de beskrive virkeligheten på ulike måter og dermed utfylle hverandre. Det som skiller kinesisk medisin fra vestlig medisin, er at ulike konsepter og behandlingsmetoder brukes så langt det er mulig i hvert enkelt tilfelle, å oppnå best mulig helse. Det som er karakteristisk for kinesisk medisin, er at den:
- Oppfyller kriteriene for normkonvensjon som betyr at man har en klar beskrivelse av begrepene man bruker og som oppfyller vitenskapelige normer innenfor rammen av den medisinske disiplinen.
- Har ulike og unike syn på etiologi, fysiologi, patologi, diagnostikk, behandlingsprinsipper og behandlingsmetoder med overlappende teorier som berører hverandre med likheter, men uten direkte motsetninger.
- Man bruker ulike språk for å tolke kjente fakta.
- Benytter reproduserbare observasjons- og diagnostiske prosedyrer.
Akupunktur er vanskelig å tidfeste helt nøyaktig. Den har vært en del av den kinesiske kulturen og medisinen, og arkeologiske funn om terapeutisk aktivitet går helt tilbake til 1600-tallet f.Kr. Det er gjort funn av bevarte tekster i graver fra flere århundre før og etter begynnelsen av vår tidsregning. Siden den gang er det skrevet et stort antall medisinske tekster. Grunnteksten, som i dag regnes som en kanonisk tekst innen akupunktur, ble sammenfattet allerede på 300-tallet. Boken heter Huang Di Nei Jing, oversatt til «Den gule keisers indre klassiker». I tillegg til denne boken som har stor autoritet og aktualitet, er det hundrevis av godt bevarte medisinske tekster frem til vår tid. Mange av disse er ennå ikke oversatt til noe vestlig språk.
Flere er skrevet på direkte oppfordring fra keiseren og den kinesiske regjeringen. Kinesisk medisin har altså stor dokumentert aktivitet. Tusenvis av leger gjennom tusenvis av år, gjerne innen familier over mange generasjoner, har samlet sine erfaringer. Dette empiriske, medisinske materialet er uten sidestykke i verdenshistorien. I løpet av 1950- og 1960-årene gjennomgikk kinesisk medisin en grundig reformering som skapte den nåværende strukturen. Kinesisk medisin er nå et relativt homogent og rasjonelt, medisinsk system med en normativ konvensjon (klar definisjon av begreper) og reproduserbare observasjons- og diagnostiske prosedyrer. Man har en tydelig oppfatning av etiologi, fysiologi og patologi, diagnostikk, behandlingsprinsipper og terapier som alle følger hverandre rasjonelt og logisk.
En seriøs allmennpraktiserende akupunktør studerer grunnleggende medisin, som i de fleste tilfeller omfatter ca. 18 ulike medisinske emner.
Innen de ulike terapeutiske områdene i kinesisk medisin har man samme teoretiske grunnlag om kroppens funksjoner i frisk tilstand, så vel som i syk tilstand. Man har felles diagnostikk og felles behandlingsprinsipper innen de fleste sykdomsområder. I Kina er farmakologi/urtemedisin den største terapiformen, og rundt 80 prosent av alle aktiviteter er innen kinesisk medisin. Akupunktur utgjør om lag 15 prosent. I Norden er tallene helt annerledes. Urtemedisin står for om lag 3 prosent og akupunktur over 95 prosent. I resten av Europa varierer tallene.
I Kina og i mange andre asiatiske land, er kinesisk og vestlig medisin likeverdig i det kinesiske helsevesenet og har universitetsbasert opplæring både for vestlige leger og leger innen tradisjonell, kinesisk medisin (som inkluderer urtemedisin, akupunktur og tuina). I Norden er det ikke mulig å studere kinesisk medisin/akupunktur på universitetet, kun på private skoler. Heller ikke privatpraktiserende akupunktører er tilknyttet trygdekontoret eller legitimert av helsevesenet. De fleste akupunktører jobber som fastlegeakupunktører og har stort sett den samme pasientgruppen som en allmennlege. De jobber hovedsakelig som selvstendig næringsdrivende; de færreste er ansatt.
Dette betyr at du må ha en solid utdannelse innen både vestlig medisin (såkalt grunnmedisin) og kinesisk medisin/akupunktur for at man skal ha kjennskap til muligheter og begrensninger og spesielt kunne gjenkjenne alvorlige sykdommer som må behandles på sykehus.
En seriøs allmenn-akupunktør studerer grunnleggende medisin, som i de fleste tilfeller omfatter ca. 18 ulike medisinske fag: anatomi, fysiologi (kroppens funksjoner i frisk tilstand), patologi (patologi), diagnostikk, gynekologi, øre-nese-hals-sykdommer med mer. Sammenligner man antall medisinfag en akupunktør bør studere, tilsvarer de grunnleggende medisinstudiene for en akupunktør nesten dobbelt så mange rene medisinfag som i sykepleie-studiet. Fordelen med å studere både kinesisk medisin/akupunktur og vestlig medisin (grunnmedisin) er:
- Begge tradisjonene har mange fellesnevnere som overlapper hverandre på en rekke områder.
- Det er ingen innebygde motsetninger. Kinesisk medisin og vestlig medisin bruker ulike begreper/språk for å beskrive og tolke kjente fakta, noe som gir en bredere forståelse.
- Dette skaper to komplementære tilnærminger som kan brukes parallelt. Man står på to bein som gir et større klinisk bilde og åpner for nye behandlingsmuligheter.
Et trist og rett og slett pinlig faktum i denne sammenhengen er at landets lokale myndigheter, i hovedsak miljø- og helsevernkontoret, kun inspiserer lokaler og fastsetter detaljerte bestemmelser for rengjøringsplan og ventilasjon av lokalene, men ingen forskrifter om etableringskontroll. Dette åpner for lykkesøkere og andre useriøse aktører, som er et politisk problem som må løses av politikere.
Som de fleste sikkert vet, utføres akupunktur med tynne nåler på bestemte steder som kalles akupunkturpunkter som ligger langs såkalte meridianer. Veldig enkelt kan man sammenligne meridianer med streker eller strømmer av qi [tchii]. De er som svakstrøm som er jevnt fordelt over hele kroppen i bestemte baner. Disse er koblet til hjernen og alle indre organer. Via akupunkturpunkter som har ulike funksjoner, kan du bruke tynne nåler for å regulere lidelser i alle kroppens vev og indre organer. Meridianene kalles «jing luo» på kinesisk og fungerer som et parallelt informasjonssystem i likhet med nervesystemet, blodårer, lymfekar med mer. Alle disse informasjonssystemene er integrert med meridiansystemet og samhandler. Det betyr at man via punktene på meridianene kan nå og regulere uregelmessigheter i alle deler av kroppen. At meridiansystemet er et ekstra informasjonssystem i tillegg til nervesystemet og blodårene, er ikke akseptert i vestlig medisin/akupunktur.
Akupunktur (på kinesisk «zhen jiu fa») betyr nål- og moxa-metoden. Nåler refererer til svært tynne nåler i forskjellige lengder, laget av rustfritt, trådtrukket stål med håndtak av kobber, stål eller plast. Avhengig av den anatomiske plasseringen og/eller den kliniske effekten du ønsker å oppnå, brukes ulike lengder og tykkelser.
Dette åpner for lykkesøkere og andre useriøse utøvere som er et politisk problem som må løses av politikerne.
Jiu er såkalt moxa som er betegnelsen på en form for varmebehandling som gjøres indirekte på huden og på akupunkturpunktene, blant annet med sigarlignende pinner laget av tørket burot. (Moxa er et begrep som stammer fra det japanske ordet mogusa. Vestlige handelsmenn som kom til Det fjerne østen på 1500- og 1600-tallet, kom først til Japan, og denne metoden brukes også der.) Moxa brukes på mange sykdommer, ikke minst når disse er forårsaket av ulike former for kulde. Moxa-behandling gjøres ofte med sigarformede stenger av tørket burot eller med en elektromagnetisk varmelampe, hvis du skal unngå røyk. Nåler og moxa er dermed et integrert konsept. Nålebehandling med varmebehandling er svært vanlig innen kinesisk akupunktur. Merk at jeg bruker ordet kinesisk i denne sammenhengen for å skille det fra "akupunkturen" som brukes i det nordiske helsevesenet (se videre i del 2).
Videre brukes kopping som er en behandlingsmetode der man skaper et undertrykk i en glasskopp som settes på huden. Kopping er for eksempel en effektiv måte å behandle ulike smertetilstander på.
Den kinesiske diagnosen er unik, og den inkluderer anamnese, inspeksjon, pulsdiagnostikk, tungediagnostikk og palpasjon/følelse i det syke området. Anamnese er å lytte til pasientens sykehistorie og analysere symptomer som smerte, kvalme med mer. Inspeksjon er å inspisere og vurdere skadede og syke områder. Pulsdiagnose er en metode for å palpere (føle) den store blodåren (arterien) ved håndleddet som kan avsløre en rekke ulike lidelser i de indre organene. Tungediagnostikk er å undersøke tungens utseende og dermed tolke tegn som farge, form og belegg.
Legg merke til forskjellen mellom tradisjonell, kinesisk medisin og kinesisk medisin. Den kinesiske staten, som er en kommunistisk/sosialistisk, diktatorisk og ateistisk ettpartistat, tolererer ikke andre ideologier enn de som er offisielt anerkjente. Dette har ført til at tolkninger av de tradisjonelle, kanoniske medisinske tekstene som ble sammenfattet allerede på 300-tallet, er gjort med utgangspunkt i dette politiske narrativet. En rekke begreper i kinesisk medisin er nå delvis "frisert" til politisk korrekthet ved å omtolke begreper som har en åndelig karakter med materialistiske forklaringer, eller slettet fullstendig (så langt det er mulig) for å tilpasse seg vestlige medisinske begreper for å gjøre det mer akseptert. Dette har vi i den vestlige verden selvfølgelig blitt oppmerksomme på, og tradisjonell, kinesisk medisin blir spøkefullt (og faktisk mer rettferdig) kalt tradisjonell, kommunistisk medisin. Personlig foretrekker jeg og mange med meg å omtale den lange kinesiske medisinske tradisjonen kun som kinesisk medisin (KM), uten politisk korrupsjon.
