Kinas arbeidsføre befolkning minker, og arbeidskostnadene øker. Unge mennesker har ikke lyst til å jobbe i en fabrikk, og internasjonale bedrifter flytter derfra. Visse analytikere mener at Kinas status som "verdens fabrikk" kan forsvinne i løpet av bare noen få år.
I følge den syvende nasjonale folketellingen minker Kinas befolkning i arbeidsfør alder. Personer mellom 15 og 59 år utgjorde i tellingen 63 prosent av den totale befolkningen. Det er en nedgang på 7 prosentenheter fra et ti-år tilbake. Andelen som er over 60 år, økte i samme periode fra 5 til 18 prosent av befolkningen.
Ren Zeping som er sjefsøkonom på Soochow Securities, kommenterer at resultatet av folketellingen viser at Kinas befolkning eldes i en ekstrem fart og utstrekning. De som ble født under landets babyboom mellom 1962 og 1976, forlater nå i større grad arbeidsmarkedet. Kinas økonomi tjente tidligere stort på denne gruppen, som nå begynner å gå av med pensjon.
I 2020 hadde Kina 286 millioner arbeidsinnvandrere, ifølge offisiell, kinesisk statistikk, noe som var 5 millioner færre enn i 2019. Arbeidsinnvandrerne i produksjonsindustrien utgjorde 27 prosent av disse. Statistikk fra 2008 til 2018 viser at antallet arbeidsinnvandrere i Kinas produksjonsindustri har redusert årlig med 2,8 prosent.
Ren sier at i løpet av de neste fem årene vil Kina ikke bare ha problemer med en aldrende befolkning, men også færre barn per husholdning og unge mennesker som ikke gifter seg. Dermed vil de få en negativ befolkningsvekst. Dette er en av de største farene for Kinas økonomiske og sosiale utvikling. Den økende nedgangen i arbeidskraft kommer direkte til å påvirke Kinas status som "verdensfabrikk".
Nedgangen i arbeidskraft fører direkte til forandring når det gjelder tilbud og etterspørsel. Lønningene vil øke innen industriarbeidsplassene. Dessuten har Kina hatt stor inflasjon i de siste årene mens levekostnadene har steget. Dette vil også lede til en økning av arbeidskostnader.
Ifølge data fra Kinas statlige statistikkbyrå fra 30. april 2021 tjente en arbeidsinnvandrer 5.300 kroner i måneden i 2021, en økning på 3,5 prosent fra i fjor. Dette var tidspunktet for raskest økende lønninger. I 2006 lå gjennomsnittslønnen for en arbeidsinnvandrer innen produksjonsindustrien eller innen salg i byer på 1.250 kroner. Denne firedoblingen av månedslønnen fører selvfølgelig til økte arbeidskostnader for produksjonsindustrien.
Wang Jinqiu, som sitter i ledelsen for en bedrift i Shanghai, sier til Epoch Times at høye arbeidskostnader er et stort tema for kinesiske entreprenører. Arbeidsgivere må også gi de ansatte grunnleggende pensjon og forsikring, noe som utgjør en tredjedel av lønnskostnadene.
Noe som også påvirker Kinas arbeidsmarked, er at ungdommen i dag blir stadig mindre tilbøyelige til å arbeide i fabrikker. De fleste unge kinesere er enebarn. Mange er høyt utdannet og er ikke interesserte i en industrijobb. Unge kinesere på landsbygdene er heller ikke lenger særlig interesserte i å forlate hjemstedet og foreldrene for å arbeide lange arbeidsdager i et dårlig arbeidsmiljø med minimale fordeler.
I tillegg har produksjonsindustrien generelt blitt mindre attraktiv for unge kinesere, ifølge det kinesiske tidsskriftet Caijing. Mange unge foretrekker å arbeide på sine hjemsteder innen tjenestesektoren med å levere ferdigmat eller pakker, kjøre taxi eller innen mediesektoren, noe som gir både bedre fleksibilitet og inntekt.
I 2020 forlot 170 millioner arbeidsinnvandrere sine hjem. Det var 5 millioner færre enn året før, ifølge artikkelen i Caijing. Provinser med stor produksjonsindustri, som Zhejiang, Jiangsu og Guangdong, som tidligere hadde stort tilsig av arbeidskraft utenfra, har nå vansker med å rekruttere og opplever mangel på arbeidskraft.
Dong Sheng som arbeider med arbeidsformidling i storbyen Guangzhou i Guangdong-provinsen i sørlige Kina, snakker om situasjonen i Caijing. I 2006 kunne bedrifter "få så mange de ville" gjennom ham, men fra og med 2019 har det blitt stadig vanskeligere. I fjor formidlet de fremdeles over 200 jobber per dag, men i slutten av april i år hadde tallet sunket til 70.
Det har nå kommet til et punkt der arbeidsgiverne må stille seg på gaten og holde opp skilt for å få arbeidssøkende til å velge akkurat dem. Dette sees på som en sjelden og ydmyk gest i denne sammenhengen, ifølge kinesiske medier.
De siste årene har også utenlandske teknologiselskaper forlatt Kina i stor skala og har flyttet til andre steder. Sony har flyttet sin smarttelefonproduksjon fra Beijing til Thailand, og Apple flytter åtte fabrikker fra Kina til India. Samsung har flyttet mye av sin produksjon fra Kina til Vietnam. Til og med klesprodusenter som Nike, Adidas, Uniqlo og Muji har flyttet sine fabrikker til blant annet Kambodsja, Vietnam, Indonesia og Bangladesh.
En kinesisk gründer innen produksjonsindustrien fra Zhejiang-provinsen som ble intervjuet i Caijing-artikkelen, forteller at han selv dro til Usbekistan i 2019 for å undersøke mulighetene der. Forutsetningene var gode når det gjaldt område, fabrikker, beskatning og andre faktorer. Månedslønnene ligger på bare 1.300 kroner, og arbeiderne "er svært dyktige og jobber overtid hver dag".
Det finnes et økonomisk begrep som kalles "Lewis vendepunkt" der lønningene øker raskt og et lands overskudd på arbeidskraft forsvinner. Mange utenlandske selskaper ser at Kina nå har nådd dette punktet og flytter raskt sin produksjon derfra. Japanske Daiwa Securities spår at Kina innen 2022 vil miste sin status som "verdensfabrikk".
Zhang Jinglun, som forsker på økonomi og entreprenørskap i USA, mener at et forverret økonomisk miljø i Kina og masseflukt fra produksjonsindustrien vil føre til arbeidsløshet, noe som drar ned arbeidskostnadene. Den stadig minkende arbeidskraften og den stadig eldre befolkningen kommer også til å tynge ned økonomien og skape en ond sirkel.
