Historien beveger seg noen ganger i merkelige mønstre. Samtidig vokser protestene i og utenfor Kina mot Kommunistpartiets tyranni til et nivå der noen trekker paralleller til demokratiprotestene i 1989. Så dør Jiang Zemin, mannen som seilte opp som Kinas høyeste leder på bølgen etter massakren på Den himmelske freds plass.
Det er lenge siden Jiang viste seg i offentligheten, og ryktene om hans død har sirkulert i ganske mange år. Andre trodde og håpet på at han ville bli holdt ansvarlig for de enorme bruddene mot menneskeheten som han har begått, eller kanskje i det minste for den gigantiske korrupsjonen han hjalp til med å fremme i Kina. Nå er han altså død og skal passe inn i samtidshistorien.
Hvis man leser nekrologene, er det tydelig at en del blant politikere og i media vil huske Jiang gjennom de ekstremt rosafargede og svært skadelige brillene som Vesten så Kina med i hans tid ved makten. Det er nesten vanskelig å huske det nå, men for ikke så svært lenge siden var mesteparten av Vesten fremdeles nærmest religiøst overbevist om at Kina snart ville bli et demokrati, bare vi gjorde mye forretninger med dem.
Tjue år etter at Kina gikk inn i WTO, har vel de fleste akseptert at dette ikke er tilfellet. Det er i det minst et første skritt, selv om vi fremdeles er ganske langt fra å erkjenne de enorme skadevirkningene som vår håndtering av Det kinesiske kommunistpartiet har innebåret for både oss selv, for kineserne og resten av verden.
Kanskje kunne man tillate de personene som hadde denne illusjonen om å være litt nostalgiske til Jiang Zemin og minnes ham slik noen nå ser ut å gjøre, som nærmest en eksentrisk figur med store briller som åpnet opp Kina for Vestens kapitalistiske drømmer? Ikke på langt nær så skremmende som Xi Jinping, som nå synes å dra Kina tilbake til Maos dager, samtidig som landet i økende grad vokser inn i supermaktrollen, som mange spår.
Problemet med dette nostalgiske bildet er at det er like falskt som en Che Guevara t-skjorte. Marerittet som er dagens Kina under KKP, fikk nemlig mye av sin form under Jiang Zemin.
Det var Jiang som satte i gang den ufattelig brutale forfølgelsen av Falun Gong og som i sin tur var startskuddet for den enorme tilveksten av det interne sikkerhetsapparatet som nå både administrerer covid-tyranniet, den enorme orwellske overvåkningen og den pågående etniske rensingen i Xinjiang.
Det var Jiang som la grunnlaget for et system der mennesker myrdes av staten for at de kunne ta og selge organene deres; det ultimate bildet på partiets totalt umoralske gangster-kapitalisme.
Det var også Jiang som for en stor del dyrket den ekstremt utsvevende korrupsjonskulturen som ikke bare førte til at noen få ble svært rike, men som også har vokst seg inn som en kreftsvulst i alle deler av det kinesiske samfunnet.
Jiang Zemin var en katastrofe for Kina og verden; moralsk, etisk, geopolitisk og til slutt også økonomisk.
Det bildet som nå skapes av Xi Jinping som en som tar tilbake all den åpenheten som Kina lokket med rundt årtusenskiftet, er for en stor del en illusjon som kanskje er forsterket av minnet om våre egne feilslåtte forventninger. Jiang Zemin, og etter ham Hu Jintao, handlet for en stor del ut fra en posisjon med relativ svakhet der "åpenheten" var et godt kort å spille for å kunne rane til seg Vestens teknologi, kunnskap og investeringer. Xi Jinping handler nå på sin side ut fra den posisjonen av styrke som vestlig naivitet gjennom tjue år har gitt ham og hans regime.
Bak alt dette står Det kinesiske kommunistpartiet som har mål og oppgaver som aldri endres; bare midlene endres. Ingen leder, hverken Xi Jinping eller noen annen, vil kunne reformere denne dypt ondskapsfulle organisasjonen på en meningsfull måte. Kinas eneste håp er at partiet oppløses fullstendig.
