Vitenskapen lever av tvil, ikke konsensus. Gjennombrudd som Kopernikus' solmodell eller Plancks kvantemekanikk ble født ut av motet til å stille spørsmål ved det åpenbare. Klimadebatten er intet unntak. Likevel blir karbondioksidets rolle vanligvis presentert som en udiskutabel sannhet.

Dette er en lederartikkel skrevet av medarbeidere i Epoch Times sin redaksjon.

Når medier og politikere unnviker å teste ut dette narrativet, risikerer vitenskapen å bli et dogme. For å nærme oss sannheten kreves kritisk tenkning: Hva vet vi, og hva antar vi? Det er faktisk ikke uten  risiko å stille spørsmål ved klimanarrativet . Dette faktumet sier en hel del om hvor ensidig temaet blir behandlet. Jeg tar likevel sjansen. Å akseptere et narrativ uten granskning, er å oppgi fornuften til fordel for tro.

Hvorfor gransker mediene så sjelden antakelser om klimaeffekten av kulldioksid? Rapporteringen fremstiller apokalyptiske scenarier som om kulldioksid alene truer menneskeheten, uten å nevne usikkerheten i hvordan det påvirker klimaet. Politisk opportunisme og kulturell frykt driver narrativet, men hvem tjener på å fremstille kulldioksid som skurken? Reduksjon av utslipp presenteres som den eneste løsningen, mens tilpasning eller innovasjon, som kjernekraft, marginaliseres. Hvorfor blir noen perspektiver brakt til taushet, mens andre dominerer? Hva med maktstrukturer? Hvem kontrollerer narrativet og hvorfor? En balansert debatt bør utfordre karbonets selvfølgelighet.

Hva er rett og rasjonelt i en verden preget av usikkerhet?

Klimaet er et kaotisk system der små variasjoner kan gi store konsekvenser. Modeller prøver å fange opp dette, men forutsigelsene er usikre, spesielt rundt faktorer som skydannelse; noe som kan kjøle ned eller varme opp jorden. Å lage storpolitikk med disse modellene uten å erkjenne grensene, er å sette antakelser foran resonnementer. Kulldioksidets rolle fremstilles som absolutt, men usikkerheten gjør at vi må utfordre denne konklusjonen. Å tro at vi kan forutsi eller styre klimaet med presisjon, er å overvurdere menneskelige evner; det er hovmod.

Les mer

Karbondioksid bidrar til oppvarming, men hvor stor rolle spiller det? Vanndamp, den dominerende drivhusgassen, øker med temperatur og forsterker varme,  mens narrativet fremholder kulldioksid. Samtidig har kulldioksid positive effekter. Satellittdata viser at planeten har blitt betydelig grønnere med ny vegetasjon som dekker et område like stort som flere Amazonas. Dette har styrket jordbruket i tørre områder.  Forskningen er langt fra enig i kulldioksidets dominans, men narrativet behandles som en sannhet. Hvorfor aksepteres en hypotese uten en nøye granskning? Hvordan påvirkes finansieringen i forhold til hvilke forskningsspørsmål om klima som blir prioritert og hvordan konklusjonene blir fremstilt? Å ta en usikker slutning for gitt, er å svikte vitenskapens ånd.

Å avgjøre en "optimal" global temperatur er en illusjon. Temperaturene varierer kraftig mellom regioner; Arktis fryser, Sahara gløder. Det som er ideelt for ett sted, kan være skadelig for et annet. Historisk sett har varmere perioder vært et gode for noen samfunn, mens raske skiftninger har skapt stress. Å tro at man kan bestemme en universell temperatur og senere nå den, er å overvurdere både vår dømmekraft og vår makt over naturen. Analytiske spørsmål krever at vi erkjenner disse grensene og stiller spørsmål ved hvorfor visse mål, som for eksempel å holde oppvarmingen under en viss grense, fremstilles som absolutt.

EUs klimapolitikk krever enorme investeringer for å minske utslippene. Men er kostnadene rimelige? Tilpasning, som forbedret infrastruktur, kan håndtere moderat oppvarming billigere. Noen tiltak, som Tysklands energisatsning, er dyre, men ineffektive, mens kjernekraft er mer vellykket. Kulde dreper flere mennesker enn varme. Det tyder på at en viss oppvarming kan være fordelaktig. Fornuftig tenkning krever at vi veier risiko mot gevinst, ikke jager mot symbolske mål. Er det riktig å ofre dagens velferd for usikre fremtidige gevinster? Hva er rettferdig og rasjonelt i en verden preget av usikkerhet?

Klimaendringene er reelle, men narrativet om karbon som den store trusselen, driver fram en politikk som setter Europas økonomi i fare. Er det klokt å satse alt på utslippsreduksjon når tilpasning og innovasjon kan være klokere? EUs klimapolitikk risikerer å bli dogmatisk hvis den ikke blir testet.

Medier og politikere har et ansvar for å teste klimanarrativet, ikke forsterke det. Vi trenger en debatt som gransker karbonets rolle, men som også kan sammenligne kostnader mot alternativer, som for eksempel tilpasning. Journalister bør spørre seg: Er politikken rasjonell og bærekraftig?

Dick Holmgren, filosof [email protected]