Amerikanske teknologimilliardærer driver prosjekter som skal ta oss ut i verdensrommet, forskning for å utvikle superintelligente datamaskiner og eksperimenter for å gjøre oss udødelige, mens andre igjen strever for å bryte barrieren mellom maskinen og mennesket. Begynte denne utviklingen for 150 år siden med en russisk, kristen filosof?

Selv de som lenge har fulgt Elon Musks arbeid for at mennesker en dag skal kunne bo på Mars, kan ha blitt overrasket over uttalelsen han publiserte på X den 8. september 2024. Da erklærte han at mennesker vil kunne lande på den røde planeten innen fire år og at det vil være selvforsynte samfunn der om 20 år.

Musk har lenge tatt til orde for at mennesket skal erobre nye planeter, og han ser koloniseringen av Mars som første skritt. Det som driver ham, er frykten for at jorden skal bli ubeboelig og at menneskeheten må ekspandere ut i universet for å overleve.

Men forbindelsene mellom Sovjetunionen og dagens Silicon Valley-kultur stikker dypere enn som så.

Mens verdens rikeste mann planlegger disse ekspedisjonene, prøver en annen rik mann å forlenge livet sitt, nemlig å leve uten å eldes fysisk og mentalt. Etter at gründeren og teknologimilliardæren, Bryan Johnson, solgte selskapet Braintree for 8 milliarder dollar, bruker han millioner av dollar hvert år på drømmen om et nesten evig liv. Den 15. februar fylte «Don't die summit»-arrangementet hans opp Javits konferansesenter i New York. Siden han begynte å eksperimentere med livsforlengende prosedyrer i 2021, har Johnson fått stadig flere tilhengere, inkludert medlemmer av Kardashian-familien. Nå er det laget en Netflix-dokumentar om hvordan han lever. Tidligere var blodoverføringer en del av livet hans. Nå fokuserer han mest på en svært streng livsstil basert på hard trening og et vegansk kosthold. Han er stadig på jakt etter nye kosttilskudd og høyteknologiske løsninger som kan gi ham evig liv og ungdom.

Det er lett å tro at dette er ideer som er født i hodet på hyperaktive milliardærer og at de trenger stadig nye mål, som å erobre en planet eller beseire døden.

Men drømmen om romfart og om å overvinne aldring kan vi finne langt tilbake i tid. I gamle kulturer fantaserte de om å finne «ungdomskilden».

Men det merkelige med Elon Musks og Bryan Johnsons prosjekt er at opprinnelsen til ideene kan spores tilbake til et ikke-forventet land, nemlig Russland. Sist gang noen prøvde å realisere dem, var i Lenins og Stalins Sovjetunionen. Dette kan selvfølgelig fremstå som historiens ironi, tenk to representanter for super-kapitalismen som forsøker å realisere gamle utopier som ble født i hodet på noen få bolsjeviker.

Alexander Bogdanov er i 1922 i London. Han er der som representant for Sovjetunionen for å forhandle om en handelsavtale med Storbritannia. Under oppholdet leser han den britiske kirurgen, Geoffrey Keynes, sin bok «Blood transfusion» (Blodtransfusjon) og blir fullstendig fascinert. Det er ikke så rart som det kan virke, at en som forhandler om en handelsavtale, blir oppslukt av et medisinsk verk om blodoverføringer. Bogdanov hadde gjort det meste i sitt liv når det gjelder medisin, økonomi, matematikk, politikk, filosofi og litteratur. Han var en fremragende tenker på alle disse områdene. En gang var han også en av lederne i bolsjevikpartiet. Det var før han kom på kant med Lenin på grunn av noen filosofiske spørsmål. Men nå trådte alt annet i bakgrunnen for Bogdanov. Han trodde han nå hadde funnet løsningen på livets gåte.

Da han vendte tilbake til Sovjetunionen, grunnla Bogdanov «Institutt for hematologi og blodtransfusjon». I brev til venner og kolleger kommer det tydelig fram at han tror han har oppdaget muligheten for evig liv. Han bruker seg selv som forsøkskanin. I stedet for å lure døden, dør han selv i 1928 fordi han da mottok blod fra en person som hadde både tuberkulose og malaria.

Bogdanovs arbeid bør imidlertid ikke ignoreres. Han er i dag anerkjent som en pioner på dette feltet og omtales ofte som «blodtransfusjonenes Ikaros».

Men det er ikke bare åpenbare likheter mellom Bogdanovs visjon og Bryan Johnsons lengsel etter evig ungdom. Det er også likheter mellom Bogdanov og Elon Musk.

I 1908 skrev Alexander Bogdanov romanen «Den røde stjernen», en tidlig science fiction-fortelling om hvordan bolsjeviken Leonid møter marsboeren Menni som tar ham med til sin hjemplanet. Der oppdager Leonid at marsboerne lever på en overbefolket planet. De ser seg om etter andre planeter å flytte til, som vår planet. I oppfølgeren, «Ingeniør Menni», får vi følge hvordan et kommunistisk samfunn blir etablert på Mars.

Les mer

Bogdanovs romreiseromaner påvirket den fremtredende sci-fi-forfatteren, Kim Stanley Robinson, som i sin Mars-trilogi som ble utgitt på 1990-tallet, har en etterkommer av Alexander Bogdanov i hovedrollen.

Det er tydelig at Elon Musk har lest og beundret Robinsons romaner. Han har nevnt dem som en inspirasjonskilde, men har også bemerket at han synes Robinson er for pessimistisk når det gjelder mulighetene for å kolonisere Mars.

Men forbindelsene mellom Sovjetunionen og dagens Silicon Valley-kultur stikker dypere enn som så. I de tre første tiårene av 1900-tallet var det en bevegelse i Sovjetunionen som ble kalt «biokosmisme». Forskerne og tenkerne som tilhørte denne bevegelsen, lot seg lede i sitt arbeid av visjoner og ideer som kunne vært hentet fra tankene til blant andre Elon Musk og Bryan Johnson:

• Biologisk udødelighet. Biokosmistene trodde ikke at døden var uunngåelig, men at vitenskapens utvikling, særlig innen medisin, kunne forlenge livet på ubestemt tid.

• I fremtiden kan det kanskje til og med bli mulig å vekke døde mennesker til live igjen (en tanke som i dag er hos dem som fryser ned mennesker for å vekke dem til live igjen).

• Erobringen av universet. Biokosmistene mente at jorden var for liten for menneskeheten og at den eneste måten å redde den og sivilisasjonen på, var å oppsøke nye planeter.

• Total teknologioptimisme. Mennesket var begrenset av kroppen og samfunnet, men vitenskapen ville gjøre det mulig for mennesket å ta kontroll over kroppen. Dermed ville det oppstå bedre samfunn. De som jobber med Elon Musks Neuralink-prosjekt i dag, ville helt sikkert følt seg hjemme blant 1920-tallets russiske biokosmister, som på sin side ville elsket tanken på å implantere databrikker i menneskehjernen. De ville blitt overrasket over at Bryan Johnsons selskap, Kernel, også arbeider med å utvikle denne teknologien.

Med kristent grunnlag skapte han en visjon der menneskets skjebne var å kolonisere verdensrommet.

Under Josef Stalins terror ble biokosmismen utslettet som en åpen, aktiv bevegelse blant sovjetiske forskere på 1930-tallet. Fremtredende forskere klarte likevel i det stille å fortsette å arbeide i biokosmismens ånd.

Det var militæret og matematikken. Anatolij Kitov utviklet «Den røde boken» som skulle være et nettverk av datamaskiner som skulle dekke hele Sovjetunionen og styre den økonomiske og militære planleggingen.

Prosjektet ble stoppet av partiledelsen som fryktet at deres kontroll ville bli svekket av denne forløperen til det vi i dag kaller internett. De likte ikke Kitovs filosofiske spekulasjoner om at datanettverket kunne utvikle sin egen bevissthet (frykten for kunstig intelligens er ikke ny).

Victor Glusjkov gjorde et nytt forsøk med OGAS, som omfattet 200 datasentre som kontrollerte 20.000 datamaskiner. Hans visjon var at systemet etter hvert skulle dekke hele verden.

Partiledelsen var om mulig enda mer kjølig til det forslaget, ikke minst fordi Glusjkov tydelig gav uttrykk for at målet var å få nettverket til ikke bare å etterligne menneskelig tenkning og beslutningsprosesser, men også overskride det.

Både Kitov og Glusjkov lanserte ideer om en fremtid der mennesker kunne kommunisere direkte med nettet uten hjelp av et tastatur - mer enn 50 år før Musk og Johnson satte seg nettopp dette målet. Det var også i samme ånd som den sovjetiske hjertekirurgiens far, Nikolai Amosov, som ville utforske mulighetene for å øke hjernens kapasitet ved hjelp av dataimplantater. Bryan Jonsson ville ha likt Amosov, som i likhet med Johnson også var besatt av fysisk trening.

Hvis man virkelig vil forstå den russiske innflytelsen og de merkelige veiene den har tatt til Silicon Valley, må man tilbake til grunnleggeren av russisk kosmisme, den kristen-ortodokse tenkeren, Nikolaj Fjodorov, som på 1800-tallet la grunnlaget for den filosofien som etter hans død utviklet seg til biokosmisme. Med et kristent verdigrunnlag skapte han en tankeverden der menneskets skjebne var å kolonisere verdensrommet, bli virkelig udødelig og også gjenopplive døde generasjoner. Han var en tenker som formet russisk kultur gjennom sin innflytelse på forfattere som Fjodor Dostojevskij, Leo Tolstoj og Vladimir Solovjov. I et intervju nylig forklarte teknologimogulen Peter Thiel hvor mye Solovjov påvirket hans eget syn på verden.

En annen disippel var Konstantin Tsiolkovskij. Han arbeidet i tre år i biblioteket der Fjodorov arbeidet. Deretter trakk han seg tilbake og tilbrakte mesteparten av livet i en tømmerhytte noen kilometer fra Moskva. Her fordypet han seg i vitenskapelig arbeid. I sin isolasjon la han grunnlaget for det vi kan kalle moderne romfart. Han utviklet de første realistiske og levedyktige teoriene om hvordan raketter skulle konstrueres, kontrolleres og drives. På et mer spekulativt plan, utviklet han ideen om at erobringen av verdensrommet ville skape en ny type udødelige mennesker.

Da de allierte styrkene erobret den tyske rakettbasen i Peenemünde på slutten av andre verdenskrig, ble det funnet bøker med Tsiolkovskijs tekster. De var fulle av Wernher von Brauns marginal-notater og understrekninger.

Von Braun ble senere hjernen bak det amerikanske romprogrammet og en inspirasjonskilde for Elon Musk.

Tankegangen som førte til SpaceX, Neuralink og Starlink, ble på mange måter formet for mer enn 100 år siden av en ensom mann i en tømmerhytte.

Lesetips:

George M. Young: «The Russian Cosmists» (Oxford University Press 2012)

James T. Andrews: «Red cosmos» (Texas AM University Press 2009)

Michael Hagemeister: «Russian Cosmism in the 1920s and Today» (Inngår i samlingen «The Occult in Russian and Soviet Culture», Cornell University Press 1997)

Boris Benulic: [email protected]