Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) er fanget i en selvforskyldt økonomisk ubalanse, preget av overdreven produksjon og svak etterspørsel fra forbrukerne. Under overflaten ligger en dypere motsetning: en eksepsjonelt hardtarbeidende befolkning som får lite igjen i form av lønn.
I 2023 var Kina på verdenstoppen i verdiskaping i industrien - et viktig mål på produksjonsaktivitet - med en verdiskaping på 4,8 billiarder dollar. Dette utgjorde nesten 29 prosent av den globale produksjonen og overgikk den samlede verdiskapingen i de fire nest største produksjonsøkonomiene: USA (17,2 prosent), Japan (5,1 prosent), Tyskland (5,1 prosent) og India (2,8 prosent), ifølge data fra FNs statistikkdivisjon.
Drivkraften bak dette produktivitetsnivået er Kinas ansatte, som har noen av de lengste arbeidstidene i verden. I 2024 jobbet kinesiske arbeidere i gjennomsnitt 46,1 timer per uke, sammenlignet med 38 timer for amerikanske arbeidere, ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). I Kina har «996» blitt en velkjent forkortelse for den slitsomme arbeidskulturen - fra 9.00 til 21.00, seks dager i uken - som er særlig utbredt i teknologi- og produksjonssektoren.
Disse tallene peker på en ubestridelig realitet: Kineserne er ikke bare hardtarbeidende - de er statistiske sett blant de mest flittige i verden. Likevel har ikke den utrettelige innsatsen gitt seg utslag i forholdsmessig inntekt eller økonomisk trygghet.
I 2020 erkjente daværende statsminister Li Keqiang offentlig at 600 millioner kinesere - nesten halvparten av befolkningen - levde på en gjennomsnittlig månedsinntekt på bare 1000 yuan (ca. 1430 norske kroner).
En studie fra 2019 utført av China Institute for Income Distribution ved Beijing Normal University viste at 220 millioner av disse lavinntektsborgerne tjente mindre enn 500 yuan (ca. 715 norske kroner) per måned, noe som understreker hvor alvorlig fattigdommen er for en betydelig del av befolkningen.
Ifølge de siste offisielle dataene må eldre på landsbygda klare seg med pensjoner på i gjennomsnitt bare 123 yuan (ca. 170 norske kroner) i måneden, noe som knapt er nok til å dekke selv de mest grunnleggende levekostnadene.
Det er verdt å merke seg at bølgen av kinesiske turister som strømmet til luksusbutikker i USA og Europa før covid-19-pandemien, bare representerte en liten brøkdel av Kinas 1,4 milliarder innbyggere. Selv en liten prosentandel utgjør millioner - og er nok til å skape en illusjon om at de fleste kinesere har blitt velstående.
Så hvordan kan et land som genererer verdens nest største BNP, og hvis befolkning er blant de hardest arbeidende i verden, fortsatt ha nesten halvparten av befolkningen som lever i fattigdom?
Svaret ligger i hvordan rikdommen er fordelt. Ifølge China Statistical Yearbook 2024 var den totale lønnskostnaden i 2023 på 19,74 billioner yuan (ca. 2,7 billioner dollar), fordelt på rundt 740 millioner sysselsatte personer. Det tilsvarer en gjennomsnittlig årslønn på rundt 3 644 dollar (ca 38 000 norske kroner). Samme år nådde Kinas BNP 129,43 billioner yuan (ca. 17,7 billioner dollar), noe som betyr at lønningene bare utgjorde 15,3 prosent av BNP - langt under andelene man ser i utviklede økonomier og nærmere nivåene man observerer i afrikanske lavinntektsland.
Denne påfallende forskjellen indikerer at rikdommen som genereres av Kinas arbeidende befolkning, ikke flyter tilbake til dem. I stedet absorberes en uforholdsmessig stor andel av staten.
Og hvor går denne rikdommen?
En betydelig del går til utlandet i form av såkalt utenlandsk bistand, som kineserne humoristisk omtaler som «overdådig pengebruk». Disse utgiftene blir av mange sett på som et strategisk trekk for å sikre diplomatisk støtte fra land i det globale sør, særlig ettersom KKP møter stadig mer kritikk for brudd på menneskerettighetene og internasjonale normer.
Et annet viktig formål for statlige midler er militære utgifter. Kina har verdens nest største forsvarsbudsjett, som offisielt er satt til 1,78 billioner yuan (ca. 296 milliarder dollar) for 2025. Analytikere mener imidlertid at det faktiske tallet kan være mye høyere, alt fra 471 milliarder dollar til 700 milliarder dollar. Til sammenligning er det amerikanske forsvarsbudsjettet for 2025 anslått til å ligge på rundt 850 milliarder dollar.
Enda mer bekymringsfullt er imidlertid økningen i utgiftene til intern sikkerhet - i KKPs terminologi kalt «opprettholdelse av stabilitet» - som allerede har overgått de militære utgiftene.
Ifølge undersøkelser utført av Taiwans institutt for nasjonal forsvars- og sikkerhetsforskning har Kina siden 2009 bevilget enorme summer til innenlands overvåking, sensur, politiarbeid og sosial kontroll, og «stabilitetsutgiftene» har konsekvent overgått forsvarsbudsjettene i årene som fulgte.
De administrative utgiftene er tilsvarende oppblåst, og Kinas byråkratiske utgifter er blant de høyeste i verden.
Ifølge data fra Kinas nasjonale statistikkbyrå utgjorde ansatte i offentlig sektor - inkludert offentlige tjenestemenn - rundt 18 prosent av arbeidsstyrken i 2013, og andelen ville stige til 23 prosent innen 2021. Det betyr at innen 2021 ville nesten én av fire sysselsatte i Kina få inntekten sin fra offentlige midler. Det er verdt å merke seg at Kina de siste årene har sluttet å publisere data om størrelsen på arbeidsstyrken i offentlig sektor - et trekk analytikere mener er ment å unngå å vekke bekymring i offentligheten.
Samtidig fortsetter den utbredte korrupsjonen og elitens utbytting av offentlige midler å tappe landet for rikdom.
Kort sagt, selv om kineserne er blant de mest arbeidsomme i verden og bidrar til verdens nest største økonomi, blir mye av rikdommen de skaper, tatt hånd om av KKP - en enhet som ikke skaper noen økonomisk verdi selv. Denne grunnleggende ubalansen er kjernen i Kinas vedvarende inntektsgap: Rundt 600 millioner innbyggere lever på en gjennomsnittlig månedsinntekt på under 140 dollar (ca 1450 norske kroner), og anslagsvis 220 millioner lever på mindre enn tre dollar om dagen.
Synspunktene i denne artikkelen er forfatterens egne og gjenspeiler ikke nødvendigvis synspunktene til The Epoch Times.
