Nyheter

Meninger

Helse & Livsstil

Kultur

Videonyheter

English (US)

English (Canada)

English (Australia)

English (Europe)

中文

Svenska

Español

Deutsch

한국어

עברית

Bahasa

Italiano

日本語

فارسی

Português

Nederlands

Română

Polski

Русский

Slovenčina

François

Česky

Türkçe

Українська

Tiếng Việt

Om oss

Kontakt

<h3>Det finnes én fellesnevner for de vanligste kroniske sykdommene; inflammasjon, eller kronisk betennelse for å være mer eksakt.</h3>
Denne typen inflammasjon er alltid der og arbeider i bakgrunnen. Den påvirker kroppen negativt ved å angripe seg selv. Dette kan forårsake stor skade og være en medvirkende årsak til alvorlige sykdommer.
<blockquote>Antioksidanter hjelper cellene med å holde seg sterke. De bekjemper oksidativt stress og inflammasjon og er forbundet med en rekke helsefordeler.</blockquote>
Kronisk betennelse er for eksempel nesten alltid forbundet med hjertesykdommer, diabetes, artritt, ulcerøs kolitt og Crohns sykdom. Kronisk betennelse kan også gjøre deg mottakelig for andre former for sykdom, og den begrenser immunforsvaret.
<h3>Redusere betennelsen</h3>
Så hvordan får du kroppen til å slutte å angripe seg selv? Dessverre finnes den ingen strategi som passer alle. Det finnes likevel visse ting du kan gjøre for å redusere betennelsen, slik som vektreduksjon, økt aktivitet og sunt kosthold.
Å spise antioksidanter kan også hjelpe. Antioksidanter er substanser som hjelper cellene til å forbli sterke. De bekjemper oksidativt stress og betennelse og assosieres med en rekke helsefordeler. Disse fordelene er oftest knyttet til å minske risikoen for kronisk inflammasjon.
<figure>
<figure style="width: 640px" class="wp-caption alignnone"><img src="https://www.epochtimes.se/uploads/2020/10/blueberries-2278921_640-20450833-3707071.jpg" alt="" width="640" height="347" /><figcaption class="wp-caption-text">Blåbær og andre fargeglade bær inneholder mye antioksidanter. Foto: Pixabay</figcaption></figure>
</figure>
Antioksidanter får du i deg via maten du spiser. Du kjenner sikkert til vitaminene C og E som har egne anbefalinger for daglig inntak. Andre antioksidanter, slik som polyfenoler, har ikke samme anbefaling, men det betyr ikke at de ikke er nyttige.
Det finnes et antall testbaserte antioksidanter som bidrar til mindre betennelse og sunnere celler. Selv om forskerne fremdeles studerer disse og om informasjon om flere av dem enda er begrenset, finnes det bevis for at ulike typer antioksidanter har positiv effekt på helsen.
<h3>Spis fargeglade frukter, bær og grønnsaker</h3>
Generelt sett finnes disse antioksidantene i store mengder i fargeglade frukter og grønnsaker. Du kan enkelt legge dem til i kostholdet ditt. Bær, bladgrønnsaker, epler, gulrøtter og grønn te byr på alle disse sunne stoffene.
Hvis du forsøker å få betennelsen under kontroll for å bedre helsen din, må du ikke glemme disse verdifulle næringsstoffene. Forsøk å få i deg så mange som mulig for å forbedre den cellulære helsen og stabilisere immunforsvaret.
Mohan Garikiparithi er utdannet lege fra Oseania University. Artikkelen ble opprinnelig publisert på Bel Maria Health.

Helse

Det finnes én fellesnevner for de vanligste kroniske sykdommene; inflammasjon, eller kronisk betennelse for å være mer eksakt.
Denne typen inflammasjon er alltid der og arbeider i bakgrunnen. Den påvirker kroppen negativt ved å angripe seg selv. Dette kan forårsake stor skade og være en medvirkende årsak til alvorlige sykdommer.
Antioksidanter hjelper cellene med å holde seg sterke. De 

Bekjempelse av kronisk inflammasjon med antioksidanter

<h3>Historien om den siste striden finnes i flere mytologiske fortellinger. For oss i Norden er nok historien om Ragnarok den mest kjente. Det er en historie om styrker, om enn overnaturlige, om guder, jotner og monstre som ryker sammen på liv og død og som virker merkelig kjent i vår tid.</h3>
I urolige tider når truslene ser ut til å hope seg opp på alle hold, kan det hende at en mørk tanke slipper unna for å engasjere seg i en potensiell undergang. Dette er ikke unikt for vår tid. I de fleste kulturer er tanken om at alt kan ta slutt, helt grunnleggende. Slik er det også i den norrøne mytologien. I dag er vi på vei rett mot Ragnarok.
<blockquote>Denne katastrofale hendelsen skjer etter en tre år lang sommer og en tre år lang vinter.</blockquote>
Ordet kommer fra det gammelnorske ragnarǫk, som fritt oversatt betyr "Gudenes skjebne", eller hvorfor ikke "Gudenes tussmørke?" Hvis du tilhører den noe eldre generasjonen, blir du kanskje slått av dette, for hvem har ikke en eller annen gang i forundring utbrutt "Gudenes tussmørke!" Og ja, uttrykket er knyttet til norrøn mytologi, men det er åpenbart ikke tusen år gammelt. Vi vet ikke med sikkerhet hvor gammelt det er, men vi kan si at det ble popularisert gjennom Wagners dramatisering av den norrøne mytologien.
<h3>Tilbake til selve "hendelsen"</h3>
Denne katastrofale hendelsen skjer etter en tre år lang sommer og en tre år lang vinter; den såkalte Fimbulvinteren (Fimbulvetr). Særlig sistnevnte skulle signalisere at undergangen, i form av Ragnarok, var forestående. Under Fimbulvinteren frøs jorden, og alt liv opphørte. De siste årene har forskere, arkeologer og klimahistorikere søkt etter Fimbulvinteren i virkeligheten, og muligens også funnet den. I årene 536 til 547 skjedde det minst tre massive vulkanutbrudd. Det er enda uklart hvor i verden dette skjedde, men sentral-Amerika og Asia har blitt presentert som sannsynlige steder. Disse utbruddene, som isborekjerner viser, kastet ut slike enorme mengder aske i atmosfæren at solen ble formørket i flere tiår. Man har kunnet påvise at etablerte bosettinger i det som i dag er Sverige, opphørte å eksistere i den aktuelle perioden. Dyrkede områder vokste igjen helt enkelt fordi det i den kulden som oppsto i et allerede fra starten et kaldt klima, var det umulig å dyrke noe. Teoriene som har oppstått etter dette, er at perioden som fulgte etter vulkanutbruddene, var så traumatisk at minnet om den levde videre i generasjoner. På sikt ga dette opphav til myten om Fimbulvinteren og Ragnarok.
I myten gir hungersnød og sult, som følger Fimbulvinteren, opphav til krig og konflikter. Slikt trenger vi ikke å gå særlig langt tilbake i vår moderne historie for å finne paralleller til. Gro Steinsland, professor i religionshistorie, mener at de gamle norrøne gudenes undergang var allerede bygget inn i skapelsesberetningen. Åsagudene var aldri allvitende eller usårbare. Den verden de opererte i, var sårbar og vaklende fra det øyeblikket den oppsto.
<blockquote>Et forvarsel på hva som var i ferd med å skje, var mordet på Balder, Odin og Friggs gode sønn.</blockquote>
Ragnarok handler ikke om menneskelig svakhet eller opprør mot gudene, men om at motsetningene mellom kreftene helt enkelt var for store til å kunne balansere i uendelig tid. Det er blant annet derfor guden Odin stadig søker kunnskap og informasjon. Fremfor alt er det hans oppgave å holde gudenes og menneskes eksistens sammen. Til slutt går det ikke lenger. Steinsland mener at vikingtidens verdensbilde er dramatisk og tragisk, og det kan man knapt kalle noe annet. Mens man kjempet med hverdagens gjøremål, levde man med viten om at tiden var knapp. Det var ingen djevel å legge skylden på; en figur som enkelte kirkelige representanter sidestilte med nettopp Odin. Det handlet helt enkelt om spenninger som var innebygget fra begynnelsen og om gudenes egne tilkortkommenhet.
Et forvarsel om det som skulle komme, var mordet på Balder som var Odin og Friggs gode sønn. Frigg hadde avkrevd alle levende vesener et løfte om å beskytte ham og alle vekster og skapninger, men tok ikke med den unge mistelteinen som hun anså var for spinkel til å utgjøre en trussel. Denne glippen nådde Loke, jotunen som var Odins blodsbror, men som man i mytologien aldri kan vite hvilken side han vil vende til.
Mange ganger setter han gudene i farlige eller pinlige situasjoner, men ofte er han også den som hjelper dem ut av vanskeligheter, enten frivillig eller med tvang. Denne gangen er det ingen nåde fra Loke. Under det som skal være en vennskapelig, men en farlig lek, testes Balders sårbarhet. Loke lurer Balders blinde bror, Hødd, til å skyte en pil som var laget av misteltein, mot Balder. Pilen treffer, og fordi denne planten ikke hadde avlagt noe løfte om å beskytte Balder, blir skaden dødelig.
Dermed har makthaverne begitt seg ut på veien mot undergangen. Loke straffes selvfølgelig der og da og lenkes fast i en grotte der en orm drypper gift på ham. Til tross for Odin og Lokes selvvalgte broderskap, er det ingen vei tilbake fra det som skjedde.
Lokes sønn, Fenrisulven, som har vært lenket i en kjetting han ikke kan løse seg fra, blir likevel befridd som et resultat av at fjellet raser sammen. Midgardsormen som også er barn av Loke og som til tross for sin iboende ondskap, har bidratt til å holde sammen verden gjennom å sno seg rundt den og bite seg i halen, reiser seg opp av havet og skaper oversvømmelser. De døde forlater Hel, og Muspelhorden, verdens ødeleggere, slutter seg til jotnene, ildjettene og Loke.
Anført av Loke, jotnen som ble bror til åsaguden Odin, vender alle seg mot gudene. Etter å har rådført seg med brønnen, Mimir, som Odin for lenge siden hadde ofret et øye til for å oppnå all verdens kunnskap, kaller Odin inn til et siste råd med gudene.
Da åpnes portene til Odins Valhall og Frøyas Folkvang, og alle einherjene, de modige krigerne som har falt i kamp, stormer ut.
Den siste striden finner sted i Vigrids tusenmilsslette. Her sluker Fenrisulven Odin, og Odins sønn, Vidar, hevner dette gjennom å drepe Fenrisulven. Tor dreper Midgardsormen, men dør selv av krypdyrets gift. Frøy har tidligere gitt bort sverdet sitt og blir tvunget til å kjøre hjortehornet sitt inn i øyet på Surt, jotunen som hersker over ilden. Det hjelper lite. Surt kløyver Frøy med sverdet og setter deretter verden i brann. Verden synker i havet og alt vender tilbake til Ginnungagap, mørket som eksisterte før skapelsen. Gudene er døde.
<figure style="width: 1360px" class="wp-caption alignnone"><img src="https://cdn.epochtimes.se/uploads/2025/03/thorsfishing-122945850-759.jpg" alt="" width="1360" height="1001" /><figcaption class="wp-caption-text">Det dødelige møtet mellom Tor og Midgardsormen i Ragnarok var ikke første gang de tørnet sammen. Tors fiskefangst er en av  mytene i Edda. Illustrasjon av W.G. Collingwood. Foto: Public Domain</figcaption></figure>
Det kunne sluttet her, men det gjør det ikke. Idavollen står igjen, den vakreste engen i Åsgard. Voluspå finnes også, det første diktet i den poetiske Edda, samlet av Snorre Sturlasson. Voluspå eller Volvens spådom, som er av ukjent alder, skildrer en ny verden, håpet som kommer etter Ragnarok. I strofe 59-66 spår hun om en ny jord; nye generasjoner av guder og mennesker. "Opp ser hun jorden komme, for andre gang av havet, frodig igjen, fosser faller, ørnen flyr, den som på fjellet fisker, griper".
Volven, en omvandrende spåkone, forteller om en verden der slitet som vikingtidens mennesker var altfor godt kjent med, er over. Åkrene skal spire og gro uten at de først må så.
Åsane skal møtes på Idavollen, og Balder skal vende tilbake fra de døde og styre sammen med broren Hødd som tok livet hans, over den nye verden. Selv Høne, som sammen med Odin, skapte den gamle verden, skal komme og velge det nye verdenstreet.
Brikkespillet som var populært blant guder og mennesker, skal være laget av gull.  Selv salen der alle skal bo, skal være laget av gull.
Men det er ett segment som har blitt drøftet i århundrer. Det er noen andre som kommer. Denne "noen" nevnes aldri med navn, det er bare at han er den høyeste. Grunnen til at dette har vekket spørsmål, er at omtalen av denne høyeste ikke finnes med i det håndskriftet som ligger til grunn for den poetiske Edda, den såkalte Codex Regius. I stedet dukker den opp i 1300-tallsmanusskriftet Hauksbók. Dette har fått historikere til å fundere på om noen har latt en kristen tolkning av den nye verden slippe inn og om denne ikke-navngitte personen rett og slett er kristendommens Kristus-skikkelse.
I middelalderen var det ikke helt uproblematisk å representere den tidligere verdens gudeverden. Man var tvunget til å balansere "på en knivsegg" for å unngå å bli anklaget for å være kjetter. I dag tror man at dette ligger bak tidligere århundrenes påstander om at gudene skal ha vært høvdinger fra et fjernt land som av ukjente grunner reiste til våre nordlige breddegrader. Det var akseptabelt å skrive om de gamle herskerne, og de kunne fungere som påståtte forfedre til tidlige middelalder-monarker. Gamle guder var mindre populære, særlig i den tidens stadig mektigere katolske kirken.
Samtidig finnes det de som mener at det ikke er logisk å tolke denne figuren som en Kristus-skikkelse. Ingen andre steder i teksten kommer kristent verdensbilde til uttrykk. I stedet har det vært foreslått at det kan være Heimdall, den mest hemmelighetsfulle guden i den nordiske mytologien, som vender tilbake. Han ble født av ni jotner og er den eneste av gudene i mytologien som faktisk assosieres med himmelen. Det eksisterer teorier om at han er en svært gammel gud som har eksistert før åsatroen, men at han ble revitalisert i vikingtiden. I motsetning til Odin, Tor, Frøya og Frøy finnes han ikke i noen stedsnavn, men på en steintavle som ble funnet i 2010 i Lincolnshire i England nevnes navnet hans sammen med Odin og Tjalve. Linconshire var en del av den såkalte Daneloven som ble styrt og bebodd av nordboere, først og fremst dansker, mellom 876 og 954, og teksten er skrevet på norrønt.
Heimdall er i mytologien knyttet til Yggdrasil og er også vokter av  Bifrost, himmelbroen som forbinder Åsgard med andre verdener. Han er også den som gjennom å blåse i en lur, lar de andre gudene få vite at Ragnarok er på vei.
Er denne ukjente guden, Heimdall, Jesus eller er det kanskje Odin som igjen dukker opp? Det er ingen å spørre, og kanskje er det like greit. Moralen man kan ta med seg fra myten om Ragnarok i vår egen mørke tid, er at det finnes noe annet der på den andre siden av kaoset.
Kontakt gjerne skribenten: camilla.johansson@epochtimes.se

Tradisjonell kultur

Historien om den siste striden finnes i flere mytologiske fortellinger. For oss i Norden er nok historien om Ragnarok den mest kjente. Det er en historie om styrker, om enn overnaturlige, om guder, jotner og monstre som ryker sammen på liv og død og som virker merkelig kjent i vår tid.
I urolige tider når truslene ser ut til å hope seg opp på alle hold, kan det hende at en mørk tanke slipp

De norrøne gudenes aller siste kamp

<h3>To av verdens mest avanserte overvåkingssystemer finnes i USA og Kina. Kina har over 200 millioner gatekameraer for ansiktsgjenkjenning og et sosialt kredittsystem som belønner eller straffer innbyggerne, basert på oppførselen deres. USA ligger ikke langt etter Kina når det gjelder brudd på personvernet, der de innenlandske truslene nå er fokusert på illojalitet, skriver historiker og forfatter Christer Nilsson.</h3>
Dette er en meningsytring. Meningene er skribentens egne.
National Security Agency (NSA) er USAs ledende etterretningsorganisasjon med fokus på signal-etterretning (avlytting av elektronisk kommunikasjon) og cybersikkerhet. Hovedoppgaven er å samle inn og analysere data for å beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser, noe som inkluderer overvåking av egne borgere og utenlandske mål, samt påstått industrispionasje mot europeiske selskaper. Dette har NSA blitt kritisert for. Har vi glemt at Angela Merkels telefon ble avlyttet av NSA i 10 år fra 2002?
Den 4. april 2025 sparket Donald Trump seks ansatte i National Security Agency (NSA), deriblant direktør Timothy Haugh og visedirektør Wendy Noble. Mediene har kalt hendelsen et «jordskjelv» i etterretningsmiljøet. Den direkte årsaken skal ha vært Trumps samtale i Det ovale kontor med «aktivisten» Laura Loomer, som ved hjelp av avslørende dokumenter, avslørte illojalitet mot Trump blant toppledelsen. Oppførselen hans følger det tydelige mønsteret han har lagt opp til.
<ul>
<li>Rask utskifting med lojale.</li>
<li>Endret fokus på innenlandske trusler (økt fokus på illojalitet eller «desinformasjon»).</li>
<li>Redusert samarbeid med allierte land og organisasjoner når det gjelder informasjonsutveksling.</li>
</ul>
<blockquote>Turbulence, et av NSAs kraftigste våpen, er installert på servere over hele USA.</blockquote>
To overvåkingssystemer, et vestlig (USA) og et østlig (Kina) er de desidert mest avanserte systemene. Kina har over 200 millioner gatekameraer for ansiktsgjenkjenning. Landet har innført et sosialt kredittsystem som belønner eller straffer innbyggerne basert på atferden deres. Teknologien brukes også til å spore innbyggere som har gått under radaren. Kritikken mot et strengt straffe- og belønningssystem for alle kinesere (og at dette er vestlig propaganda) har et visst belegg. Andre hevder at det er en overdrivelse eller forenkling. I noen byer, som Rongcheng, starter innbyggerne med 1000 poeng som øker eller minker, avhengig av om atferden er positiv eller negativ. Poengene påvirker muligheten til reiser, lån eller bolig. I 2018 ble 23 millioner kinesere nektet å kjøpe tog- eller flybilletter på grunn av lave poeng. Systemet er ikke en felles nasjonal ordning, men består av ulike lokale prosjekter og pilotprosjekter. Beijing-regimet kaller systemet «harmonisk», mens det i Vesten anses som en alvorlig krenkelse av personvernet.
USA er ikke bedre enn Kina når det gjelder brudd på personvernet. Den fenomenalt dyktige varsleren, Edward Snowden, som var ansatt i både CIA (Central Intelligence Agency) og NSA, flyktet fra landet våren 2013 med fire datamaskiner fulle av topphemmeligheter etter å ha avslørt «topphemmeligheter» for journalister. Han ble ettersøkt over hele verden og er nå russisk statsborger på et ukjent sted i Russland. I boken «In the Public Eye» beskriver Snowden nøyaktig hva NSA holder på med.
Tenk deg at du sitter ved datamaskinen din, ønsker å besøke et nettsted og trykker enter. Et eller annet sted på veien må forespørselen din passere gjennom Turbulence-serveren, et av NSAs kraftigste våpen. Den er installert på servere over hele USA, i alle allierte land, på alle ambassader og i militærbaser. Det finnes to nøkkelverktøy, Turmoil som håndterer «passiv innsamling», og Turbine som aktivt manipulerer brukeren, det vil si deg. Disse seleksjonene kan være hva som helst NSA velger eller finner mistenkelig, en bestemt mail-postadresse, kredittkort, telefonnummer, geografisk opprinnelse eller bare bestemte søkeord som «protest» eller «anonym internet proxy». Etter dette leveres nettstedet du har bedt om. Sluttresultatet er at du får alt innholdet du ønsket, sammen med all overvåkingen du ikke ønsket. Det hele skjer på 686 millisekunder, mens du er helt uvitende. Når skadevaren, installert av Turbine, er på datamaskinen din, får NSA ikke bare tilgang til metadataene dine, men også til datamaskinen din. Hele ditt digitale liv tilhører dem nå. Ingen vet hvor mange millioner datamaskiner og mobiler rundt om i verden som overvåkes på denne måten, bortsett fra NSA.
Christer Nilsson. Historiker og forfatter

To av verdens mest avanserte overvåkingssystemer finnes i USA og Kina. Kina har over 200 millioner gatekameraer for ansiktsgjenkjenning og et sosialt kredittsystem som belønner eller straffer innbyggerne, basert på oppførselen deres. USA ligger ikke langt etter Kina når det gjelder brudd på personvernet, der de innenlandske truslene nå er fokusert på illojalitet, skriver historiker og forf

Slik overvåker Kina og USA innbyggerne sine

<h3>Deflasjonskreftene i Kina ser ut til å øke i styrke. Fabrikker som i stort antall er bygget opp av Beijings planleggere, fortsetter å spy ut flere produkter enn verken kinesiske forbrukere eller utenlandske kjøpere vil ha. Ledelsen, enten det er i private eller statseide bedrifter, fortsetter å kutte prisene for å tømme de overfylte varelagrene sine. Fortjenesten deres har lidd tilsvarende.</h3>
Dette presset har vart så lenge at folk har blitt vant til å forvente priskutt. Når en slik psykologi har festet seg, vil den få negative, økonomiske konsekvenser.
Uansett hvordan man analyserer statistikken, ser den dårlig ut. Forbrukerprisene har ikke falt, stort sett på grunn av prisøkning i tjenester. Selv da merker man knapt den pågående prisendringen. Den siste rapporten fra Beijing’s <a href="https://www.stats.gov.cn/english/">Ministry of Statistics</a> viser at forbrukerprisene i februar var omtrent på samme nivå som tidligere år.
Varer på produksjonsnivå, det som myndighetene refererer til som "fabrikkdøren", var imidlertid 2,5 prosent under fjorårets nivå i mars. Det har vært fallende siden oktober 2022. Kinas BNP-deflator, som er det viktigste målet for priser i økonomien, har falt i seks kvartaler på rad.
Dette problemet har minst tre årsaker. Øverst på listen er den dramatiske nedgangen av eksportvekst de siste par årene. Det har vært mye snakk rundt tollen som president Donald Trump setter, og den vil bli en betydelig bidragsyter til den økonomiske nedgangen. Dette er likevel bare en del av et større bilde.
Selv om Biden-administrasjonen kritiserte Trump sine tollsatser fra 2018 og 2019 i forkant av presidentvalgkampen i 2020, beholdt de dem likevel da de tiltrådte og la til en 100 prosent toll på kinesisk-produserte elbiler, deler og batterier.
EU har også innført toll på kinesisk-produserte elbiler. Eksportunderskuddet er ikke bare et resultat av vestlige myndigheters handlinger. Fordi Beijings null-COVID-politikk forstyrret produksjonen og leveransene også etter at pandemien tok slutt, har utenlandske kjøpere i lengre tid aktivt forsøkt å omdirigere leverandørkjedene, bort fra Kina.
Kina har riktignok opplevd en kraftig økning i eksportetterspørselen i det siste. Flere <a href="https://www.reuters.com/world/china/chinas-export-growth-quickens-amid-trade-risks-imports-surprise-2025-01-13/#:~:text=Buoyed%20by%20a%20weakening%20yuan,continually%20reducing%20prices%2C%20analysts%20said.&amp;text=As%20a%20result%2C%20China's%20exports,1.1%25%20over%20the%20same%20period.">medier</a> har slått denne økningen bredt opp og har hevdet at det kanskje er et tegn på bedring. Dette er et falskt signal. Utenlandske kjøpere, som forventer en økning i prisen på kinesiske varer som følge av Trumps tollsatser, har økt de umiddelbare kjøpene i et forsøk på å bygge opp et billigere varelager som kan selges etter at tollsatsene trer i kraft. Bortsett fra slike umiddelbare effekter, vil innføring av toll fremskynde omdirigering av innkjøp fra Kina og hemme den kinesiske eksportveksten i enda større grad enn tidligere.
Den langsomme eksportveksten har bidratt til en deflasjonspress. Den innenlandsk etterspørselen i Kina har også en pause. Kinas langvarige eiendomskrise ligger bak denne triste realiteten. Ikke bare har de finansielle feilene fra flere eiendomsutviklere satt tilbake fremgang i Kinas viktige eiendomssektor. Krisen har også spredt seg til den kinesiske forbrukeren ved å sette ned eiendomsverdiene og dermed nettoformuen til millioner av kinesiske husholdninger. Mens kinesere på så godt som alle inntektsnivåer sparer for å bygge opp igjen husholdningsformuen, er de fortsatt svært tilbakeholdne med å bruke penger. Den jevne produksjonen fra Kinas fabrikker hoper seg derfor opp i butikkhyllene.
Som om dette ikke var nok, satte Beijing i 2023 i gang en feilslått politikk som forverret situasjonen. For å kompensere for den utilfredsstillende eksportveksten bestemte myndighetene seg for å øke etterspørselen på hjemmebane ved å pøse offentlige midler inn i en utvidelse av produksjonskapasiteten i utvalgte bransjer. De valgte det de så på som fremtidsbransjer, som teknologi, elbiler, biomedisin og lignende. Resultatet av dette ble at de økte produksjonen av produkter som verken innenlandske eller utenlandske kjøpere vil ha. Fordi mye av denne ekstra produksjonskapasiteten fortsatt ikke er tatt i bruk, vil de kommende kvartalene trolig by på mer deflasjonspress når lederne forsøker å selge unna overskuddslagrene.
Det ligger også en grunnleggende fare i denne deflasjonssituasjonen. Hvis utenlandske og innenlandske kjøpere opplever en stor prisdeflasjon som normalt, vil de utsette å kjøpe, i forventning om at morgendagens priser vil bli mer attraktive enn dagens. Disse utsettelsene vil bidra til svikt i etterspørselen og legger ytterligere press på produktprisene, noe som skaper en slags selvoppfyllende profeti.
Dette var det som skjedde i <a href="https://www.nomuraconnects.com/focused-thinking-posts/japans-three-lost-decades-escaping-deflation/">Japan</a> på 1990-tallet og de to første årene i dette århundret. Det gjorde det mye vanskeligere å få fart på økonomien igjen enn det ellers ville ha vært. Beijing har allerede nok problemer med å få økonomien på rett kjøl igjen. De trenger ikke dette. Deflasjonen har blitt en trist realitet.
Meningene uttrykt i denne artikkelen er forfatterens egne, og reflekterer ikke nødvendigvis Epoch Times sine synspunkter.

Deflasjonspresset i Kina vedvarer og signaliserer alvorlige økonomiske ubalanser. Hvis deflasjonen fortsetter, vil problemene også forsterkes.

Deflasjonskreftene i Kina ser ut til å øke i styrke. Fabrikker som i stort antall er bygget opp av Beijings planleggere, fortsetter å spy ut flere produkter enn verken kinesiske forbrukere eller utenlandske kjøpere vil ha. Ledelsen, enten det er i private eller statseide bedrifter, fortsetter å kutte prisene for å tømme de overfylte varelagrene sine. Fortjenesten deres har lidd tilsvarende.

Deflasjon: Et grunnleggende tegn på og medvirkning til Kinas økonomiske nedgang

<h3>Ryktene om maktkamper i toppen av Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) fortsetter å dukke opp. Det er tegn på at de eskalerer i intensitet, noe som plasserer KKPs leder, Xi Jinping, midt i flere politiske kriser.</h3>
Ifølge Yuan Hongbing, en fremtredende kinesisk dissident med base i Australia og tidligere jusprofessor ved Beijing-universitetet, har kilder i partiet fortalt ham at Xi for tiden trues av tre store kriser; oppblomstring av «grå organisasjoner» på grasrota, rivaliserende fraksjoner i KKP som slår seg sammen for å motarbeide ham, og utrenskningen av nøkkelpersoner i den indre kretsen av militæret.
<h3>Økning i antall «grå organisasjoner» på grasrota</h3>
Yuan siterte et internt dokument fra begynnelsen av april som var utstedt av det kinesiske departementet for offentlig sikkerhet (MPS) til kadre på provins- og ministernivå.
Dokumentet rapporterte at det i første kvartal 2025 hadde vært en kraftig økning i deltakelsen av «grå organisasjoner» over hele Kina; uformelle samfunnsgrupper som alumni-foreninger, veteranklubber og gjensidige hjelpegrupper for migrantarbeidere. Dette utløste økt årvåkenhet fra departementets side.
På bakgrunn av dokumentet understreket MPS at medlemmer av disse gruppene under sammenkomster konsekvent har uttrykt misnøye med dagens kinesiske samfunn og landets politiske styresett.
Dokumentet advarte videre om at hvis tollkrigen mellom USA og Kina intensiveres og den kinesiske økonomien fortsetter å gå tilbake, vil disse grå organisasjonene «med stor sannsynlighet kunne forvandle seg til politiske grupper som utgjør en betydelig trussel mot den sosiale stabiliteten».
<h3>Anti-Xi-fraksjoner forener krefter</h3>
I tillegg til økende bekymring på samfunnsnivå, står Xi også overfor økende utfordringer fra to konkurrerende fraksjoner innad i KKP. Disse to hoved-opposisjonspartiene som lenge har vært ideologisk uenige, har funnet et sjeldent felles grunnlag i motstanden mot Xis fraksjon og den nåværende politiske retningen.
«Etterkommere av toppleder»-fraksjonen som er ledet av Deng Pufang, sønn av tidligere KKP-leder, Deng Xiaoping, og Chen Yuan, sønn av tidligere visestatsminister Chen Yun, krever å vende tilbake til Deng Xiaopings reform- og oppvåkingspolitikk, sier Yuan Hongbing til Epoch Times.
De hevder at Xi har gått bort fra Dengs strategi om å «skjule evnene og se tiden an» i utenrikspolitikken. Dette har bidratt til både økonomiske og diplomatiske problemer. Fraksjonen <a href="https://www.theepochtimes.com/china/chinas-red-families-intend-to-overthrow-xi-jinping-claims-former-peking-university-law-professor-5557958">kritiserer skarpt</a> politikken under Xis ledelse og presser aktivt på for å reversere den nåværende politiske kursen.
På den andre siden står den ultra-venstreorienterte maoistfraksjonen som fortsetter å operere gjennom lovlig tillatte grupper som «Red Song Association» og «Mao Zedong Thought Research Association». Denne fraksjonen tar til orde for en tilbakevending til en kulturrevolusjons-lignende vei og anklager Xi for å ha «kapitulert overfor imperialismen». Dee hevder at det har ført til regimets nåværende vanskelige situasjon.
Yuan uttalte at selv om de to fraksjonene er ideologisk uforenlige, har de likevel dannet en slags «strategisk allianse» basert på den felles avvisningen av Xis nåværende politikk.
Ifølge kildene hans forbereder begge fraksjonene, hver for seg, viktige politiske dokumenter som forventes å bli offisielt utgitt før 2026. Målet er å hindre Xi i å sikre seg en ny periode på den 21. partikongressen i 2027 og å ta kontroll over retningen på partiets politikk.
Kina-observatører har bemerket at KKPs historie er preget av tilbakevendende sykluser av interne maktkamper. Hver leder har hatt som mål å nøytralisere rivaler og konsolidere kontrollen; en tilnærming som gjenspeiles i både Xis lederskap og motstanderne hans i KKP.
"Selv om etterkommerne av topplederne og den ultra-venstre [fraksjonen] er ute etter Xi, er det ikke for å bekjempe diktaturet eller bevege seg i retning av demokrati. Det er kun for å gjenvinne sin egen marginaliserte makt. Selv om de kommer til makten, vil ikke Kina bli bedre så lenge det kommunistiske, autoritære systemet forblir uendret", sier Wayne Zheng, en Sydney-basert representant for Federation for a Democratic China, til Epoch Times.
"Under Xis strenge overvåkning og kontroll over hele samfunnet kan både etterkommerne av toppledere og de ultra-venstreorienterte knapt foreta seg noe. Uansett hvilken fraksjon som tar makten, kan de ikke kurere Kinas; selv ikke de som ser ut til å være reformatorer innenfor systemet. Det finnes bare én sann kur for Kina, et konstitusjonelt demokrati."
Weijie Chen, leder for demokrati-alliansen New York Chapter of the Chinese Democracy &amp; Human Rights Alliance, var enig.
"Etter at KKP har gått under, må den midlertidige regjeringen vår gi stemmerett tilbake til det kinesiske folket. Alle kinesere må ha stemmerett, og alle borgere må ha rett til å stille til valg. Først da kan vi bli et virkelig fritt, demokratisk og konstitusjonelt land som avviser ettpartidiktaturet", sier Chen til Epoch Times.
"Vi kan la oss inspirere av det amerikanske systemet, særlig grunnloven og maktfordelingen. Jeg tror at blant de systemene som finnes i verden i dag, er USAs modell, selv om den ikke er perfekt, for øyeblikket den som er mest egnet for oss kinesere til gradvis å lære av."
<h3>Xis militære «jerntriangel» kollapser</h3>
Det mest oppsiktsvekkende skiftet som truer Xi, har skjedd innenfor KKPs militærvesen.
He Weidong, nummer tre i Kinas militære ledelse og viseformann i Den sentrale militær-kommisjonen (CMC), har <a href="https://www.theepochtimes.com/opinion/he-weidong-disappears-is-xi-jinping-in-danger-5834098">ikke vist seg offentlig</a> siden avslutningen av den nasjonale folkekongressen den 11. mars.
Miao Hua, tidligere leder for CMCs avdeling for politisk arbeid og Xis viktigste personalstrateg i militæret, ble <a href="https://www.theepochtimes.com/china/senior-chinese-military-official-under-investigation-for-corruption-5767868">satt under etterforskning</a> i november 2024. Myndighetene har ennå ikke offentliggjort noen videre utvikling i saken.
He, Miao og Zhong Shaojun, Xis øverste rådgivere, ble en gang omtalt som «jerntriangelet» i Xis indre militære omkrets. Nå som alle tre enten er under etterforskning eller i praksis er satt på sidelinjen, betyr det et kraftig slag mot Xis maktbase i militæret.
<img src="https://www.theepochtimes.com/_next/image?url=https%3A%2F%2Fimg.theepochtimes.com%2Fassets%2Fuploads%2F2025%2F04%2F17%2Fid5843170-Mr-Yuan-posing-for-a-photograph-after-sitting-down-for-an-interview-in-Sydney-March-10-2025-1200x721.jpg&amp;w=1200&amp;q=75" alt="ZoomInImage" />Yuan Hongbin i Sydney, Australia, den 10. mars 2025. Foto: NTDTV
Cai Shenkun, en Kina-observatør, bemerket også i et <a href="https://x.com/cskun1989/status/1909396927667748887">innlegg på X</a> at den militære antikorrupsjonskampanjen har utfoldet seg i to distinkte faser. Mens den første bølgen, etter de to sesjonene i 2023, var rettet mot Zhang Youxia, CMCs høyest rangerte viseformann, har etterforskningen siden april nesten utelukkende satt søkelys på Xis innerste krets.
«I april 2024 ble hele situasjonen snudd fullstendig. De som nå er under etterforskning, er alle nære allierte av Xi Jinping», skrev Cai.
«For det første ble Xis fremste rådgiver, Zhong Shaojun, i april 2024 forflyttet til en stilling som politisk kommissær ved det nasjonale forsvarsuniversitetet. I praksis fratok de ham en reell makt. For det andre er Miao Hua, Xis viktigste personalstrateg innen militæret, under etterforskning. For det tredje er viseformann, He Weidong, i CMC utvilsomt i alvorlig trøbbel. Selv om det ikke blir funnet noen større problemer, er det svært lite sannsynlig at han noen gang vil komme tilbake til sin tidligere stilling.»
"Disse tre personene som en gang ble ansett som ‘jerntriangelet’ i Xis militære maktstruktur, har enten blitt satt på sidelinjen eller havnet i søkelyset. Dette signaliserer at bølgen av utrenskninger som feier over militæret, er direkte rettet mot å redusere Xis maktbase innenfor de væpnede styrkene."
Ifølge Yuans kilder fikk Miao et psykisk sammenbrudd den første dagen han ble arrestert og avhørt. Han skal ikke ha sovet i det hele tatt og tilsto febrilsk ulike forbrytelser gjennom hele natten og impliserte innledningsvis over 80 militært ansatte i forseelser.
Med hjelp fra tre av Xis sekretærer eskalerte antallet navngitte personer etter hvert til mer enn 1300 militæroffiserer, inkludert nesten hundre generaler og generalløytnanter. De fleste av dem var direkte blitt forfremmet av Xi eller hans nære allierte.
Yuan la til at etter å ha hørt innholdet i Miaos avsløringer, skal Xis hår ha blitt hvitt over natten. Det er et dramatisk tegn på hvor dypt og uventet maktbasen hans i militæret har blitt skadelidende.

Nyhetsanalyse

En av truslene mot Xi er at rivaliserende fraksjoner i Det kinesiske kommunistpartiet (KKP), etterkommere av toppledere som søker reformer, og hardnakkede venstreradikale maoister, slår seg sammen for å motarbeide ham

Ryktene om maktkamper i toppen av Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) fortsetter å dukke opp. Det er tegn på at de eskalerer i intensitet, noe som plasserer KKPs leder, Xi Jinping, midt i flere politiske kriser.
Ifølge Yuan Hongbing, en fremtredende kinesisk dissident med base i Australia og tidligere jusprofessor ved Beijing-universitetet, har kilder i partiet fortalt ham at Xi for tiden tru

Kina: Ifølge kilder står Xi Jinping overfor tre store politiske kriser

<h3 style="font-weight: 400;">Homo sum: humani nihil a me alienum puto.
”Jeg er et menneske: intet menneskelig er meg fremmed.”
–  Terentius</h3>
<h3 style="font-weight: 400;">Intet menneskelig er meg fremmed?</h3>
<h3 style="font-weight: 400;">Virkelig?</h3>
Hva mener vi om denne påstanden? Sant eller usant? Hvordan speiles Terentius berømte sitat inn i samfunnet vårt?
La oss først se på nåtidens ideer om helter og skurker for å undersøke disse spørsmålene.
Mennesker har opp gjennom historien betraktet heltene, mytologiske og virkelige, som forbilder. I eldre tider hadde mennesker fiktive skikkelser som Akilles, Herkules og Aeneas som idealer å leve opp til. Blant de levende forbildene var filosofer som Sokrates, krigere som Alexander den store og regenter som Solon og Cincinnatus. Middelalderens mennesker beundret Arthur og ridderne av det runde bord, El Cid, Beowulf, Karl den store, Alfred den store, Thomas Becket og en rekke andre riddere og helgener.
<h3 style="font-weight: 400;">Helter i moderne tid</h3>
Selv i moderne tider har vi skapt mytologiske helter, som Superman, Batman, Wonder Woman, Spiderman, Avengers og andre. Supermans slagord "Sannhet, rettferdighet og den amerikanske livsstilen" har kanskje gått ut på dato, men vi ønsker fortsatt å se på superheltene som de gode, som menn og kvinner kan se opp til som forbilder.
I filmer forekommer også helter fra det virkelige liv. Mel Gibsons "Braveheart", "Patrioten" og "Hacksaw Ridge" har hovedroller med heroiske karaktertrekk som tidligere generasjoner ville forstått. I "Dødssynden" framstår Atticus Finch som en mann uten feil, en helt både for sine barn og innbyggerne i hjembyen.
I dag ser det ut til at ekte helter fra virkeligheten nesten har forsvunnet. Tidligere heltetyper lever enten ikke opp til den politisk korrekte standarden eller blir utelatt fra klasserom og skolebøker; bortsett fra et fåtall underholdere og idrettsutøvere.
Med det økende antall antihelter, hovedpersoner som åpenbart mangler tradisjonell heroisk kvalitet, er skillet mellom helter og skurker i litteratur og film ikke så opplagt. I filmverden er det alt fra Clint Eastwoods tidligere fredløse morder William Munny i "The Merciless" til den rasende mannen i Michael Douglas "Falling Down". På TV ser vi den samme tvetydigheten i karakterene i serier som "Breaking Bad" og "Mad Men".
<h3 style="font-weight: 400;">Grumsete vann</h3>
Gjenkjenner vi fremdeles skurkene? Eller har skillet mellom skurk og heltemot blitt vannet ut?
På 30-tallet gikk diskusjonen hett for seg. Kinogjengere bekymret seg over at Hollywood framstilte skurker som helter. De som protesterte, fryktet at ungdommer ville se filmene og bruke skuespillerne som forbilder. På grunn av dette ble det i Hollywood opprettet en spesiell produksjonskode, "Hays code", for å redusere vold, sex og glamorisering av skurkene i filmene. Hollywood svarte med å fortsette å lage filmer om skurker, men nå var "de gode", politiet og FBI, helter i stedet.
I vår tid henter vi av og til frem skurker fra myter og sagn og gir dem et mer menneskelig ansikt. I "Grendel", en bestselgende 70-tallsroman der John Gardener presenterer monsteret som slukte mennesker og bekjempet Beowulf, er for eksempel hovedpersonen fremstilt som en sympatisk figur. Filmer som "Maleficent" og "Joker" snur opp ned på myter og sagn og lar ondskapen, som hos Gardner, spille seg ut og framstå som tragisk, for dermed få oss til å forstå.
Filmkritikeren George McCarney ser faren ved å snu og vende på skikkelser, som "Joker". Han mener det er galt med filmer basert på tegneserier, som insisterer på å fremstille superhelter og skurker som om de var virkelige mennesker: "Dette får oss ikke bare til å legge skepsisen til side, men oppmuntrer også unge seere til å verdsette disse monstrene". Med andre ord gir vi våre unge skurker til forbilder.
Filmer uten superhelter er en trend. Hvis vi går tilbake til 1972 og ser på "Gudfaren", en av favorittfilmene mine opp gjennom tidene, ser vi Marlon Brando i rollen som Don Corleone, en gangster som har begått mord og lever av trusler og tvang. Som tilskuer føler du fortsatt beundring for Dons hengivenhet til familien og hans følelse av integritet i "forretningene". Han blir en slags helt.
Spørsmål er: Hva skal vi gjøre med skurker som blir antihelter, eller enda verre, helter i vår egen kultur?
<h3 style="font-weight: 400;">En stort gap som ikke trenger noen bro</h3>
På et intellektuelt nivå kan vi forstå ondskap. Jeg kan for eksempel lese om en massemorder som enten er gal eller ideologisk korrupt og på dette nivået forstå motivene hans for å skyte folk. Jeg kan forstå det.
Men i mitt hjerte er morderen skremmende. Han drepte uskyldige menn, kvinner og barn, det er så avskyelig at man kan bli dårlig.
Det er et stort gap mellom forståelse og aksept.
Hvis vi har kommet til et punkt der vi bygger bro over dette gapet, kan dere ikke regne med meg lenger. Det er en del ting mennesker gjør som er feil og ondskapsfullt. Og de er fremmede for meg.
Jeff Minick har fire barn og et økende antall barnebarn. I 20 år har han undervist i historie, litteratur og latin i seminarform for elever med hjemmeundervisning i Asheville, Norht Carolina i USA. I dag bor og skriver han i Front Royal, Virginia. Her kan du følge bloggen han på: <a href="https://www.jeffminick.com/">JeffMinick.com</a>.
Det er skribentens egne meninger som kommer til uttrykk i denne artikkelen.

Homo sum: humani nihil a me alienum puto.
”Jeg er et menneske: intet menneskelig er meg fremmed.”
–  Terentius
Intet menneskelig er meg fremmed?
Virkelig?
Hva mener vi om denne påstanden? Sant eller usant? Hvordan speiles Terentius berømte sitat inn i samfunnet vårt?
La oss først se på nåtidens ideer om helter og skurker for å undersøke disse spørsmålene.
Mennesker har opp 

Gjør vi skurkene våre til helter?

<h3>Det er over 100 år siden Versaillestraktaten som formelt satte punktum for første verdenskrig. Et blodbad som tok millioner av liv, brøt ned stormakter og skapte fascismens og kommunismens ondskapsfulle virkelighet.</h3>
Denne krigen var også en katalysator for flammene som var begynt å tære på den vestlige kulturen.
Hvis politikk er nedstrøms (i samme retning som strømmen) fra kultur, er kultur nedstrøms fra filosofi. Siden opplysningstiden har filosofien, en gang ansett som teologiens tjener, forlatt sin dronning for å kreve sin egen trone. På midten av 1800-tallet hevdet filosofen Ludwig Feuerbach at den kristne guden var en illusjon. Filosofen Karl Marx tok aktivt til orde for ateisme og argumenterte for at religion "er opium for folket". Omtrent samtidig uttalte galningen i Friedrich Nietzsches "The Happy Science" at "Gud er død", selv om få husker at utsagnet endte med "… og vi drepte ham!"
Under utbruddet av første verdenskrig var nesten all filosofi sekulær. Etter krigens blodbad og ødeleggelser oppstod radikale endringer i vestlig kultur knyttet til moderne filosofi, et løp vi fremdeles løper, andpustne, uten noen mållinje i sikte.
Scott Fitzgerald skriver i slutten av "This Side of Paradise" fra 1920: "Her var en ny generasjon ... oppvokst med at alle guder var døde, alle kriger var utkjempet, all tro på mennesket var forvrengt ... (fritt oversatt) ". Ordene hans kan nesten tjene som et epitafium over den gamle kulturen og dens kunst.
<h3>Den brutte broen mellom himmel og jord</h3>
Denne inndelingen mellom kunst og religion var ny. I tusenvis av år i Europa og rundt om i verden hadde kunsten tjent som en bro mellom himmel og jord. Alle de store eposene i vestlig litteratur, fra Homers "Illiaden" til Miltons "Det tapte Paradis", hadde denne koblingen. Shakespeares skuespill, John Donnes dikt, Tolstoys verk, Michelangelos malerier og skulpturer og Bachs musikk; disse og mange flere tjente ikke bare håndverket, oppdragsgiveren og publikum, men hyllet også det guddommelige.
Siden 1919 har alle kunstformer, som dans, musikk, maleri, skulptur, teater og litteratur, forlatt den religiøse troen. I stedet har vi desillusjonert kunst, og i mange tilfeller en ny primitivisme som ble det noen ville kalle barbarisme. Her er bare et lite eksempel: Finn fram på Google "musikk fra 1800-tallet". Sammenlign dagens populærmusikk med våre forfedres "Take Me Out to the Ball Game", "You're a Grand Old Flag" med Eminems "Lose Yourself" eller Linkin Parks "In the End".
Fraværet av det guddommelige blir noen ganger latterlig i moderne litteratur. La meg komme med nok et eksempel. I Larry McMurtrys roman "The Long Journey" som er en godt fortalt historie om to menn som driver en stor flokk storfe fra Texas til Montana, møter vi en rekke karakterer, som cowboyer, lovløse, sheriffer, dansere og bønder. I denne romanen på 864 sider nevnes noen av disse mennene og kvinnenes guds-veier bare helt flyktig, langt mindre diskuteres den, et fravær som er høyst usannsynlig med tanke på tid og sted.
I mange tilfeller etterlater moderne og postmoderne, desillusjonert litteratur en smak av bitterhet hos leserne. Jeg underviste videregående litteraturkurs for elever som hadde hjemmeundervisning. Disse yngre og eldre elevene var flinke; flinke til å skrive og likte å lese. Under en klasseroms-diskusjon om Hemingways "Og solen går sin gang", rakk en elev opp hånden og spurte: "Mr. Minick, hvorfor er så mange av bøkene og diktene vi leser, så pessimistiske?
Spørsmålet hans fikk meg til å stoppe opp. Jeg er ganske sikker på at jeg kom med et svar, men uansett hva jeg sa, er jeg sikker på at jeg ikke svarte på spørsmålet hans.
Verkene som han refererte til, inkluderte ikke Geoffrey Chaucer eller Jane Austen og i hvert fall ikke Fjodor Dostojevskij. Han refererte til forfattere fra 1900-tallet som Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald, William Faulkner og Corman McCarthy, alle på pensumlisten.
Denne eleven påpekte noe viktig. 1900-tallsforfatternes verk, som nå betraktes som litterære mesterverk, har et overveldende fravær av det guddommelige og et dystert syn på menneskeheten.
I "A Soldier of the Great War" tar forfatteren Mark Helprin for seg en av årsakene til denne mangelen på tro som finnes hos så mange av våre kunstnere og i kulturen generelt. En eldre professor i estetikk snakker med en ung maskinist. Den unge mannen stiller spørsmål til professoren:
"Du tror på Gud, ikke sant?"
"Ja."
"Hvordan kan du? Hva har Han noensinne gjort for deg?"
"Poenget er ikke hva Han har gjordt eller ikke gjordt for meg. Han har faktisk gjort mye, men for noen har Han gjort mye mindre enn ingenting. Dessuten handler det ikke om å tro på Gud eller ikke å tro på Ham. Det er ikke et argument. "
"Selv pleide jeg å argumentere for det", sa den gamle mannen, "også med meg selv da jeg var yngre. Hans eksistens er ikke et spørsmål om argumenter, men om oppfatning. Enten oppfatter en Gud eller så gjør man det ikke."
(Fritt oversatt)
Mange moderne mennesker, inkludert kunstnere, oppfatter ikke Gud. Denne mangelen fører til andre misforståelser; forveksler stygghet med skjønnhet, faller for løgner i stedet for å omfavne sannhet og erstatter Gud med mange falske guder, inkludert den groteske troen på at menneskene selv kan bli guder. Disse falske stiene leder i sin tur til vår ulykke, til ironien over å bli velsignet med så mange materielle eiendeler som våre forfedre ikke kunne ha forestilt seg, samtidig som vi opplever en angst som også var utenkelig for de fleste av dem.
<h3>Gresset som spirer opp gjennom fortauet</h3>
Og likevel, akkurat som uregjerlig gress som skyter seg opp gjennom fortauet, figurerer religiøs tro og gud i verkene til noen av forfatterne de siste hundre årene. G.K. Chesterton, Evelyn Waugh, Sigrid Undset, JR. R. Tolkien, T.S. Eliot, Flannery O'Connor, Walker Percy, Marilynne Robinson; disse og andre inkorporerer åndelige og religiøse perspektiver i sine romaner og dikt.
Noen ganger må vi lete etter tegn på denne troen. I for eksempel Graham Greenes "The End of History" blir forfatteren og ateisten Maurice Bendix forelsket i Sarah Miles, en gift kvinne. Under blitsen i London blir Maurice bevisstløs av en bombe, og Sarah ber og lover å forlate Bendrix hvis Gud lar ham leve. Uten å vite hvorfor han ble forlatt av kvinnen han elsker, blir Bendrix vanvittig sjalu og tenker først at Sarah møter en annen mann, og når han deretter forstår grunnen til adskillelsen, synes han at hennes ed til Gud er absurd.
På slutten av denne historien hører vi Bendrix rase en siste gang mot Gud, men denne gangen er det en subtil forskjell. Gjennom hele boken omtales Gud som "han" med små bokstaver. I de siste avsnittene blir "han" i stedet "Han", noe som indikerer at Bendrix begynte å anerkjenne Gud, selv om han kanskje ikke elsket ham.
Disse forfatterne fortsetter å bygge, eller i det minste forestiller seg, broen som knytter det jordiske med det himmelske. Det er de som gir oss håp i en forstyrret verden. Fylt med det guddommelige av et vesen større enn jeget fungerer ordene deres som en mur mot fortvilelsen og hjelper oss å bli mer menneskelige.
Jeff Minick har fire barn og en voksende flokk barnebarn. I 20 år underviste han i historie, litteratur og latin på seminarer for studenter med hjemmeundervisning i Asheville, North Carolina, USA. I dag bor og skriver han i Front Royal, Virginia. Du kan følge bloggen hans på <a href="https://www.jeffminick.com/">JeffMinick.com</a>.

Litteratur

Det er over 100 år siden Versaillestraktaten som formelt satte punktum for første verdenskrig. Et blodbad som tok millioner av liv, brøt ned stormakter og skapte fascismens og kommunismens ondskapsfulle virkelighet.
Denne krigen var også en katalysator for flammene som var begynt å tære på den vestlige kulturen.

Hvis politikk er nedstrøms (i samme retning som strømmen) fra kultur, er 

Gjør vi skurkene våre til helter?

Krig, desillusjon, litteratur og det guddommelige