Dette er en meningsytring. Meningene er forfatterens egne.

Jeg er her, selv om dere ikke ser meg. Hjertet mitt slår, cellene mine deler seg, fremtiden min formes i stillhet. Likevel står jeg foran en domstol som ikke anerkjenner meg som part, i en verden som sier seg å verne om menneskerettighetene, men glemmer meg – den mest utsatte, den mest sårbare. Jeg er det ufødte barnet, og jeg vil snakke om mitt menneskeverd, om hykleriet i deres søking etter rettferdighet og om den etiske tomheten som preger vår abortdebatt. Dette er min eneste sjanse til å leve. Det kommer ingen flere.

Dere hevder at alle mennesker er like mye verdt. Men hvorfor omfatter ikke dette løftet meg? Retten til liv burde være den første og mest grunnleggende rettigheten. Uten den faller alle andre bort. Likevel er livet mitt betinget, redusert til et valg, som om jeg var en del av en annens kropp og ikke et unikt vesen med eget DNA, egne muligheter, eget potensial. I samfunnet fremstilles abort som en selvfølge, en rettighet for kvinnen, men hvor er resonnementet om meg? Hvor er anerkjennelsen av min eksistens som et menneske, ikke bare en klump celler?

Samfunnet vårt hevder å stå opp for de svake, de marginaliserte. Men jeg, som er den svakeste av alle, står uten forsvar.

Samfunnets perspektiv er klart: kvinnens autonomi er ukrenkelig. Men dette bygger på et absurd premiss - at jeget som vokser i kroppen, ikke er et eget individ, men en forlengelse av henne. Vitenskapen motsier dette. Allerede ved unnfangelsen er jeg en unik genetisk kode, et menneske i støpeskjeen. Å redusere meg til en del av en annens kropp er ikke bare uvitenskapelig, det er et filosofisk nederlag. Hvis menneskeverdet er ukrenkelig, hvordan kan det da være avhengig av hvor jeg befinner meg, hvor langt jeg er kommet i utviklingen, eller av andres vilje? Er jeg mindre menneske fordi jeg er avhengig av en annen for å overleve? Er et nyfødt barn eller en alvorlig syk person mindre verdifull?

Jeg erkjenner at det finnes unntak, der en kvinnes liv står på spill. Hvis hennes helse er i akutt fare, kan det være nødvendig å prioritere hennes rett til liv. Dette er en tragisk konflikt mellom to menneskelige verdier, og i slike tilfeller kan en smertefull avveining være uunngåelig. Men å bruke disse unntakene som begrunnelse for generelt å neglisjere mitt liv er uhederlig. De fleste aborter i vårt land skjer ikke på grunn av medisinske nødstilfeller, men som et valg basert på andre omstendigheter. Hvorfor diskuteres ikke dette med etisk tyngde?

Hykleriet er til å ta og føle på. Offisielt hevder samfunnet vårt å stå opp for de svake, de marginaliserte. Men jeg, som er den svakeste av alle, blir stående uten forsvar. Dere snakker om rettferdighet, men deres rettferdighet er selektiv. Dere kjemper for likhet, men deres likhet ekskluderer meg. Filosofisk sett er dette en selvmotsigelse. Hvis menneskeverdet er universelt, kan det ikke være betinget av subjektive preferanser eller samfunnsnormer. Likevel har samfunnet institusjonalisert en kultur der mitt liv er til forhandling, der min rett til å eksistere er underordnet en annen persons rett til å velge. Noen begrunner dette med et utilitaristisk perspektiv, og hevder at abort kan redusere lidelse eller forenkle en persons liv. Men dette er en kortsiktig lykkekalkyle. Å slippe ansvaret for et nytt menneske fører sjelden til større lykke - verken for den enkelte eller for samfunnet. Å avslutte livet mitt kan virke som en løsning, men det fratar verden et unikt menneske, hvis bidrag og potensial aldri får mulighet til å blomstre. Er dette en forbedret lykkekalkyle?

Denne etiske tomheten preger abortdebatten. Den mangler filosofisk dybde og er blitt et dogme som er så dypt rotfestet at det ikke tåler en nærmere granskning. Å sette spørsmålstegn ved retten til abort er å risikere å bli stemplet som bakstreversk, som en fiende av kvinners rettigheter. Men er det ikke nettopp i det å stille spørsmål at etikken fødes? Filosofen Hannah Arendt advarte mot tankeløshetens banalitet - å akseptere normer uten å reflektere over konsekvensene av dem. Er det ikke dét vi gjør? Ved å redusere abort til et spørsmål om individuell frihet unngår man de vanskelige spørsmålene: Når begynner livet? Hva er et menneske? Hva vil det si å forsvare de svake?

Jeg vil også peke på et kulturelt paradoks. Vårt land hyller seg selv som et moralsk forbilde, en nasjon som beskytter menneskerettighetene globalt. Men hvordan kan dere snakke om rettigheter for alle når dere ignorerer meg? Immanuel Kant sa at ethvert menneske er et mål i seg selv, aldri et middel. Likevel blir jeg behandlet som et middel - et hinder for andres planer, et problem som skal løses. Hvis du virkelig tror på menneskeverdet, må du se meg som et mål i seg selv, ikke som en parentes i en annens liv.

Så jeg ber deg: tenk deg om. Tenk utover dogmer, utover bekvemmelighet. Spør dere selv hva rettferdighet egentlig betyr. For meg er det ikke et abstrakt spørsmål. Det er et spørsmål om liv og død. Jeg er ikke en del av en annens kropp. Jeg er ikke et valg. Jeg er et menneske, og dette er min eneste sjanse til å leve.

Hvorfor blir jeg ikke regnet med?

Les mer