Nyheter

Meninger

Helse & Livsstil

Kultur

Videonyheter

English (US)

English (Canada)

English (Australia)

English (Europe)

中文

Svenska

Español

Deutsch

한국어

עברית

Bahasa

Italiano

日本語

فارسی

Português

Nederlands

Română

Polski

Русский

Slovenčina

François

Česky

Türkçe

Українська

Tiếng Việt

Om oss

Kontakt

<h3>Det finnes én fellesnevner for de vanligste kroniske sykdommene; inflammasjon, eller kronisk betennelse for å være mer eksakt.</h3>
Denne typen inflammasjon er alltid der og arbeider i bakgrunnen. Den påvirker kroppen negativt ved å angripe seg selv. Dette kan forårsake stor skade og være en medvirkende årsak til alvorlige sykdommer.
<blockquote>Antioksidanter hjelper cellene med å holde seg sterke. De bekjemper oksidativt stress og inflammasjon og er forbundet med en rekke helsefordeler.</blockquote>
Kronisk betennelse er for eksempel nesten alltid forbundet med hjertesykdommer, diabetes, artritt, ulcerøs kolitt og Crohns sykdom. Kronisk betennelse kan også gjøre deg mottakelig for andre former for sykdom, og den begrenser immunforsvaret.
<h3>Redusere betennelsen</h3>
Så hvordan får du kroppen til å slutte å angripe seg selv? Dessverre finnes den ingen strategi som passer alle. Det finnes likevel visse ting du kan gjøre for å redusere betennelsen, slik som vektreduksjon, økt aktivitet og sunt kosthold.
Å spise antioksidanter kan også hjelpe. Antioksidanter er substanser som hjelper cellene til å forbli sterke. De bekjemper oksidativt stress og betennelse og assosieres med en rekke helsefordeler. Disse fordelene er oftest knyttet til å minske risikoen for kronisk inflammasjon.
<figure>
<figure style="width: 640px" class="wp-caption alignnone"><img src="https://www.epochtimes.se/uploads/2020/10/blueberries-2278921_640-20450833-3707071.jpg" alt="" width="640" height="347" /><figcaption class="wp-caption-text">Blåbær og andre fargeglade bær inneholder mye antioksidanter. Foto: Pixabay</figcaption></figure>
</figure>
Antioksidanter får du i deg via maten du spiser. Du kjenner sikkert til vitaminene C og E som har egne anbefalinger for daglig inntak. Andre antioksidanter, slik som polyfenoler, har ikke samme anbefaling, men det betyr ikke at de ikke er nyttige.
Det finnes et antall testbaserte antioksidanter som bidrar til mindre betennelse og sunnere celler. Selv om forskerne fremdeles studerer disse og om informasjon om flere av dem enda er begrenset, finnes det bevis for at ulike typer antioksidanter har positiv effekt på helsen.
<h3>Spis fargeglade frukter, bær og grønnsaker</h3>
Generelt sett finnes disse antioksidantene i store mengder i fargeglade frukter og grønnsaker. Du kan enkelt legge dem til i kostholdet ditt. Bær, bladgrønnsaker, epler, gulrøtter og grønn te byr på alle disse sunne stoffene.
Hvis du forsøker å få betennelsen under kontroll for å bedre helsen din, må du ikke glemme disse verdifulle næringsstoffene. Forsøk å få i deg så mange som mulig for å forbedre den cellulære helsen og stabilisere immunforsvaret.
Mohan Garikiparithi er utdannet lege fra Oseania University. Artikkelen ble opprinnelig publisert på Bel Maria Health.

Helse

Det finnes én fellesnevner for de vanligste kroniske sykdommene; inflammasjon, eller kronisk betennelse for å være mer eksakt.
Denne typen inflammasjon er alltid der og arbeider i bakgrunnen. Den påvirker kroppen negativt ved å angripe seg selv. Dette kan forårsake stor skade og være en medvirkende årsak til alvorlige sykdommer.
Antioksidanter hjelper cellene med å holde seg sterke. De 

Bekjempelse av kronisk inflammasjon med antioksidanter

<h3>Historien om den siste striden finnes i flere mytologiske fortellinger. For oss i Norden er nok historien om Ragnarok den mest kjente. Det er en historie om styrker, om enn overnaturlige, om guder, jotner og monstre som ryker sammen på liv og død og som virker merkelig kjent i vår tid.</h3>
I urolige tider når truslene ser ut til å hope seg opp på alle hold, kan det hende at en mørk tanke slipper unna for å engasjere seg i en potensiell undergang. Dette er ikke unikt for vår tid. I de fleste kulturer er tanken om at alt kan ta slutt, helt grunnleggende. Slik er det også i den norrøne mytologien. I dag er vi på vei rett mot Ragnarok.
<blockquote>Denne katastrofale hendelsen skjer etter en tre år lang sommer og en tre år lang vinter.</blockquote>
Ordet kommer fra det gammelnorske ragnarǫk, som fritt oversatt betyr "Gudenes skjebne", eller hvorfor ikke "Gudenes tussmørke?" Hvis du tilhører den noe eldre generasjonen, blir du kanskje slått av dette, for hvem har ikke en eller annen gang i forundring utbrutt "Gudenes tussmørke!" Og ja, uttrykket er knyttet til norrøn mytologi, men det er åpenbart ikke tusen år gammelt. Vi vet ikke med sikkerhet hvor gammelt det er, men vi kan si at det ble popularisert gjennom Wagners dramatisering av den norrøne mytologien.
<h3>Tilbake til selve "hendelsen"</h3>
Denne katastrofale hendelsen skjer etter en tre år lang sommer og en tre år lang vinter; den såkalte Fimbulvinteren (Fimbulvetr). Særlig sistnevnte skulle signalisere at undergangen, i form av Ragnarok, var forestående. Under Fimbulvinteren frøs jorden, og alt liv opphørte. De siste årene har forskere, arkeologer og klimahistorikere søkt etter Fimbulvinteren i virkeligheten, og muligens også funnet den. I årene 536 til 547 skjedde det minst tre massive vulkanutbrudd. Det er enda uklart hvor i verden dette skjedde, men sentral-Amerika og Asia har blitt presentert som sannsynlige steder. Disse utbruddene, som isborekjerner viser, kastet ut slike enorme mengder aske i atmosfæren at solen ble formørket i flere tiår. Man har kunnet påvise at etablerte bosettinger i det som i dag er Sverige, opphørte å eksistere i den aktuelle perioden. Dyrkede områder vokste igjen helt enkelt fordi det i den kulden som oppsto i et allerede fra starten et kaldt klima, var det umulig å dyrke noe. Teoriene som har oppstått etter dette, er at perioden som fulgte etter vulkanutbruddene, var så traumatisk at minnet om den levde videre i generasjoner. På sikt ga dette opphav til myten om Fimbulvinteren og Ragnarok.
I myten gir hungersnød og sult, som følger Fimbulvinteren, opphav til krig og konflikter. Slikt trenger vi ikke å gå særlig langt tilbake i vår moderne historie for å finne paralleller til. Gro Steinsland, professor i religionshistorie, mener at de gamle norrøne gudenes undergang var allerede bygget inn i skapelsesberetningen. Åsagudene var aldri allvitende eller usårbare. Den verden de opererte i, var sårbar og vaklende fra det øyeblikket den oppsto.
<blockquote>Et forvarsel på hva som var i ferd med å skje, var mordet på Balder, Odin og Friggs gode sønn.</blockquote>
Ragnarok handler ikke om menneskelig svakhet eller opprør mot gudene, men om at motsetningene mellom kreftene helt enkelt var for store til å kunne balansere i uendelig tid. Det er blant annet derfor guden Odin stadig søker kunnskap og informasjon. Fremfor alt er det hans oppgave å holde gudenes og menneskes eksistens sammen. Til slutt går det ikke lenger. Steinsland mener at vikingtidens verdensbilde er dramatisk og tragisk, og det kan man knapt kalle noe annet. Mens man kjempet med hverdagens gjøremål, levde man med viten om at tiden var knapp. Det var ingen djevel å legge skylden på; en figur som enkelte kirkelige representanter sidestilte med nettopp Odin. Det handlet helt enkelt om spenninger som var innebygget fra begynnelsen og om gudenes egne tilkortkommenhet.
Et forvarsel om det som skulle komme, var mordet på Balder som var Odin og Friggs gode sønn. Frigg hadde avkrevd alle levende vesener et løfte om å beskytte ham og alle vekster og skapninger, men tok ikke med den unge mistelteinen som hun anså var for spinkel til å utgjøre en trussel. Denne glippen nådde Loke, jotunen som var Odins blodsbror, men som man i mytologien aldri kan vite hvilken side han vil vende til.
Mange ganger setter han gudene i farlige eller pinlige situasjoner, men ofte er han også den som hjelper dem ut av vanskeligheter, enten frivillig eller med tvang. Denne gangen er det ingen nåde fra Loke. Under det som skal være en vennskapelig, men en farlig lek, testes Balders sårbarhet. Loke lurer Balders blinde bror, Hødd, til å skyte en pil som var laget av misteltein, mot Balder. Pilen treffer, og fordi denne planten ikke hadde avlagt noe løfte om å beskytte Balder, blir skaden dødelig.
Dermed har makthaverne begitt seg ut på veien mot undergangen. Loke straffes selvfølgelig der og da og lenkes fast i en grotte der en orm drypper gift på ham. Til tross for Odin og Lokes selvvalgte broderskap, er det ingen vei tilbake fra det som skjedde.
Lokes sønn, Fenrisulven, som har vært lenket i en kjetting han ikke kan løse seg fra, blir likevel befridd som et resultat av at fjellet raser sammen. Midgardsormen som også er barn av Loke og som til tross for sin iboende ondskap, har bidratt til å holde sammen verden gjennom å sno seg rundt den og bite seg i halen, reiser seg opp av havet og skaper oversvømmelser. De døde forlater Hel, og Muspelhorden, verdens ødeleggere, slutter seg til jotnene, ildjettene og Loke.
Anført av Loke, jotnen som ble bror til åsaguden Odin, vender alle seg mot gudene. Etter å har rådført seg med brønnen, Mimir, som Odin for lenge siden hadde ofret et øye til for å oppnå all verdens kunnskap, kaller Odin inn til et siste råd med gudene.
Da åpnes portene til Odins Valhall og Frøyas Folkvang, og alle einherjene, de modige krigerne som har falt i kamp, stormer ut.
Den siste striden finner sted i Vigrids tusenmilsslette. Her sluker Fenrisulven Odin, og Odins sønn, Vidar, hevner dette gjennom å drepe Fenrisulven. Tor dreper Midgardsormen, men dør selv av krypdyrets gift. Frøy har tidligere gitt bort sverdet sitt og blir tvunget til å kjøre hjortehornet sitt inn i øyet på Surt, jotunen som hersker over ilden. Det hjelper lite. Surt kløyver Frøy med sverdet og setter deretter verden i brann. Verden synker i havet og alt vender tilbake til Ginnungagap, mørket som eksisterte før skapelsen. Gudene er døde.
<figure style="width: 1360px" class="wp-caption alignnone"><img src="https://cdn.epochtimes.se/uploads/2025/03/thorsfishing-122945850-759.jpg" alt="" width="1360" height="1001" /><figcaption class="wp-caption-text">Det dødelige møtet mellom Tor og Midgardsormen i Ragnarok var ikke første gang de tørnet sammen. Tors fiskefangst er en av  mytene i Edda. Illustrasjon av W.G. Collingwood. Foto: Public Domain</figcaption></figure>
Det kunne sluttet her, men det gjør det ikke. Idavollen står igjen, den vakreste engen i Åsgard. Voluspå finnes også, det første diktet i den poetiske Edda, samlet av Snorre Sturlasson. Voluspå eller Volvens spådom, som er av ukjent alder, skildrer en ny verden, håpet som kommer etter Ragnarok. I strofe 59-66 spår hun om en ny jord; nye generasjoner av guder og mennesker. "Opp ser hun jorden komme, for andre gang av havet, frodig igjen, fosser faller, ørnen flyr, den som på fjellet fisker, griper".
Volven, en omvandrende spåkone, forteller om en verden der slitet som vikingtidens mennesker var altfor godt kjent med, er over. Åkrene skal spire og gro uten at de først må så.
Åsane skal møtes på Idavollen, og Balder skal vende tilbake fra de døde og styre sammen med broren Hødd som tok livet hans, over den nye verden. Selv Høne, som sammen med Odin, skapte den gamle verden, skal komme og velge det nye verdenstreet.
Brikkespillet som var populært blant guder og mennesker, skal være laget av gull.  Selv salen der alle skal bo, skal være laget av gull.
Men det er ett segment som har blitt drøftet i århundrer. Det er noen andre som kommer. Denne "noen" nevnes aldri med navn, det er bare at han er den høyeste. Grunnen til at dette har vekket spørsmål, er at omtalen av denne høyeste ikke finnes med i det håndskriftet som ligger til grunn for den poetiske Edda, den såkalte Codex Regius. I stedet dukker den opp i 1300-tallsmanusskriftet Hauksbók. Dette har fått historikere til å fundere på om noen har latt en kristen tolkning av den nye verden slippe inn og om denne ikke-navngitte personen rett og slett er kristendommens Kristus-skikkelse.
I middelalderen var det ikke helt uproblematisk å representere den tidligere verdens gudeverden. Man var tvunget til å balansere "på en knivsegg" for å unngå å bli anklaget for å være kjetter. I dag tror man at dette ligger bak tidligere århundrenes påstander om at gudene skal ha vært høvdinger fra et fjernt land som av ukjente grunner reiste til våre nordlige breddegrader. Det var akseptabelt å skrive om de gamle herskerne, og de kunne fungere som påståtte forfedre til tidlige middelalder-monarker. Gamle guder var mindre populære, særlig i den tidens stadig mektigere katolske kirken.
Samtidig finnes det de som mener at det ikke er logisk å tolke denne figuren som en Kristus-skikkelse. Ingen andre steder i teksten kommer kristent verdensbilde til uttrykk. I stedet har det vært foreslått at det kan være Heimdall, den mest hemmelighetsfulle guden i den nordiske mytologien, som vender tilbake. Han ble født av ni jotner og er den eneste av gudene i mytologien som faktisk assosieres med himmelen. Det eksisterer teorier om at han er en svært gammel gud som har eksistert før åsatroen, men at han ble revitalisert i vikingtiden. I motsetning til Odin, Tor, Frøya og Frøy finnes han ikke i noen stedsnavn, men på en steintavle som ble funnet i 2010 i Lincolnshire i England nevnes navnet hans sammen med Odin og Tjalve. Linconshire var en del av den såkalte Daneloven som ble styrt og bebodd av nordboere, først og fremst dansker, mellom 876 og 954, og teksten er skrevet på norrønt.
Heimdall er i mytologien knyttet til Yggdrasil og er også vokter av  Bifrost, himmelbroen som forbinder Åsgard med andre verdener. Han er også den som gjennom å blåse i en lur, lar de andre gudene få vite at Ragnarok er på vei.
Er denne ukjente guden, Heimdall, Jesus eller er det kanskje Odin som igjen dukker opp? Det er ingen å spørre, og kanskje er det like greit. Moralen man kan ta med seg fra myten om Ragnarok i vår egen mørke tid, er at det finnes noe annet der på den andre siden av kaoset.
Kontakt gjerne skribenten: camilla.johansson@epochtimes.se

Tradisjonell kultur

Historien om den siste striden finnes i flere mytologiske fortellinger. For oss i Norden er nok historien om Ragnarok den mest kjente. Det er en historie om styrker, om enn overnaturlige, om guder, jotner og monstre som ryker sammen på liv og død og som virker merkelig kjent i vår tid.
I urolige tider når truslene ser ut til å hope seg opp på alle hold, kan det hende at en mørk tanke slipp

De norrøne gudenes aller siste kamp

<h3>To av verdens mest avanserte overvåkingssystemer finnes i USA og Kina. Kina har over 200 millioner gatekameraer for ansiktsgjenkjenning og et sosialt kredittsystem som belønner eller straffer innbyggerne, basert på oppførselen deres. USA ligger ikke langt etter Kina når det gjelder brudd på personvernet, der de innenlandske truslene nå er fokusert på illojalitet, skriver historiker og forfatter Christer Nilsson.</h3>
Dette er en meningsytring. Meningene er skribentens egne.
National Security Agency (NSA) er USAs ledende etterretningsorganisasjon med fokus på signal-etterretning (avlytting av elektronisk kommunikasjon) og cybersikkerhet. Hovedoppgaven er å samle inn og analysere data for å beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser, noe som inkluderer overvåking av egne borgere og utenlandske mål, samt påstått industrispionasje mot europeiske selskaper. Dette har NSA blitt kritisert for. Har vi glemt at Angela Merkels telefon ble avlyttet av NSA i 10 år fra 2002?
Den 4. april 2025 sparket Donald Trump seks ansatte i National Security Agency (NSA), deriblant direktør Timothy Haugh og visedirektør Wendy Noble. Mediene har kalt hendelsen et «jordskjelv» i etterretningsmiljøet. Den direkte årsaken skal ha vært Trumps samtale i Det ovale kontor med «aktivisten» Laura Loomer, som ved hjelp av avslørende dokumenter, avslørte illojalitet mot Trump blant toppledelsen. Oppførselen hans følger det tydelige mønsteret han har lagt opp til.
<ul>
<li>Rask utskifting med lojale.</li>
<li>Endret fokus på innenlandske trusler (økt fokus på illojalitet eller «desinformasjon»).</li>
<li>Redusert samarbeid med allierte land og organisasjoner når det gjelder informasjonsutveksling.</li>
</ul>
<blockquote>Turbulence, et av NSAs kraftigste våpen, er installert på servere over hele USA.</blockquote>
To overvåkingssystemer, et vestlig (USA) og et østlig (Kina) er de desidert mest avanserte systemene. Kina har over 200 millioner gatekameraer for ansiktsgjenkjenning. Landet har innført et sosialt kredittsystem som belønner eller straffer innbyggerne basert på atferden deres. Teknologien brukes også til å spore innbyggere som har gått under radaren. Kritikken mot et strengt straffe- og belønningssystem for alle kinesere (og at dette er vestlig propaganda) har et visst belegg. Andre hevder at det er en overdrivelse eller forenkling. I noen byer, som Rongcheng, starter innbyggerne med 1000 poeng som øker eller minker, avhengig av om atferden er positiv eller negativ. Poengene påvirker muligheten til reiser, lån eller bolig. I 2018 ble 23 millioner kinesere nektet å kjøpe tog- eller flybilletter på grunn av lave poeng. Systemet er ikke en felles nasjonal ordning, men består av ulike lokale prosjekter og pilotprosjekter. Beijing-regimet kaller systemet «harmonisk», mens det i Vesten anses som en alvorlig krenkelse av personvernet.
USA er ikke bedre enn Kina når det gjelder brudd på personvernet. Den fenomenalt dyktige varsleren, Edward Snowden, som var ansatt i både CIA (Central Intelligence Agency) og NSA, flyktet fra landet våren 2013 med fire datamaskiner fulle av topphemmeligheter etter å ha avslørt «topphemmeligheter» for journalister. Han ble ettersøkt over hele verden og er nå russisk statsborger på et ukjent sted i Russland. I boken «In the Public Eye» beskriver Snowden nøyaktig hva NSA holder på med.
Tenk deg at du sitter ved datamaskinen din, ønsker å besøke et nettsted og trykker enter. Et eller annet sted på veien må forespørselen din passere gjennom Turbulence-serveren, et av NSAs kraftigste våpen. Den er installert på servere over hele USA, i alle allierte land, på alle ambassader og i militærbaser. Det finnes to nøkkelverktøy, Turmoil som håndterer «passiv innsamling», og Turbine som aktivt manipulerer brukeren, det vil si deg. Disse seleksjonene kan være hva som helst NSA velger eller finner mistenkelig, en bestemt mail-postadresse, kredittkort, telefonnummer, geografisk opprinnelse eller bare bestemte søkeord som «protest» eller «anonym internet proxy». Etter dette leveres nettstedet du har bedt om. Sluttresultatet er at du får alt innholdet du ønsket, sammen med all overvåkingen du ikke ønsket. Det hele skjer på 686 millisekunder, mens du er helt uvitende. Når skadevaren, installert av Turbine, er på datamaskinen din, får NSA ikke bare tilgang til metadataene dine, men også til datamaskinen din. Hele ditt digitale liv tilhører dem nå. Ingen vet hvor mange millioner datamaskiner og mobiler rundt om i verden som overvåkes på denne måten, bortsett fra NSA.
Christer Nilsson. Historiker og forfatter

To av verdens mest avanserte overvåkingssystemer finnes i USA og Kina. Kina har over 200 millioner gatekameraer for ansiktsgjenkjenning og et sosialt kredittsystem som belønner eller straffer innbyggerne, basert på oppførselen deres. USA ligger ikke langt etter Kina når det gjelder brudd på personvernet, der de innenlandske truslene nå er fokusert på illojalitet, skriver historiker og forf

Slik overvåker Kina og USA innbyggerne sine

<h3>Deflasjonskreftene i Kina ser ut til å øke i styrke. Fabrikker som i stort antall er bygget opp av Beijings planleggere, fortsetter å spy ut flere produkter enn verken kinesiske forbrukere eller utenlandske kjøpere vil ha. Ledelsen, enten det er i private eller statseide bedrifter, fortsetter å kutte prisene for å tømme de overfylte varelagrene sine. Fortjenesten deres har lidd tilsvarende.</h3>
Dette presset har vart så lenge at folk har blitt vant til å forvente priskutt. Når en slik psykologi har festet seg, vil den få negative, økonomiske konsekvenser.
Uansett hvordan man analyserer statistikken, ser den dårlig ut. Forbrukerprisene har ikke falt, stort sett på grunn av prisøkning i tjenester. Selv da merker man knapt den pågående prisendringen. Den siste rapporten fra Beijing’s <a href="https://www.stats.gov.cn/english/">Ministry of Statistics</a> viser at forbrukerprisene i februar var omtrent på samme nivå som tidligere år.
Varer på produksjonsnivå, det som myndighetene refererer til som "fabrikkdøren", var imidlertid 2,5 prosent under fjorårets nivå i mars. Det har vært fallende siden oktober 2022. Kinas BNP-deflator, som er det viktigste målet for priser i økonomien, har falt i seks kvartaler på rad.
Dette problemet har minst tre årsaker. Øverst på listen er den dramatiske nedgangen av eksportvekst de siste par årene. Det har vært mye snakk rundt tollen som president Donald Trump setter, og den vil bli en betydelig bidragsyter til den økonomiske nedgangen. Dette er likevel bare en del av et større bilde.
Selv om Biden-administrasjonen kritiserte Trump sine tollsatser fra 2018 og 2019 i forkant av presidentvalgkampen i 2020, beholdt de dem likevel da de tiltrådte og la til en 100 prosent toll på kinesisk-produserte elbiler, deler og batterier.
EU har også innført toll på kinesisk-produserte elbiler. Eksportunderskuddet er ikke bare et resultat av vestlige myndigheters handlinger. Fordi Beijings null-COVID-politikk forstyrret produksjonen og leveransene også etter at pandemien tok slutt, har utenlandske kjøpere i lengre tid aktivt forsøkt å omdirigere leverandørkjedene, bort fra Kina.
Kina har riktignok opplevd en kraftig økning i eksportetterspørselen i det siste. Flere <a href="https://www.reuters.com/world/china/chinas-export-growth-quickens-amid-trade-risks-imports-surprise-2025-01-13/#:~:text=Buoyed%20by%20a%20weakening%20yuan,continually%20reducing%20prices%2C%20analysts%20said.&amp;text=As%20a%20result%2C%20China's%20exports,1.1%25%20over%20the%20same%20period.">medier</a> har slått denne økningen bredt opp og har hevdet at det kanskje er et tegn på bedring. Dette er et falskt signal. Utenlandske kjøpere, som forventer en økning i prisen på kinesiske varer som følge av Trumps tollsatser, har økt de umiddelbare kjøpene i et forsøk på å bygge opp et billigere varelager som kan selges etter at tollsatsene trer i kraft. Bortsett fra slike umiddelbare effekter, vil innføring av toll fremskynde omdirigering av innkjøp fra Kina og hemme den kinesiske eksportveksten i enda større grad enn tidligere.
Den langsomme eksportveksten har bidratt til en deflasjonspress. Den innenlandsk etterspørselen i Kina har også en pause. Kinas langvarige eiendomskrise ligger bak denne triste realiteten. Ikke bare har de finansielle feilene fra flere eiendomsutviklere satt tilbake fremgang i Kinas viktige eiendomssektor. Krisen har også spredt seg til den kinesiske forbrukeren ved å sette ned eiendomsverdiene og dermed nettoformuen til millioner av kinesiske husholdninger. Mens kinesere på så godt som alle inntektsnivåer sparer for å bygge opp igjen husholdningsformuen, er de fortsatt svært tilbakeholdne med å bruke penger. Den jevne produksjonen fra Kinas fabrikker hoper seg derfor opp i butikkhyllene.
Som om dette ikke var nok, satte Beijing i 2023 i gang en feilslått politikk som forverret situasjonen. For å kompensere for den utilfredsstillende eksportveksten bestemte myndighetene seg for å øke etterspørselen på hjemmebane ved å pøse offentlige midler inn i en utvidelse av produksjonskapasiteten i utvalgte bransjer. De valgte det de så på som fremtidsbransjer, som teknologi, elbiler, biomedisin og lignende. Resultatet av dette ble at de økte produksjonen av produkter som verken innenlandske eller utenlandske kjøpere vil ha. Fordi mye av denne ekstra produksjonskapasiteten fortsatt ikke er tatt i bruk, vil de kommende kvartalene trolig by på mer deflasjonspress når lederne forsøker å selge unna overskuddslagrene.
Det ligger også en grunnleggende fare i denne deflasjonssituasjonen. Hvis utenlandske og innenlandske kjøpere opplever en stor prisdeflasjon som normalt, vil de utsette å kjøpe, i forventning om at morgendagens priser vil bli mer attraktive enn dagens. Disse utsettelsene vil bidra til svikt i etterspørselen og legger ytterligere press på produktprisene, noe som skaper en slags selvoppfyllende profeti.
Dette var det som skjedde i <a href="https://www.nomuraconnects.com/focused-thinking-posts/japans-three-lost-decades-escaping-deflation/">Japan</a> på 1990-tallet og de to første årene i dette århundret. Det gjorde det mye vanskeligere å få fart på økonomien igjen enn det ellers ville ha vært. Beijing har allerede nok problemer med å få økonomien på rett kjøl igjen. De trenger ikke dette. Deflasjonen har blitt en trist realitet.
Meningene uttrykt i denne artikkelen er forfatterens egne, og reflekterer ikke nødvendigvis Epoch Times sine synspunkter.

Deflasjonspresset i Kina vedvarer og signaliserer alvorlige økonomiske ubalanser. Hvis deflasjonen fortsetter, vil problemene også forsterkes.

Deflasjonskreftene i Kina ser ut til å øke i styrke. Fabrikker som i stort antall er bygget opp av Beijings planleggere, fortsetter å spy ut flere produkter enn verken kinesiske forbrukere eller utenlandske kjøpere vil ha. Ledelsen, enten det er i private eller statseide bedrifter, fortsetter å kutte prisene for å tømme de overfylte varelagrene sine. Fortjenesten deres har lidd tilsvarende.

Deflasjon: Et grunnleggende tegn på og medvirkning til Kinas økonomiske nedgang

<h3>Ryktene om maktkamper i toppen av Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) fortsetter å dukke opp. Det er tegn på at de eskalerer i intensitet, noe som plasserer KKPs leder, Xi Jinping, midt i flere politiske kriser.</h3>
Ifølge Yuan Hongbing, en fremtredende kinesisk dissident med base i Australia og tidligere jusprofessor ved Beijing-universitetet, har kilder i partiet fortalt ham at Xi for tiden trues av tre store kriser; oppblomstring av «grå organisasjoner» på grasrota, rivaliserende fraksjoner i KKP som slår seg sammen for å motarbeide ham, og utrenskningen av nøkkelpersoner i den indre kretsen av militæret.
<h3>Økning i antall «grå organisasjoner» på grasrota</h3>
Yuan siterte et internt dokument fra begynnelsen av april som var utstedt av det kinesiske departementet for offentlig sikkerhet (MPS) til kadre på provins- og ministernivå.
Dokumentet rapporterte at det i første kvartal 2025 hadde vært en kraftig økning i deltakelsen av «grå organisasjoner» over hele Kina; uformelle samfunnsgrupper som alumni-foreninger, veteranklubber og gjensidige hjelpegrupper for migrantarbeidere. Dette utløste økt årvåkenhet fra departementets side.
På bakgrunn av dokumentet understreket MPS at medlemmer av disse gruppene under sammenkomster konsekvent har uttrykt misnøye med dagens kinesiske samfunn og landets politiske styresett.
Dokumentet advarte videre om at hvis tollkrigen mellom USA og Kina intensiveres og den kinesiske økonomien fortsetter å gå tilbake, vil disse grå organisasjonene «med stor sannsynlighet kunne forvandle seg til politiske grupper som utgjør en betydelig trussel mot den sosiale stabiliteten».
<h3>Anti-Xi-fraksjoner forener krefter</h3>
I tillegg til økende bekymring på samfunnsnivå, står Xi også overfor økende utfordringer fra to konkurrerende fraksjoner innad i KKP. Disse to hoved-opposisjonspartiene som lenge har vært ideologisk uenige, har funnet et sjeldent felles grunnlag i motstanden mot Xis fraksjon og den nåværende politiske retningen.
«Etterkommere av toppleder»-fraksjonen som er ledet av Deng Pufang, sønn av tidligere KKP-leder, Deng Xiaoping, og Chen Yuan, sønn av tidligere visestatsminister Chen Yun, krever å vende tilbake til Deng Xiaopings reform- og oppvåkingspolitikk, sier Yuan Hongbing til Epoch Times.
De hevder at Xi har gått bort fra Dengs strategi om å «skjule evnene og se tiden an» i utenrikspolitikken. Dette har bidratt til både økonomiske og diplomatiske problemer. Fraksjonen <a href="https://www.theepochtimes.com/china/chinas-red-families-intend-to-overthrow-xi-jinping-claims-former-peking-university-law-professor-5557958">kritiserer skarpt</a> politikken under Xis ledelse og presser aktivt på for å reversere den nåværende politiske kursen.
På den andre siden står den ultra-venstreorienterte maoistfraksjonen som fortsetter å operere gjennom lovlig tillatte grupper som «Red Song Association» og «Mao Zedong Thought Research Association». Denne fraksjonen tar til orde for en tilbakevending til en kulturrevolusjons-lignende vei og anklager Xi for å ha «kapitulert overfor imperialismen». Dee hevder at det har ført til regimets nåværende vanskelige situasjon.
Yuan uttalte at selv om de to fraksjonene er ideologisk uforenlige, har de likevel dannet en slags «strategisk allianse» basert på den felles avvisningen av Xis nåværende politikk.
Ifølge kildene hans forbereder begge fraksjonene, hver for seg, viktige politiske dokumenter som forventes å bli offisielt utgitt før 2026. Målet er å hindre Xi i å sikre seg en ny periode på den 21. partikongressen i 2027 og å ta kontroll over retningen på partiets politikk.
Kina-observatører har bemerket at KKPs historie er preget av tilbakevendende sykluser av interne maktkamper. Hver leder har hatt som mål å nøytralisere rivaler og konsolidere kontrollen; en tilnærming som gjenspeiles i både Xis lederskap og motstanderne hans i KKP.
"Selv om etterkommerne av topplederne og den ultra-venstre [fraksjonen] er ute etter Xi, er det ikke for å bekjempe diktaturet eller bevege seg i retning av demokrati. Det er kun for å gjenvinne sin egen marginaliserte makt. Selv om de kommer til makten, vil ikke Kina bli bedre så lenge det kommunistiske, autoritære systemet forblir uendret", sier Wayne Zheng, en Sydney-basert representant for Federation for a Democratic China, til Epoch Times.
"Under Xis strenge overvåkning og kontroll over hele samfunnet kan både etterkommerne av toppledere og de ultra-venstreorienterte knapt foreta seg noe. Uansett hvilken fraksjon som tar makten, kan de ikke kurere Kinas; selv ikke de som ser ut til å være reformatorer innenfor systemet. Det finnes bare én sann kur for Kina, et konstitusjonelt demokrati."
Weijie Chen, leder for demokrati-alliansen New York Chapter of the Chinese Democracy &amp; Human Rights Alliance, var enig.
"Etter at KKP har gått under, må den midlertidige regjeringen vår gi stemmerett tilbake til det kinesiske folket. Alle kinesere må ha stemmerett, og alle borgere må ha rett til å stille til valg. Først da kan vi bli et virkelig fritt, demokratisk og konstitusjonelt land som avviser ettpartidiktaturet", sier Chen til Epoch Times.
"Vi kan la oss inspirere av det amerikanske systemet, særlig grunnloven og maktfordelingen. Jeg tror at blant de systemene som finnes i verden i dag, er USAs modell, selv om den ikke er perfekt, for øyeblikket den som er mest egnet for oss kinesere til gradvis å lære av."
<h3>Xis militære «jerntriangel» kollapser</h3>
Det mest oppsiktsvekkende skiftet som truer Xi, har skjedd innenfor KKPs militærvesen.
He Weidong, nummer tre i Kinas militære ledelse og viseformann i Den sentrale militær-kommisjonen (CMC), har <a href="https://www.theepochtimes.com/opinion/he-weidong-disappears-is-xi-jinping-in-danger-5834098">ikke vist seg offentlig</a> siden avslutningen av den nasjonale folkekongressen den 11. mars.
Miao Hua, tidligere leder for CMCs avdeling for politisk arbeid og Xis viktigste personalstrateg i militæret, ble <a href="https://www.theepochtimes.com/china/senior-chinese-military-official-under-investigation-for-corruption-5767868">satt under etterforskning</a> i november 2024. Myndighetene har ennå ikke offentliggjort noen videre utvikling i saken.
He, Miao og Zhong Shaojun, Xis øverste rådgivere, ble en gang omtalt som «jerntriangelet» i Xis indre militære omkrets. Nå som alle tre enten er under etterforskning eller i praksis er satt på sidelinjen, betyr det et kraftig slag mot Xis maktbase i militæret.
<img src="https://www.theepochtimes.com/_next/image?url=https%3A%2F%2Fimg.theepochtimes.com%2Fassets%2Fuploads%2F2025%2F04%2F17%2Fid5843170-Mr-Yuan-posing-for-a-photograph-after-sitting-down-for-an-interview-in-Sydney-March-10-2025-1200x721.jpg&amp;w=1200&amp;q=75" alt="ZoomInImage" />Yuan Hongbin i Sydney, Australia, den 10. mars 2025. Foto: NTDTV
Cai Shenkun, en Kina-observatør, bemerket også i et <a href="https://x.com/cskun1989/status/1909396927667748887">innlegg på X</a> at den militære antikorrupsjonskampanjen har utfoldet seg i to distinkte faser. Mens den første bølgen, etter de to sesjonene i 2023, var rettet mot Zhang Youxia, CMCs høyest rangerte viseformann, har etterforskningen siden april nesten utelukkende satt søkelys på Xis innerste krets.
«I april 2024 ble hele situasjonen snudd fullstendig. De som nå er under etterforskning, er alle nære allierte av Xi Jinping», skrev Cai.
«For det første ble Xis fremste rådgiver, Zhong Shaojun, i april 2024 forflyttet til en stilling som politisk kommissær ved det nasjonale forsvarsuniversitetet. I praksis fratok de ham en reell makt. For det andre er Miao Hua, Xis viktigste personalstrateg innen militæret, under etterforskning. For det tredje er viseformann, He Weidong, i CMC utvilsomt i alvorlig trøbbel. Selv om det ikke blir funnet noen større problemer, er det svært lite sannsynlig at han noen gang vil komme tilbake til sin tidligere stilling.»
"Disse tre personene som en gang ble ansett som ‘jerntriangelet’ i Xis militære maktstruktur, har enten blitt satt på sidelinjen eller havnet i søkelyset. Dette signaliserer at bølgen av utrenskninger som feier over militæret, er direkte rettet mot å redusere Xis maktbase innenfor de væpnede styrkene."
Ifølge Yuans kilder fikk Miao et psykisk sammenbrudd den første dagen han ble arrestert og avhørt. Han skal ikke ha sovet i det hele tatt og tilsto febrilsk ulike forbrytelser gjennom hele natten og impliserte innledningsvis over 80 militært ansatte i forseelser.
Med hjelp fra tre av Xis sekretærer eskalerte antallet navngitte personer etter hvert til mer enn 1300 militæroffiserer, inkludert nesten hundre generaler og generalløytnanter. De fleste av dem var direkte blitt forfremmet av Xi eller hans nære allierte.
Yuan la til at etter å ha hørt innholdet i Miaos avsløringer, skal Xis hår ha blitt hvitt over natten. Det er et dramatisk tegn på hvor dypt og uventet maktbasen hans i militæret har blitt skadelidende.

Nyhetsanalyse

En av truslene mot Xi er at rivaliserende fraksjoner i Det kinesiske kommunistpartiet (KKP), etterkommere av toppledere som søker reformer, og hardnakkede venstreradikale maoister, slår seg sammen for å motarbeide ham

Ryktene om maktkamper i toppen av Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) fortsetter å dukke opp. Det er tegn på at de eskalerer i intensitet, noe som plasserer KKPs leder, Xi Jinping, midt i flere politiske kriser.
Ifølge Yuan Hongbing, en fremtredende kinesisk dissident med base i Australia og tidligere jusprofessor ved Beijing-universitetet, har kilder i partiet fortalt ham at Xi for tiden tru

Kina: Ifølge kilder står Xi Jinping overfor tre store politiske kriser

<h3>Det har vært svært stille om Krim siden den russiske okkupasjonen i 2014. Folk lurer på hva som skjer der, bortsett fra angrep på den russiskbygde broen eller hendelser knyttet til den pågående krigen og boikott mot sjøtransport.</h3>
Den nye russisk-ortodokse metropolitten, Tikhon Shevkunov, ble til alles overraskelse hasteplassert på Krim. Utnevnelsen kom høsten 2023, og mange  innad i den russiske kirken lurte på hva som foregikk. Hvorfor ble den russisk-ortodokse kirkens mest ærverdige og kjente representant, omtalt som Putins åndelige leder, forflyttet? Eller ble han sendt i eksil? Og på hvem sitt initiativ? Patriark Kirills eller president Putins? Disse spørsmålene er nå besvart, men har ikke blitt løftet frem i vestlig presse. I ukrainsk presse, derimot, tok mange kritiske røster til orde i løpet av sommeren.
<blockquote>Metropolitt Tikhon ble plassert på Krim for å fullføre prosjektet med å gjenskape den gamle, greske byen, Kherson.</blockquote>
<figure style="width: 1265px" class="wp-caption alignnone"><img src="https://cdn.epochtimes.se/uploads/2024/10/1gettyimages-688130194-9486573-4451.jpg" alt="" width="1265" height="993" /><figcaption class="wp-caption-text">Russlands president Vladimir Putin sammen med Tikhon Shevkunov, nå metropolitt.  Moskva i 2017. Tikhon har oppholdt seg i Kherson på Krim de siste månedene. Foto: Sergei Karpukhin/AFP via Getty Images.</figcaption></figure>
Metropolitten Tikhon ble plassert på Krim for å fullføre prosjektet med å gjenreise den gamle, greske byen, Cherson. Byen ble grunnlagt 500 f.Kr. og har også levninger fra den tidligste kristne tiden. Dette er i sin tur en del av metropolittens historiske prosjekt, «Rossija, moja istorija» («Russland - min historie»), som har spredt seg som ild i tørt gress over Russlands 11 tidssoner.
Tikhon som er filmregissør av yrke, har vært involvert i prosjektet siden 2011. Det er under hans ledelse at «Russland - min historie» har blitt formet til en samling interaktive, høyteknologiske anlegg spredt over hele landet. Disse kalles historieparker der du, akkurat som på telefonen din, kan trykke på en knapp ved hjelp av peketeknologi og få historien visuelt presentert på til dels spektakulære måter. Opprinnelig var dette ideen til den russisk-ortodokse kirken, men etter hvert ble den en del av den russiske statens mnemoteknisk-strategi eller erindringspolitikk. Prosjektet er en måte for staten å bruke moderne metoder for å lære russiske skoleelever, lærere og det russiske folk om Russlands historie fra Vladimir den helliges dåp i 988 i Kherson, gjennom revolusjonen i 1917, seieren i den store fedrelandskrigen og Sovjetunionens fall og frem til i dag.
<blockquote>Det handler om hvem som er den rettmessige arvingen til Kievriket.</blockquote>
Det første og opprinnelige av disse anleggene ligger i Moskva. Det nyeste befinner seg nå på Krim. Det ligger utenfor Sevastopol i et område som regnes som en forstad til antikkens Kherson. Russiske arkeologer og historikere har samarbeidet med metropolitt Tikhon om å bygge en kopi av den antikke byen. Den er nå ferdigstilt og er kjent som «Nye Kherson». Den dekker et samlet areal på 140.000 kvadratmeter med parker og tre store museumssentre med fokus på kristendommen, antikken og Bysants, samt Krim og Novorossija. Sistnevnte var Katarina den stores navn på hennes erobringer i det sørlige Ukraina og på Krim på slutten av 1700-tallet. Her finner vi selvfølgelig også Vladimir-katedralen som ble bygget i løpet av mindre enn ett år av Tikhons tid på Krim. «Nye Cherson» ble innviet den 28. juli i fjor sommer, dagen for Vladimirs dåp. Vladimirs dåp står derfor i sentrum for alt dette, fordi den markerer begynnelsen på russisk historie og også ukrainsk historie.
Det er altså ikke bare en krig om territorium eller andre storpolitiske aspekter ved den pågående konflikten, men også og ikke minst, en krig om historiefortolkningen mellom de to landene. Det handler om hvem som er den rettmessige arvingen til Kievriket Rus. Er det Russland eller Ukraina? Ukraina peker på at Moskva ikke var grunnlagt på fyrst Vladimirs tid. Det var derimot Kiev. Etterkommerne av den skandinaviske Rurik slo seg ned i Kiev. Ruriks svigerdatter, Helga (Olga), var den første av alle som ble kristen da hun mottok den hellige dåp. Hun besøkte keiseren i Konstantinopel i 957. Derfor er Kiev sentrum, og Kiev er den rettmessige arvingen i kampen om arvefølgen til Rus, særlig siden dåpen av Rus fant sted der i 988.
I Kherson på Krim ble imidlertid fyrste Vladimir døpt. Hvordan kunne det da ha seg at folk ble døpt i Dnepr i Kiev og Vladimir i Kherson? Også det handlet om territorium og ekspansjon. Vladimir fulgte i sin bestefar Igors fotspor og ønsket å utvide riket.
<hr>
<h1>Les mer</h1>
<a href="https://www.epochtimes.no/lovgivere-fra-15-land-ber-det-kinesiske-regimet-om-en-slutt-pa-forfolgelsen-av-falun-gong" target="_blank" rel="noopener">
<h3>Lovgivere fra 15 land ber det kinesiske regimet om en slutt på forfølgelsen av Falun Gong</h3>
<img src="https://admin.epochtimes.no/app/uploads/2024/08/id5691698-EpochImages-4274855481-xl-LSedit-1080x720-1-1080x664.webp" alt="Falun Gong-utøvere arrangerer parade i Washington den 11. juli 2024. De krever en slutt på Det kinesiske kommunistpartiets 25 år lange forfølgelse av Falun Gong-utøvere i Kina. Foto: Larry Dye/The Epoch Times" <a href="https://www.epochtimes.no/lovgivere-fra-15-land-ber-det-kinesiske-regimet-om-en-slutt-pa-forfolgelsen-av-falun-gong" target="_blank" width="150px" height="150px" rel="noopener"></a>
<a href="https://www.epochtimes.no/den-kloke-gamle-konens-oppskrift-mot-reumatisme-leddgikt-og-artrose" target="_blank" rel="noopener">
<h3>Den kloke, gamle konens oppskrift mot reumatisme, leddgikt og artrose</h3>
<img src="https://admin.epochtimes.no/app/uploads/2024/08/c597add71a0346c5add72cfc3553bc37.webp" alt="Mange er rammet av en eller annen type revmatisk sykdom. Foto: Unsplash" <a href="https://www.epochtimes.no/den-kloke-gamle-konens-oppskrift-mot-reumatisme-leddgikt-og-artrose" target="_blank" width="150px" height="150px" rel="noopener"></a>
<hr>
Igor, Helgas ektemann og sønn av Rurik, ønsket å ekspandere og lå i krig med Konstantinopel som han angrep i 941, uten å lykkes. Det finnes imidlertid bevarte dokumenter om fredsavtaler fra 944 som åpnet handelsruten mellom Kiev og Konstantinopel. Dermed kom den ortodokse troen senere fra Bysants til Kiev.
Fyrst Vladimir hadde på sin side erobret den bysantinske byen Kherson som han ga tilbake til keiseren i 988 mot at han giftet seg med Anna, søsteren til keiser Vasilijos II av Bysant.
I den forbindelse kapitulerte han fra sitt verdsatte hedenskap til den kristne troen, og dåpen hans fant derfor sted i Kherson. Da Vladimir etterpå kom tilbake til Kiev, bestemte han at hele riket skulle døpes, og slik ble det. Han ble etter en brødrestrid etterfulgt av sønnen Jaroslav som var gift med Ingegerd av Sigtuna, datter av Olof Skötkonung. Da Jaroslav i sin tur, i tråd med familietradisjonen, dro ut i krig, fikk han hjelp av hærstyrker fra Sverige.
Metropolitt Tikhon mener at det var den russiske kirken som «skapte Russland». Derfor føler kirken et spesielt ansvar for Russland og oppfatter historien til den russisk-ortodokse kirken og Russland som analog. Denne tilnærmingen gjenspeiles i grunnleggelsen av New Cherson. Den legitimerer Russland i forhold til Ukraina i form av en historisk kontinuitet som arvtaker til Rus. Ukraina motsetter seg selvsagt denne historietolkningen og har på ulike måter forsøkt å gjøre det internasjonale samfunnet oppmerksom på det som har foregått på Krim i form av utgravninger og byggevirksomhet. Kritikere mener at russerne har gjort seg skyldig i en skammelig behandling av uvurderlige gjenstander og et historisk miljø, som så sent som i 2013 var på nippet til å bli en del av verdensarven.
Sist, men ikke minst har den russisk-ortodokse kirken tradisjonelt regnet Kiev som sin mor. Der har det ukrainske parlamentet, Verkhovna Rada, imidlertid nettopp vedtatt en lov den 20. august som forbyr den ukrainsk-ortodokse moderkirken. Den ukrainske kirken er formelt underlagt patriarken av Moskva og hele Rus. Hva som vil skje med den ukrainsk-ortodokse kirken i landet som har distansert seg fra Moskvapatriarkatet i over to år, gjenstår å se. Situasjonen tyder på at det haster enda mer for den russisk-ortodokse kirken å gjøre Kherson til sin egen. Det har den gjort i samarbeid med den russiske staten. Derfor måtte metropolitt Tikhon til Krim, og med tanke på effektiviteten hans, er det sikkert mer i vente.
Den 16. oktober utnevnte president Putin Tikhon til leder for Russlands «bevaring, bruk og popularisering av historisk og kulturell arv og utvikling av kulturell og kognitiv turisme».
Maria Eckerdal. Doktor i teologi, forsker ved "Institutet for Ryssland- och Eurasienstudier" ved Uppsala universitet

Det har vært svært stille om Krim siden den russiske okkupasjonen i 2014. Folk lurer på hva som skjer der, bortsett fra angrep på den russiskbygde broen eller hendelser knyttet til den pågående krigen og boikott mot sjøtransport.

Den nye russisk-ortodokse metropolitten, Tikhon Shevkunov, ble til alles overraskelse hasteplassert på Krim. Utnevnelsen kom høsten 2023, og mange  innad i d

Mening: Maria Eckerdal: Krim, en stille krig om historiefortolkning

<div>
<div class="print:mx-auto print:w-2/3"></div>
<div class="xl:pl-30 lg:px-15 px-4 sm:pl-4 md:px-10 max-w-xl pb-4 print:max-w-none">
<div class="border-b border-gray-200">
<div class="flex items-stretch justify-between">
<div class="flex flex-col self-center pb-2">
<h3>Etter invasjonen av Ukraina ble det rapportert om patriark Kirill av Moskva. Patriarken ble fremstilt som en velstående krigshisser og tidligere KGB-agent (SvD 10/4-22). Ifølge artikkelen er formuen hans basert på avgiftsfri importert alkohol og tobakk på 1990-tallet, og han kalles «lederen av Putins religionskrig».</h3>
</div>
</div>
</div>
</div>
</div>
<div class="xl:pl-30 lg:px-15 px-4 sm:pl-4 md:px-10 max-w-xl pb-4 print:max-w-none">
<div class="article-content">
I engelsk presse fremstilles drivkraften hans som homofobi (Foreign Policy 26/4-22), og i russisk presse ble han kritisert for å lede kirken til fullstendig moralsk kollaps. I en nylig artikkel, publisert i sveitsisk presse, diskuteres nok en gang patriarkens KGB-koblinger, mest fra den tiden han hadde en stilling i Genève i Kirkenes Verdensråd på 1970-tallet. (Euronews 6/2-24).
Patriark Kirill er uten tvil en av de mest kritiserte og sanksjonerte skikkelsene i dagens Russland, både i Russland og på den internasjonale arena. Den utløsende faktoren for kritikken mot ham var at han offentlig støttet den russiske invasjonen av Ukraina. Han hadde to valg, sier den russiske journalisten Konstantin Eggerts. Enten kunne han fordømme krigen i Ukraina eller støtte Kreml (Deutsche Welle 6/5-22). Han valgte det siste, og dermed var katastrofen et faktum, både for ham som person og for hans lederskap i kirken, i hvert fall sett utenfra.
Hvordan skal vi forstå denne kontroversielle patriarken og handlingene hans? Og hva med koblingen til KGB og hvorfor støtter han krigen, han som er en etterfølger av Jesus Kristus?
I følge patriarkens uttalelser er han overbevist om at det er en åndelig krig som pågår i Ukraina, og dette er svaret på spørsmålet om hvorfor han stiller seg bak den. Det handler om ortodoks tro og et ortodokst liv på den ene siden og om vestlig, materialistisk og dekadent kultur på den andre. Han mener at blodet i Ukraina flyter på grunn av de anti-russiske styrkene som prøver å tvinge utenlandske verdier på de ortodokse. Ifølge flere forskere har russisk propaganda om Vestens forfall og praksis med liberal ekteskapslovgiving og reproduksjonsteknologi bidratt til oppfatningen om at dette er en ikke-ortodoks praksis og derfor ikke-russisk. Den hører dermed ikke hjemme på russisk-ortodoks territorium som må forsvares mot disse vestlige tendensene. Eggerts sier videre at det er viktig å huske på konsekvensene av hendelsene som fant sted i det postsovjetiske samfunnet på 1990-tallet da vestlig demokrati skulle innføres i Russland ved bruk av «sjokkterapi»-metoden. Lidelsen og hungersnøden som dette førte med seg, er fortsatt levende i den russiske bevisstheten. Siden den gang kan begreper om demokrati og liberalisme derfor oppfattes som negative og som en trussel mot det russiske samfunnet.
Patriarken er imidlertid ikke den første som betrakter Russland og den ortodokse troen som en bastion mot Vesten. En rekke russiske tenkere, som Pyotr Tjaadaev og Nikolai Berdyaev med flere, har de siste århundre vært inne på lignende tankebaner, nemlig at Russland er annerledes enn Vesten og at Russland har sin egen vei og sitt eget ansvar. Berdyaev mener ideen har sitt utgspring i hva «Skaperen betydde for Russland», og han viser til Fjodor Tyutyevs berømte setning: «Du kan ikke forstå Russland med fornuft... landet har en spesiell karakter. Du kan bare tro på Russland ." Disse tankene kalles vanligvis Den russiske ideen. Den har sin opprinnelse på 1800-tallet og er et konsept som refererer til en bred mengde tekstmateriale som diskuterer essensen av Russlands nasjonale identitet. Det er hovedsakelig to problemstillinger som dominerer innen Den russiske ideen; Det er forholdet til Europa og forholdet mellom staten og folket; det vil si spørsmålet om Russlands identitet er autokratisk, demokratisk eller ideosynkratisk.
Grunnlaget for patriarkens holdning til krigen finnes også i ideen om Den russiske verden (Русский мир), et kanonisk territorium som består av de tre ortodokse landene Russland, Ukraina og Hviterussland. De tre landene var historisk sett alle en del av det gamle Kiev-imperiet og det russiske imperiet. Sammen dannet de det territorielle grunnlaget for ideen om et russisk-ortodokst rike, Slavia ortodoks. De er forent gjennom den ortodokse troen og hører sammen under patriarken av Moskva og hele Russland. Da den russiske invasjonen startet, kunne patriarken si: "I dag er to broderlige folk i konflikt, to folk som faktisk er ett russisk folk."
<blockquote>Det hellige Russland har et spesielt oppdrag i verden; som troens forsvarer og bevarer.</blockquote>
Selve konseptet med den russiske verden har lenge vært en hjertesak for patriark Kirill. Han har vært pådriver for utviklingen helt siden han ble patriark i 2009. Kirill har innlemmet dette i kirken hvor det har fått eskatologiske, messianske og metafysiske trekk. Den russiske verden ble i sitt innhold et verdifellesskap av tradisjonelle verdier sammen med en anti-liberal og anti-globalistisk holdning. Opprinnelig var den russiske ideen eksklusiv og elitistisk. I dag er den spredt omkring og er veldig populær blant vanlige russere. Den dukker hyppig opp i russiske medier, og i Kreml snakker de om Den russiske verden med formuleringer hentet fra kirkens sfære. Ifølge dette konseptet tar Det hellige Russland sitt territorium i forsvar mot det gudløse Vesten, da det både forsvarer Ukraina, som en del av den russiske verden, og markerer seg mot det degenererte Vesten som ønsker å innlemme det.
</div>
<div>Mye i den russiske selvoppfatningen hviler på et teologisk og filosofisk grunnlag, et forhold som er ukjent for oss i Vesten etter mange tiår, eller mer, med sekularisering. Russland regnes som hellig, en idé som begynte å utvikle seg på siste del av 1400-tallet og som forbindes med konseptet "Moskva som Det tredje Roma". Det var munken Filofey fra Pskov som i et brev til Basil III på 1520-tallet, kom med den nå klassiske formuleringen av Moskva som Det tredje Roma. Den russiske kirken ble uavhengig på samme tid, og dens metropolitt ble patriark i 1589. Samtidig begynte den russiske tsaren å bruke den bysantinske dobbel-ørnen i sitt heraldiske våpenskjold. Ideen om Det hellige Russland er dermed nært forbundet med den ortodokse troen, med den russisk-ortodokse kirken og med imperiet. Per-Arne Bodin, professor i slaviske språk, påpeker at det er ingen andre europeiske land som "bruker ordet hellig om seg selv, bortsett fra Russland". Det betyr at hellighet er en del av den russiske selvoppfatningen og en faktor for hvordan Russland ser på andre land. Russland forvalter aktivt ideen om å ha et messiansk kall, det vil si å være svaret på spørsmålet som Kristus stiller: "Men Menneskesønnen, vil han finne noen tro her på jorden når han kommer?" (Luk.18:8) Det hellige Russland har en spesiell misjon i verden, som forsvarer og bevarer av troen.</div>
<div></div>
<div class="article-content">
<blockquote>Et vesentlig aspekt er at den russiske staten og den russiske kirkes geografiske grenser ikke er sammenfallende.</blockquote>
Den russiske statens selvoppfattelse er i stor grad sammenfallende med patriarkens tilnærming. Vi kan for eksempel se det i dokumentet "Foreign Policy Concept" (2013) der det er tydelig at Russland oppfatter seg selv som en unik sivilisasjon og som en motkraft mot det stadig økende kaoset i verden som kan sees på flere områder. Videre ser Russland på seg selv som en sterk militær og økonomisk aktør i en global kontekst, noe som er et standpunkt som slavisten Maria Engström identifiserer som en sekulær, byråkratisk versjon av det teologiske konseptet "ὁ Kατέχων".
Ho katéchon går tilbake til bibelske tekster og betyr «å holde tilbake, hindre» og «det som holder tilbake», samt «den som holder tilbake» og å «holde fast i, holde, beholde». Engström mener at den russiske identiteten og selvoppfattelse av Russland som "ὁ Kατέχων" er en idé som bevarer Europa og hele verden fra Antikrist, har dype røtter i russisk historie og kultur og utgjør en viktig del av statens tilnærming i den nåværende krigen. For å forstå utviklingen i russisk politikk er det derfor viktig med innsikt i faktorene diskutert ovenfor. Det mener professor Kristian Gerner, som skriver at den ortodokse troen danner grunnlaget for den russiske ledelsen. I den ortodokse troen er ...
"... hovedtrekkene i den russiske ideologien som ligger til grunn for makthavernes syn på staten, folket og omverdenen. Politikken til den russiske staten har vært preget av det ortodokse verdensbildet til moskovittene." 
Et vesentlig aspekt er altså at den russiske staten og den russiske kirkes geografiske grenser ikke er sammenfallende. Ukraina som kanonisk territorium har allerede vært under Kirills ansvar i århundrer. Nasjonen Ukraina har vært uavhengig siden 1991. Patriarken motsatte seg derfor annekteringen av Krim i 2014, som allerede var under hans jurisdiksjon. Kritikken hans stilnet raskt, selv om han ikke hadde ombestemt seg i saken. Til tross for patriarkens kritikk, fortsetter den russisk-ortodokse kirken å opprettholde sin plass i russisk utenrikspolitikk. Spørsmålet er om kirken og staten har samme mål, men på ulikt grunnlag?
Når det gjelder påstanden om patriarkens bakgrunn i KGB, sier den ukrainske forskeren og tidligere arkimandritten, Cyril Hovorun, som jobbet tett med patriarken, at alle prester var tvunget til å gi informasjon til KGB under sovjettiden og at det går mange rykter om at Kirill var i deres tjeneste. Hovorun mener imidlertid at patriarken aldri var entusiastisk eller spesielt glad i å bli tvunget til slike aktiviteter og at dette igjen forårsaket gnisninger mellom ham og president Putin. "De må fortsatt tolerere hverandre fordi de begge bruker sine evner, sin personlige karisma og muligens hverandre - begge for sin egen vinning."
Flere forskere mener, som Hovorun, at det ikke er selvsagt at det er en absolutt konsensus eller samarbeid mellom patriarken og presidenten, slik det fremstilles i media. Caroline Hill resonnerer også på samme måte som Hovorun og observerer at det er et politisk spill mellom kirke og stat. Hun kommenterer det ideologiske grunnlaget for den pågående krigen og mener at enheten som presenteres utad mellom patriark og president, ikke er så fundamental som den fremstilles.
«Det er en oppfatning i Vesten at kirke og stat er veldig nært forbundet i Russland. Men den ortodokse kirke er ikke en monolitt. Den er ikke så hierarkisk som mange tror.»
Hill mener at forholdet mellom stat og kirke handler om toleranse og om å unngå å blande seg inn i den andres virksomhet og at den påståtte tilhørigheten bare «er et spill for galleriet», i følge henne. Patriarken blir som nevnt ovenfor, kritisert, ikke bare eksternt, men også internt, både innenfra i egen kirke og av representanter for andre ortodokse kirker. Det er kritikk innen den russisk-ortodokse kirke mot krigen og mot patriarkens uttalelser om den. For eksempel publiserte 286 russisk-ortodokse prester et åpent brev den 22. mars 2022, der de skriver at ethvert menneskeliv er uvurderlig og en gave fra Gud, og at de sørger over lidelsene til de ukrainske brødrene og søstrene i krigen. En rekke prester i Russland har også blitt stilt for retten på grunn av sin motstand mot krigen, og spørsmålet er hvordan dette vil påvirke forholdet mellom den russiske staten og kirken fremover. Selv metropolen Onufrij fra den ukrainske ortodokse kirken (UOK) har gjentatte ganger kritisert krigen og markerer sterk avstand til Moskva. Den ukrainske ortodokse kirken er autonom, men under jurisdiksjonen til patriarken av Moskva tok hele kirken imidlertid avstand fra Moskva i mai 2022. De har slettet alt fra sine statutter som har forbindelse til den russisk-ortodokse kirken. Kirill på sin side har rett og slett ignorert dette og latt være å kommentere kritikken.
Maria Eckerdal. Doktor ved teologisk institutt for russiske og eurasiske studier. Uppsala universitet
</div>
</div>







Etter invasjonen av Ukraina ble det rapportert om patriark Kirill av Moskva. Patriarken ble fremstilt som en velstående krigshisser og tidligere KGB-agent (SvD 10/4-22). Ifølge artikkelen er formuen hans basert på avgiftsfri importert alkohol og tobakk på 1990-tallet, og han kalles «lederen av Putins religionskrig».








I engelsk presse fremstilles drivkraften hans s

Mening: Maria Eckerdal: Krim, en stille krig om historiefortolkning

Kronikk: Den russiske tilnærmingen – støpt i den ortodokse troen