Det er nå lenge siden den nærmest kanoniserte Nelson Mandela ble løslatt fra fengselet og siden ble Sør-Afrikas første demokratisk valgte president. Håpet han reiste har blitt knust av korrupsjon og mangel på fremskritt. Den tidligere diplomaten, Kaj Persson, analyserer her hva som gikk galt i Sør-Afrika.
April 1994. Lange køer snegler seg langsomt mot titusenvis av valglokaler rundt om i Sør-Afrika. Endelig skulle alle i Sør-Afrika få stemme, for første gang, om hvem som skulle styre landet. Til tross for rykter om vold, gikk valget fredelig for seg.
Stolthet og glede var å ta og føle på blant alle de millioner ikke-hvite som aldri tidligere hadde fått stemme. Tidlig fremkom det de fleste hadde spådd, at den tidligere frigjøringsbevegelsen "African National Congress" (ANC) ville vinne en nærmest jordskred-lignende seier. Den tidligere bannlyste organisasjonen hadde oppnådd det de hadde kjempet for siden 1912, et styre uten raseskille. Apartheid var beseiret. Ikonet Nelson Mandela kunne bli det nye, frie Sør-Afrikas president.
Nå forventet ikke-hvite sør-afrikanere ikke bare å bli hørt, men også bli kompensert for alle årene de hadde vært undertrykt. Rønnene deres skulle byttes ut med hus med strøm og rennende vann. Barna skulle få god utdanning, sykehusene skulle åpnes for alle, og på landsbygda skulle det bygges helsestasjoner, og svarte skulle få meningsfylt arbeid med grei lønn osv. De fleste forsto selvfølgelig at dette ville ta tid, men fremtiden var lys.
Korrupsjonen ble stadig tydeligere, fra den enkelte politimann til de høyeste, politiske nivåene.
De første årene med ANC’s styre var i høy grad fokusert på å forsøke å beholde fred, forsoning og fjerne rasebarrierer. Mandela selv viste sin nesten overmenneskelige evne til å tilgi. For å stabilisere økonomien og overbevise investorene som fryktet at ANC ville bygge opp en planøkonomi, ble grunnstrukturen beholdt innen den økonomiske politikken.
Mange av de interne kritikerne ønsket at den ANC-dominerte regjeringen skulle gå raskere fram med reformer og statlige inngrep. Behovene var enorme. Mange store økonomiske planer ble utarbeidet, men håndheving og gjennomføring var påtagelig mangelfull. Selv om noen fra den tidligere administrasjonen fikk beholde jobbene sine, ble forvaltningen utvidet med mange som ikke hadde adekvat utdanning for en jobb innen staten, myndighetene og kommunene. Dette har senere blitt en voksende og alvorlig hemsko for landet. Jobbene ble ikke tildelt de som var best kvalifisert, men til de som sto de styrende nærmest. Et system (kalt "patronage") vokste fram og satte sine klør i samfunnskroppen.
I løpet av resten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet vokste økonomien, arbeidsplasser ble skapt og sosiale tjenester ble forbedret. Men dette skjedde i et altfor langsomt og ujevnt tempo. Skuffelsen økte og ble erstattet av økt misnøye. Selv om mange fikk det bedre, ble ikke levevilkårene for det store flertallet endret. Avstandene i samfunnet ble større, samtidig som eiendommene og økonomien fortsatt var i de hvites hender. Det ble laget regler for å få inn flere svarte i ledelsen i bedrifter, men det ble for komplisert til å realisere. Resultatet ble at få, det vil si de med de rette politiske kontaktene, dro nytte av det på en måte som skapte en liten, ny, svart overklasse. Mange svarte reagerte på at de nyrike kjørte rundt i moderne biler og kledde seg i siste mote.
En annen samfunnssykdom har også blitt tydeligere og stadig mektigere; korrupsjon. Korrupsjonen ble stadig tydeligere, fra den enkelte politimann til de høyeste, politiske nivåene. Da media avslørte korrupsjonssaker, som innkjøp av forsvarssystem og utstyr (inkludert JAS Gripen), og presset ble for sterkt, opprettet regjeringen ulike undersøkelseskommisjoner. Men da resultatene av disse etter hvert ble offentliggjort, var de oftest utvannet og begravet.
ANC har dermed ikke bare mistet idealene sine, men også folkets håp og tillit.
Da landsfaderen og den nesten kanoniserte Nelson Mandela senere trakk seg tilbake etter fem år, ble skuffelsen verre. Under Mandelas etterfølger, Thabo Mbeki, fortsatte de på den samme veien med haltende økonomisk vekst, vaklende reformaktivitet og økene skiller. Stadig flere satte spørsmål ved den politiske elitens evne til å forbedre levevilkårene. "Forsto de egentlig vanskelighetene som sør-afrikaneren generelt opplevde, og hadde de en genuin interesse av å forbedre situasjonen? Eller ble interessen for å opprettholde makten det stadig mer enerådende for avgjørelsene deres?"
Den intellektuelle og utad kalde Mbeki mistet stadig popularitet, og mer radikale grupperinger innen fagforeningens kvinne- og ungdomsfraksjoner innen ANC sikret at den mer joviale og populære tidligere visepresidenten, Jacob Zuma, vant partiledelsen i ANC mot slutten av 2007.
Med Zuma som partileder og senere som landets president fulgte en systematisk plyndring av statlige midler og eiendommer. Nærstående og lojale ble tildelt de viktigste samfunnsstillingene og fikk lukrative, statlige forretningskontrakter. En veritabel nepotisme vokste fram. Blant de fremste var den indiske brødre-trioen Gupta som ble tildelt et stort antall forretningsavtaler. De vek ikke en gang unna å styre hvilke ministre Zuma skulle utnevne. Zuma var helt i disse mennenes hender. De statlige selskapene ble plyndret økonomisk. Landets økonomi ble betraktelig svekket. Fra en vekstrate på rundt fem til seks prosent på midten av 2000-tallet, sank den til knapt en prosent i 2018. Landets internasjonale omdømme ble også svekket, og utenlandske investorer avsto i økende grad å investere i landet.
Den svakere økonomien medførte at bare en av tre ungdommer fikk jobb, at de tidligere dårlige samfunnstjenestene ble elendige, at kriminaliteten økte og at stadig flere sør-afrikanere mistet tilliten til ANC. ANC som opprinnelig var en sosial bevegelse og som hadde tiltrukket seg mennesker som kjempet for demokrati, menneskerettigheter og frihet, hadde blitt et parti folk søkte til, ikke for å virkeliggjøre de edle ideene, men for å berike seg.
Zumas vanstyre av landet førte til at hans stilling ble uholdbar. Ved partivalget i 2017 lykkes i stedet den respekterte tidligere fagforeningslederen og velstående forretningsmannen Cyril Ramaphosa å få majoritet innen ANC. Men seieren mot Zumas ekskone, Nkozasana Dlamini-Zuma, var veldig knapp. ANC ble et stadig mer splittet parti, noe Ramaphosa har måttet leve med siden. Dette har også selvfølgelig gjort det vanskelig for Ramaphosa å drive sin politikk fullt ut. Motstanderne ble værende i partiet fordi å bryte ut av ANC var uaktuelt fordi de da ville miste makten og ikke bli værende ved "kjøttgrytene", noe som i stadig større utstrekning var deres eneste interesse for å engasjere seg i politikken. En viss "oppfriskning" av politikken har likevel skjedd, økonomien har hatt en svak vekst. Men nå, nesten 32 år etter avskaffelsen av apartheid, har forhåpningene og tiltroen til at ANC skal medvirke til forbedringer, blitt knust.
Dette har gitt utslag på valgresultatene. Fra at to av tre sør-afrikanere stemte på ANC i 2009, fikk partiet mindre enn halvparten av stemmene ved lokalvalget i 2021. Ifølge de fleste kritikerne vil ANC ved valget neste år kunne få flertall uten å måtte forsøke å samarbeide med andre partier. ANC har altså ikke bare mistet sien idealer, men også folkets håp og tiltro; det partiet som, ifølge Zuma, ønsket å styre helt til "Jesus kommer tilbake til jorden".
Kaj Persson Tidligere diplomat med 40 års erfaring i Afrika
