Serie: Bolsjevikene tar makten i Russland (del 2)

Artikkelserie: Hvordan kommunismens spøkelse styrer verden Del 2

Lenin, det kommunistiske Sovjetunionens første leder, bak et kommunistflagg på et foto-portrett under et massemøte i Moskva i 2017 i anledning 100 års-jubileet for oktoberrevolusjonen. Foto: Kirill Kudryavtsev/AFP via Getty Images
1. mai 2022

Et helt århundre har gått siden Kommunistpartiet tok makten i Sovjetunionen. Ifølge data som er samlet inn av den amerikanske kongressen, har kommunistregimer vært ansvarlige for minst 100 millioner menneskers død. Her følger del 2 av artikkelserien om kommunismen.

(Les del 1 her.)

«Kommunismens svarte bok» forteller i detalj om mord-historier ved hjelp av dokumenter publisert av regjeringer i tidligere sovjetrepublikker og østeuropeiske land, samt offisielle dokumenter om ofrene for de politiske kampanjene i Kina og Nord-Korea.

Totalitær kommunisme sammenlignes ofte med regimet i Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Det er paralleller, men det er et viktig skille som ofte blir oversett: Nazistene begikk folkemord, mens kommunismens endelige mål går utover rent fysisk drap.

Troende anser ikke kroppens død for å være den egentlige døden, fordi sjelen stiger opp til himmelen eller gjenopptas i reinkarnasjonssyklusen. For kommunismen er drap et middel til å ødelegge menneskehetens moralske grunnlag. Formålet er ikke bare å ødelegge menneskets fysiske kropp, men også dets sjel.

Kommunistiske regimer har en tendens til å begå de verste grusomheter. De velger ofte de mest hensynsløse og skruppelløse til sine ledere og gjennomfører omfattende, politiske utrenskninger i egne rekker. Det er vanskelig for mange å forstå tankegangen bak barbariet som Kommunistpartiet slipper løs på sine egne, særlig mot de som bare avvek i enkelt saker, men ellers var helt lojale mot partiet og ledelsen.

En grunn er at Kommunistpartiet i sitt opprør mot både det guddommelige og menneskeheten bærer på en instinktiv frykt for at undergangen stadig lurer rundt hjørnet. For å styrke seg selv, ønsker partiet å rekruttere folk som ikke bryr seg om rett og galt. Disse menneskene har vist muskler under massedrap, og etter hvert som de blir forfremmet til ledende stillinger, kan kommunismens spøkelse opprettholde sitt jordiske tyranni.

I 1989 foretok Det kinesiske kommunistpartiet en utrenskning av kadrene som nektet å være en del av massakren på Den himmelske freds plass. Jiang Zemin, som viste fram sin grusomhet under hendelsen, ble forfremmet til partileder. Etter at Jiang startet forfølgelsen av Falun Gong i 1999, forfremmet han partifunksjonærer som Luo Gan og Zhou Yongkang til høye stillinger fordi de hadde vist sin evne til å begå de mest brutale forbrytelser under forfølgelsen.

Et annet motiv for å drepe er å rekruttere deltakere fra samfunnet for øvrig, slik det ble gjort under kulturrevolusjonen i Kina. Ved å begå drap og andre forbrytelser ble folk medskyldige i Kommunistpartiets forbrytelser, og de mest brutale gjerningsmennene ble noen av partiets mest lojale støttespillere. Selv i dag er det mange tidligere rødegardister som misbrukte og myrdet under kulturrevolusjonen og som ikke uttrykker noen anger for det de gjorde i ungdommen.

I tillegg skremmer Kommunistpartiet publikum til lydighet ved å drepe ofrene åpenlyst og med hensikt.

Gjennom historien har det blitt utført drap under tyranniske regjeringer eller i krigstid, ettersom det var en fiende som skulle beseires. Men kommunistiske partier kan ikke leve uten en fiende. Hvis det ikke finnes noen fiende, må du finne opp en, slik at de har noen å drepe.

Oktoberrevolusjonen og den påfølgende leninistiske maktovertakelsen var kilden til alle de voldelige kommunistiske bevegelsene som fulgte på 1900-tallet.

Etter at Marx erklærte at «et spøkelse hjemsøker Europa; kommunismens spøkelse», etablerte banditter og kjeltringer Pariserkommunen, og den franske hovedstaden med sine kulturelle og kunstneriske verk uten sidestykke i hele verden ble ødelagt. I Russland og Kina tok de respektive kommunistpartiene makten gjennom konspirasjoner og blodsutgytelser.

Marxistisk teori og ulike ideologiske skrifter produsert av kommunistiske regimer, er fulle av løfter om å støtte og representere proletariatets og bøndenes interesser. Men i praksis har arbeiderklassen raskt blitt forrådt og utsatt for de verste overgrep.

Den sovjetiske kommunismens vei til makt

Matmangel og forverrede arbeidsforhold drev de russiske industriarbeiderne til streik da det russiske imperiet i februar 1917 mistet land til Østerrike-Ungarn under første verdenskrig. Da urolighetene spredte seg over hele landet, abdiserte tsar Nikolai II, og en provisorisk, russisk regjering ble opprettet for å styre landet inntil demokratiske valg kunne holdes.

Den 7. november 1917 (25. oktober ifølge den tradisjonelle, julianske kalenderen) gjennomførte en gruppe revolusjonære, ledet av Lenin, et statskupp, oktoberrevolusjonen, i den daværende russiske hovedstaden Petrograd (nå St. Petersburg). Lenin styrtet den provisoriske regjeringen og etablerte verdens første kommunistregime.

Under det demokratiske valget i den russiske grunnlovgivende forsamlingen, mindre en tre uker senere, vant imidlertid det sosialistiske, revolusjonære partiet (SR) de fleste stemmene og fikk flertall. Lenins bolsjeviker fikk under 25 prosent av stemmene.

Etter dette tilbakeslaget forrådte Lenin løftet sitt om å respektere valgresultatet. Da den konstituerende forsamlingen kom sammen i Petrograd den 18. januar 1918, erklærte han den lovgivende forsamlingen for «folkets fiende». Bolsjevikene hadde forberedt seg på å innføre unntakstilstand. De mobiliserte tropper, oppløste forsamlingen med makt og kvalte dermed den demokratiske prosessen i Russland.

I likhet med den russisk-marxistiske bevegelsen var ikke Lenins fremvekst bare et russisk fenomen. Til tross for at tsarveldet ble styrtet, fortsatte Russland å kjempe på Frankrikes og Storbritannias side mot de tysk-ledede sentralmaktene under første verdenskrig. Den tyske keiseren Wilhelm II regnet med at bolsjevikene skulle skape kaos i Russland og dermed fjerne en stor trussel fra østfronten. Deretter sørget han for at Lenin kunne reise trygt fra sitt eksil tilbake til Russland via Tyskland og Sverige og inn i Finland som da tilhørte det russiske imperiet. Wilhelm ga også penger, våpen og ammunisjon til Lenin. Mot slutten av krigen hadde bolsjevikene mottatt minst 50 millioner mark fra tyskerne.

Winston Churchill sammenlignet Lenins retur til Russland med at tyskerne brukte ham som et våpen og sendte ham «i en forseglet vogn, som en pestbakterie, fra Sveits til Russland».

Oktoberrevolusjonen og den påfølgende leninistiske maktovertakelsen var kilden til alle de voldelige kommunistopprørene som fulgte i løpet av 1900-tallet. Den satte i gang kommunismens internasjonale fremvekst og alle de utallige katastrofene som ville følge i dens fotspor.

Etter at Lenin ulovlig hadde oppløst den lovgivende forsamlingen i 1918, var arbeiderne de første som motarbeidet det kommunistiske diktaturet. Titusenvis protesterte i Petrograd og Moskva mot oppløsningen av det demokratisk, valgte parlamentet. De bolsjevikiske soldatene svarte med dødelig kraft, og gatene ble farget røde av arbeidernes blod.

Kommunistiske partier kan ikke leve uten en fiende. Hvis det ikke er noen fiende, må de finne opp en, slik at de har noen å drepe

Det russiske jernbaneforbundet som var landets største fagforening, erklærte politisk streik i protest mot bolsjevik-kuppet og fikk bred støtte fra mange andre fagforeninger. Men akkurat som i tilfellet med arbeiderne i Petrograd og Moskva, slo Kommunistpartiet ned på streiken med væpnede styrker, og både jernbaneforbundet og andre uavhengige fagforeninger ble forbudt.

I mars 1918 endret bolsjevikene navnet sitt til «Det russiske kommunistpartiet». De gjenværende fagforeningene ble gradvis tvunget inn under Kommunistpartiets kontroll.

Bøndenes opprør slås ned

Sommeren 1918 led Russland av en enorm matmangel på grunn av den pågående borgerkrigen mellom ulike kommunistiske fraksjoner (inkludert bolsjevikene), regionale frihetsbevegelser og de antikommunistiske såkalte «hvite», ledet av russiske offiserer. Da landet var på randen av sult i juni, sendte Lenin Josef Stalin til Tsaritsyn for å beslaglegge korn fra elvedalen Volga som er et av Russlands tradisjonelle kornlagere.

Kommunistpartiets tyranniske handlinger førte til at bøndene gjorde motstand. I august 1918 reiste bøndene i Penza-området seg i et væpnet opprør som raskt spredte seg til de tilstøtende områdene. Kommunistpartiet sendte tropper for å slå ned opprøret, og Lenin sendte et telegram til bolsjevikene i Penza:

- Heng (og sørg for at hengingene finner sted helt åpenlyst for folket) ikke mindre enn 100 kjente grunneiere, rike menn og blodsugere.

- Offentliggjør navnene deres.

- Ta alt kornet deres.

- Ta gisler i henhold til gårsdagens telegram.

Gjør det på en slik måte at folk som bor hundrevis av kilometer unna, kan se, skjelve, vite, skrike. [...] Våren 1919 streiket sultende arbeidere flere ganger rundt om i Russland. De krevde samme rasjoner som soldatene fra den røde armé, at politiske privilegier gitt til kommunister ble avskaffet, at det ble innført grunnleggende ytringsfrihet og at det skulle avholdes demokratisk valg. Alle disse opprørene ble håndtert av det hemmelige politiet som fengslet eller skjøt de streikende.

To personer samler inn korn fra «rike bønder», såkalte kulaker, under den sovjetiske tvangskollektiviseringen i Kuban i Sør-Russland. 1933. Foto: Public Domain

Før oktoberrevolusjonen var Tambov en av Russlands rikeste provinser. Sovjetunionen organiserte en rekke «korninnsamlings-lag» og sendte dem til regionen for å beslaglegge kornet. Mer enn 50.000 av Tambovs bønder dannet lokale militser for å kjempe mot Kommunistpartiets arbeidsstyrke, som også var bevæpnet. Dette ble kjent som Tambov-opprøret.

I juni 1921 foreslo det sovjetiske regimet for den militære lederen for operasjonen, Mikhail Tukhachevsky, at han skulle bruke giftgass mot bøndene. Tukhachevskys bruk av kjemiske våpen, kombinert med brannene som herjet i regionen, førte til fullstendig ødeleggelse av store deler av Tambov. Anslagsvis 100.000 av Tambov-bøndene, som enten deltok i motstanden eller var slektninger av dem, ble fengslet eller tvunget i eksil. Rundt 15.000 døde i opprøret. Tukhachevsky selv ble senere torturert og drept under Stalins utrenskning av Den røde hær på 1930-tallet.

Etableringen av sovjetregimets totalitære diktatur, dets totale svik mot de russiske arbeiderne og massakrene på millioner av vanlige innbyggere, skulle senere bli gjentatt av Det kinesiske kommunistpartiet (KKP), nesten punkt for punkt. Etter å ha tatt makten på slutten av 1940-tallet, skapte KKP katastrofer som aldri før har vært sett i Kinas historie.

Les del 3.

Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.