Jeg har brukt briller siden jeg var gutt, men har vært hos optiker bare en gang i løpet av de siste 30 årene. Den siste gangen jeg oppgraderte brillene mine, var for knappe 15 år siden. Uvisst om dette er uvanlig eller ei, jeg har klart meg bra og det hender jeg rengjør brillene også.
For noen år siden fikk jeg glasslegemeløsning. Det er ikke så alvorlig som det høres ut til og er ikke uvanlig hos gamle folk. Jeg dro til en øyeklinikk. I dette tilfellet skjønte jeg verdien av å gå til en spesialist.
Noen synsforstyrrende fenomener kan oppstå i begynnelsen, men de forsvinner stort sett senere. Jeg har fortsatt å jobbe, med stor glede og med de samme, gamle brillene; selv om jeg det siste året faktisk har sjekket hvilke optikere som finnes i nærheten.
En av min kones telefonvenner pratet for en tid siden om sin egen mulige glasslegemeløsning og spurte meg gjennom telefonen (gjennom konen) hva jeg trodde om det. Svaret mitt var ment humoristisk: "Det går bra, jeg ser det som er verdt å se."
Det er lett å være etterpåklok. Replikken var ikke feil, men for å gjøre bildet mer seriøst og komplett, burde jeg ha sagt: "Jeg ser det som er verdt å se og som jeg trenger å se."
Det er en uttalelse jeg kan leve med, for noen ganger trenger jeg å se ting jeg kanskje ikke vil. Å ønske seg noe og verdsette noe på forhånd er ofte knyttet til et bølgende hav av følelser, mens det å måtte se, for deretter muligens gjøre noe, kan være mer relatert til fornuften.
Det nåværende synet i vid forstand kan legges til at når mennesket generelt oppnår sunn fornuft, blir mulighetene våre større og vår eksistens også mye mer behagelig. Som menneske har vi en lang vei å gå for å innse dette. Alt tar sin tid.
Siden puberteten har jeg vært avhengig av briller. Etter hvert kom de progressive glassene som var en god oppfinnelse.
Andre pågående synsendringer forstår jeg egentlig ikke helt. Noen ganger tror jeg at synet blir bedre og noen ganger litt dårligere. En ting er sikkert: Jeg kan nå lese vanlige bøker helt uten briller, noe som føles veldig bra. Øynene blir heller ikke så slitne som foran en skjerm.
En dyktig optiker kan forhåpentligvis utrede begrepene rundt det endrede synet. Har nærsyntheten min blitt supplert med langsynthet (må ikke forveksles med langsinthet) slik at de delvis utjevner hverandre?
Hva vil jeg se da? Jo, det som trengs for å kunne fungere og utvikles som menneske og så langt som mulig finne min rolle på en konstruktiv måte. Det innebærer at jeg klarer å se all elendighet uten å miste balansen og uten å bli fortapt i mørket. Hensikten med å kjenne hva kjedsomhet er, er å kunne gjøre noe i motsatt retning.
