"Samene har levd side ved side med kvenene"

Den 16. mars feires Kvenfolkets dag. Man heiser det blå flagget med solsikke og samles til sang, musikk og foredrag. Siden dagen ble innstiftet i 2009, har stadig flere deltatt på markeringen.

Man snakker om tornedalinger, lantalaiset og kvener, men dette er bare ulike benevnelser på samme folk, forteller Gertrud Monlund i Karesuando. Hun er aktiv i Kvenlandsforbundet, en av flere aktive foreninger.

Hun kaller seg kven og har røtter i Malmfält-området og nordlige Tornedalen. Kven er et begrep som brukes i tidlige kilder.

– Det ble ikke brukt i min barndom. Det er i de senere årene at man har begynt å kalle seg kvener fordi man har begynt å studere historien og røttene sine.

Kvenene har et felles språk og en felles kultur og historie, fremfor alt en bosetnings-historie. Minoritetsspråket er meänkieli. I kulturen er det tradisjoner rundt sang, mat, håndverk og byggekunst. Det handler blant annet om gamle jakt- og fiskemåter og en håndverkstradisjon som i dag er en levende del av den kvenske kulturen.

Hvem regnes som kvener?

– FN-erklæringen sier at alle som anerkjenner seg til en befolkningsgruppe, er det. Man kan også se på slektshistorien. Da finner man hvem man er. Når jeg ser på min slekt bakover i tiden, kan jeg tydelig se at de er kvener. Jeg kan lett følge min slekt tilbake til midten av 1600-tallet, og hvis jeg graver dypere, kan jeg følge den enda lenger bakover, sier Gertrud Monlund.

Samer og kvener har lenge levd sammen i samme område i Nord-Sverige, Norge og Finland, og derfor kan det være vanskelig å trekke en skillelinje mellom befolkningene.

– Det er ingen skarp linje der man kan si at den er same og den er kven, fordi mennesker til alle tider har levd sammen, giftet seg og fått barn. Så befolkningen her er blandet.

Kvener er nevnt i en tidlig skriftlig kilde, storbonden Ottars historie fra 890-tallet.

– Ottar var den første som var på plass i området og skrev om folket der. Han skriver om hvordan kvenene kommer fra svensk siden over fjellkjeden i små båter som de faktisk, i visse tilfeller, kunne bære. De fisket i havet og vendte senere tilbake. Allerede her nevnes kvenene.

De kalte hele befolkningen her oppe for "lapper". Men folk har begynt å sette likhetstegn med samer.

GERTRUD MONLUND - Kven

Gertrud Monlund tar opp noe som har ført til mifoståelser. Flere steder i historien nevner man lapper.

– De kalte hele befolkningen her oppe for lapper. Men folk har begynt å sette likhetstegn med samer. Det er en forferdelig historieforfalskning, og den pågår med statens gode minne.

Historiske kilder beskriver hvordan lappene levde.

– De drev jordbruk i småskala og hadde noen få reinsdyr til hjemmebruk. På den tiden hadde de fleste rein.

Gjennom å lese gamle kirkebøker har hun forstått at det har vært så som så med hvordan folk har blitt benevnt. En familie som bygget hus, ble kalt nybyggere, selv om slekten hadde bodd på stedet lenge. Noen av barna begynte å passe familiens rein, og etter noen år ble de kalt samer i kirkebøkene.

I dag er det samer som tilhører en sameby, som får drive med reindrift. Hun konstaterer at det ikke er helt enkelt å avgjøre menneskers etnisitet. Spørsmålet om hvem som er same, er stort nå.

– Hvem kan kalle seg same? Svært mange som kaller seg same i dag, er kvener.

Alle som oppfatter seg som same og har eller har hatt samisk som språk hjemme, eller har foreldre eller besteforeldre som har hatt samisk som språk hjemme, kan stemme i Sametinget. Gertrud Monlund konstaterer at hennes foreldregenerasjon kan samisk.

– De bodde sammen med flyttsamene, og barna lærte seg samisk. Min mor kunne snakke samisk, men hun var ikke same. Men samene bodde hjemme hos dem, og barna lærte seg hverandres språk.

Hun forteller at en del av de hun ser på som kvener, har meldt seg inn i Jakt- og fiskesamene, Sametingets største parti. Hun tror at folk på den måten vil få del i rettigheter som samer, men som for eksempel kvener ikke har.

– Jeg tror at vi fungerer på en slik måte at hvis vi ser at en del får fordeler og sær-rettigheter, da løper vi dit. Men jeg har ikke gjort det, fordi jeg føler at jeg ikke tilhører den etniske gruppen.

Gertrud Monlund gir flere eksempler på hvordan det har gått feil i historieskrivningen.

– Mange historiske hendelser er blitt overført slik at det har blitt samiske fortellinger. Det føles trist.

Mange  skuespillere og forfattere har lykkes godt med å skrive om og nå ut med samenes historie. Det samme ønsker hun å se blant kvenene.

– Nå venter jeg i spenning på at det skal komme flere som skriver om kvenenes historie, kanskje i romanform. Vår historie er mye mer skjult enn samenes, men samene har levd side om side med kvenene.

Det at kvenenes kultur og historie ikke har kommet fram, forklarer hun med at de har vært lavmælte.

– Vi har vært så lydige. Vi har hatt skole-internatene som har oppdratt barna til å bli svenske eller nordmenn, og vi har ønsket å omfavne den svenske eller norske kulturen.

Under "forsvenskningen" ville mange føle seg som "stor-svenske", forteller hun. Hun husker da hun begynte på skolen i på 1960-tallet. Familier som var dårlige i svensk, gjorde likevel det de kunne for å hjelpe barna.

– De ønsket å gi dem dette bedre språket, svensk.

På 1950- og 1960-tallet var det behov for arbeidskraft i industrien lenger sør, og folk fra byer i Norbotten flyttet dit. Da en del vendte tilbake på besøk, ville de ikke snakke meänkieli.

– Dette var et dårligere språk. Men språket skaper jo felles identitet, fellesskap med slekt og venner. Ikke alle var slik, men noen snakket ikke meänkieli lenger. De ville ikke identifisere seg med lantalaisere som bare kunne meänkieli, snakket dårlig svensk og hadde lav selvtillit. Vi har tatt i bruk det svenske språket mye mer enn tornedals-pråket.

Dette mener hun er årsaken til at de lenge lot kulturen og røttene ligge i mørket. I de siste 50 årene har det likevel skjedd en endring.

– Vi begynner nå å ta fram sangene våre og forsøker å få ungene våre til å snakke meänkieli. Vi begynner å forstå at vi mister mye hvis vi mister språket.

Men arbeidet med å bevare språket og føre kvenenes sak har ikke blitt verdsatt av alle. Den største motstanden møtte de blant sine egne, forteller hun.

– Det var mye negativt i starten, og folk ville ikke at vi skulle fortelle navnene deres hvis de var med i fagforbundet.

Hun forklarer at når det dukker opp ytterligere en folkegruppe som vil ha samme rettigheter, blir det ikke populært. Hun understreker at hun ikke er imot samer eller reindrift.

– Men jeg tar historien vår fram, som er like mye verdt og som går like langt tilbake.

Hvordan føltes dette da dere levde sammen tidligere?

– Det føles kjemperart, og det er mange som sier det. Hvordan ble det slik?

Hun tar et eksempel på hvordan det kan se ut i samfunnet. Samer og kvener er arbeidskamerater og sitter sammen rundt pausebordet på LKAB. De arbeider sammen og har det fint sammen.

– Når helgen kommer, pakker samen scooteren og kjører der han vil. Kvenene pakker sin scooter, men får bare bruke løypa. Det handler om rettigheter. Det er noen innsjøer han får fiske i, men som han må betale masse penger for. De som er med i en sameby, får fiske i hvilken innsjø de vil, hvis det er innen deres område, sier hun og fortsetter:

– Det har blitt mer at "vi er det og de er det". Slik var det så mye før.

Gertrud Monlund sier at noe som bidro til det tidligere fellesskapet i Norrbotten, var vekkelsesbevegelsen. Den ga mennesker noe felles som hadde stor betydning i livene deres.

– De følte seg som brødre og søstre i Herren. Å dele en trosoppfatning og det som er rundt  den, styrker fellesskapet.  Man har også tendens til å være overbærende og ha forsonende tanker. Nå merker man ofte aggressive tanker. Hat gir ikke gode resultater.

Jeg er overbevist om at hvis staten lar dette fortsette slik at vi lantalaiser og kvener mister enda flere rettigheter til jakt og fiske, så vil slikt som dette, øke.

• Gertrud Monlund

Det hender at reinen til samene blir angrepet.

– Jeg er overbevist om at dersom staten lar dette skje slik at lantalasiet og kvenene mister enda flere rettigheter til jakt og fiske, da kommer slikt til å øke. Det finnes alltid folk som er beredt til å ty til vold.

Gertrud Monlund vokste opp med tanken at man skulle være stolt over å være svensk. I dag er hun stolt over å være kven.

– Jeg er stolt over at jeg har klart å beholde språket mitt, og jeg har satt meg godt inn i historien og har beholdt den gamle kulturen på mange måter.

– Jeg vil gi honnør til alle som har jobbet for å løfte fram kvenene og styrket mennesker slik at de våger å være det de er og erkjenne sine røtter og sin historie.

Urfolkstatus for kvener: "Da kunne vi bli hørt"

I oktober 2023 leverte foreningene Svenska Tornedalingars Riksförbund (STR-T) og Kvenlandsförbundet inn en søknad til regjeringen om urfolkstatus for tornedalinger, kvener og lantalaiset.

Gertrud Monlund er forberedt på at dette vil ta tid før de får beskjed.

– De må tilføye objektive, historiske undersøkelser, slik de har gjort i Finland.

Det vil være av stor betydning hvis tornedalinger, kvener og lantalaiset får status som urfolk.

– De utreder for eksempel skogs- og landområder her, men våre organisasjoner engasjerer seg aldri. Da ville vi bli hørt i ulike undersøkelser, for eksempel i spørsmål om miljø og næring, og ville kunne være med og påvirke fra et lokalt perspektiv.

Hun mener at det ville være en fordel at representanter for flere grupper, ikke bare samene, kunne vært med og påvirke nærmiljøet.

– Da måtte vi samarbeide, både samene og kvenene, og se nytten for oss begge. Men nå er det bare en side som er en del av den større sammenhengen.

En representant fra STR-T er tatt med iden pågående reinbeite-utredningen.

– Men det tok tid å få det til, og hun burde har vært med fra begynnelsen.

I november overleverte Sannhets- og forsoningskommisjonen for tornedalinger, kvener og lantalaiset sin rapport; som om vi aldri hadde eksistert. Man ønsket å utrede statens assimileringspolitikk på 1800- og 1900-tallet og arbeide for at minoritetenes historiske erfaringer ble synliggjort. Dette er et godt skritt på vei, mener Gertrud Molund.

– Man har erkjent at det finnes en folkegruppe som heter kvener, lantalaiset, tornedalinger. Dette er det aldri blitt snakket om tidligere. Men de siste årene har man begynt å komme fram til at det er en annen folkegruppe. Dette er kjempepositivt.

Utredningen er nå på høring. Hun håper at den fører til at man kan likestille kvenenes folk og samene i området.

– Og at vi kan fortsette å leve i fred og ro med hverandre og at staten erkjenner kvenene som en av urbefolkningen i området. Vi trenger ikke bli anerkjent som den eneste, men en av dem, noe vi også er. Det håper jeg på.

Kontakt journalisten: [email protected]

FAKTA