Mening: Bokbrenning - blasfemi eller protest?

Tyske skolebarn brente nazistiske bøker på slutten av krigen i Köln. Foto: European/FPG/Getty Images
3. juli 2022
AD

Bokbrenning har blitt utført av ulike årsaker gjennom historien; noen ganger som en måte å utrykke misnøye på. Brenningen av skriftlige verk har imidlertid oftere vært knyttet til visse diktaturers ideologiske kontroll over folket og sensur av uvelkomne livssyn, ideer og så videre.

Forfatteren Heinrich Heine skrev på 1800-tallet at «Der man brenner bøker, ender man opp med å brenne folk også». Historisk sett har dette vist seg å være skremmende riktig. Kinas første keiser, Qin Shi Huangdi, organiserte storskala bokbål rundt 200 f.Kr. Målet var å sette fyr på konfucianske og andre filosofiske skrifter som ble oppfattet å ha en undergravende effekt på Qins styre gjennom sine budskap om «den kloke herskeren søker kritikk fra gode rådgivere og gjennomfører selvransakelse». Dette er en tanke som tyranner ikke alltid setter pris på.

Det samme temaet ble gjentatt under kulturrevolusjonen (1966-1976) da mange tradisjonelle kinesiske skrifter ble brent i bokbål, og Konfucius ble latterliggjort. Da Det kinesiske kommunistpartiet begynte sin forfølgelse av den spirituelle qigong- og meditasjonsmetoden Falun Gong i 1999, ble det også brent en rekke kopier av metodens hovedbok Zhuan Falun.  Dette var ment for å demonisere og vekke mistillit til utøverne av metoden.

Brenning av skriftlige verk har imidlertid oftere vært knyttet til visse diktaturers ideologiske kontroll over folket.

Men bokbål er noen ganger også et redskap for politisk protest. Et eksempel er da muslimer i Toronto og Storbritannia i 1988 utnyttet sin demokratiske rett til å brenne bøker som hadde et innhold de ikke var enige i. De satte fyr på forfatteren Salman Rushdies litterære verk «Sataniske vers» som ble ansett å være kritisk mot Islam. Da kunstneren Lars Vilks ga ut sin tegning av Mohammed som en hund, brente mange muslimer det svenske flagget. Etter Vilks død tok partiet Nyans leder Mikail Yüksel blant annet til orde for å brenne ned kunstnerens verk Nimis ved Håle-steiner i Skåne.

I løpet av påsken i Sverige som tilfeldigvis falt sammen med muslimenes ramadan, var imidlertid en annen bokbrenner på farten. Advokaten og grunnleggeren av det danske politiske partiet Stram kurs, Rasmus Paludan, har blitt en sterk polariserende skikkelse de siste årene. Han er omgitt av flere skandaler, og mange diskuterer for tiden om Paludan skal betraktes som en skurk eller en helt.

Det siste er nok en overdrivelse, men dansk-svensken ser ut til å ha blitt en person som i likhet med Lars Vilks nå lever med konstant politibeskyttelse og som i likhet med Vilks følger filosofien om at «kunsten skal opprøre». Ja, enten Paludans intensjoner er edle eller utelukkende drevet av frykt og hat, er innholdet det samme. Sprekkene i demokratiets fasade er avdekket, og kreftene som undergraver frihetens veiledende prinsipper, så vel som deres medskyldige, har blitt synliggjort ved å tillate seg selv å fyre opp og få til akkurat det Paludan ønsker.

Kontakt gjerne skribenten: [email protected]

Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og speiler nødvendigvis ikke synspunktene til Epoch Times.

Ad i artikkel – AdSense
AD