Serie: Den gradvise overtakelsen av utdanningssystemet - Del 39

Artikkelserie: Hvordan kommunismens spøkelse styrer verden

En skole i Paris i 2019. Det moderne, progressive utdanningssystemet bruker ofte metoder og sjargong som foreldrene ikke kjenner til. Foto: Martin Bureau/AFP via Getty Images
19. februar 2023
AD

I denne delen fortsetter vi gjennomgangen av hvordan det vestlige utdanningssystemet har blitt overtatt av kommunistiske ideer, med USA som eksempel. Her ser vi hvordan det ofte skjer, bit for bit, og over tid, der ingen har kunnet se eller motvirke det større mønsteret.

(Les del 38 - eller start med del 1)

Etter at USA ble grunnlagt, var den føderale regjeringen i en lang periode ikke innblandet i utdanningssystemet. Dette ble ivaretatt av kirken eller de respektive delstatsmyndighetene. I 1979 ble USA's utdanningsdepartement etablert, og ansvarsområdet har vokst siden den gang. Den nåværende makten over utdannings-strategier og fordeling av utdanningsbudsjett er mye større enn den en gang var. Foreldre, skolekretser og delstatsmyndigheter hadde mer å si da det gjaldt utdanning, men må nå i økende grad bare lyde ordre fra den føderale regjeringen. Foreldre og skoledistrikt har gradvis mistet kontrollen over hva som undervises i skolene og hvordan det undervises.

Makten i seg selv er nøytral. De som sitter på makten, kan bruke den for gode eller dårlige formål. Å sentralisere makten er heller ikke nødvendigvis noe dårlig. Det handler om hvordan personene eller institusjonen bruker makten og hva målene er. Maktkonsentrasjonen i det amerikanske utdanningssystemet innebærer et stort problem fordi marxismen har infiltrert alle nivåer av USA's statsapparat, spesielt sentralbyråkratiet. Under disse forholdene får enhver dårlig beslutning omfattende konsekvenser, og de få klarsynte personene som fremdeles er igjen og som hadde kunnet løse problemene, er maktesløse til å gjøre det.

Under disse forholdene får enhver dårlig beslutning omfattende konsekvenser

Forfatteren og, før dette, lærer B.K. Eakman, forklarer hvordan et av resultatene av sentraliseringen av makt i det amerikanske utdanningssystemet er at de ansvarlige tjenestemennene ikke kan se hvordan strategiene fungerer på lengre sikt og hvilken stor innvirkning de har. Mange sitter bare med sitt begrensede fagområde. Selv om visse hendelser reiser bekymringer, har de fleste verken tid, ressurser eller energi nok for selv å komme til bunns i saker. De mangler brikker i puslespillet og kan ikke gjøre så mye mer enn å adlyde sine overordnede. Det er et enormt maskineri, og de er bare et lite tannhjul. Dette begrensede perspektivet i forhold til hvilke konsekvenser dette har for elevene og for storsamfunnet påvirker deres følelse av moralsk ansvar. Kommunismen kan dra nytte av denne svakheten i systemet.

Lærernes fagforbunds rolle

Vi har tidligere tatt opp hvordan kommunismen manipulerer og utnytter fagforbund.  Lærernes fagforbund har blitt en av de fremste årsakene til at utdanningssystemet i USA går så dårlig. Disse fagforbundene er ikke opptatt av å høyne kvaliteten på utdanningen, men er dedikert til å belønne mislykkethet, beskytte inkompetanse og ofre samvittighetsfulle lærere som prøver å bidra og som virkelig forsøker å undervise elevene sine.

Tracey Bailey var naturfaglærer som vant prisen som årets beste lærer i USA i 1993. Lærerforbundet AFT's leder uttrykte sin glede over at et medlem av fagforbundet hadde vunnet, men Bailey var da ikke lengre medlem i AFT. Han hadde innsett at de store lærerforbundene er årsaken til at det offentlig finansierte, amerikanske utdanningssystemet har fallert. Fagforbundet er en del av problemet, ikke løsningen. Ifølge Bailey er fagforbundet bare en interessegruppe som bevarer status quo og et fundament i et system som belønner middelmådighet og inkompetanse.

De store amerikanske lærerforbundene er en av landets viktigste lobbygrupper. De har blitt til et av de største hinderne for positive reformer av utdanningssystemet. Det californske lærerforbundet CTA som er en del av AFT, samler inn en mengde penger fra medlemmene som siden brukes til politiske donasjoner og lobbyvirksomhet for ulike politiske beslutninger.

Begrensning av familiens innflytelse av barnets utdanning

Et annet viktig mål med kommunismen er at barn skal tas fra foreldrene så raskt som mulig og at de i stedet for størstedelen skal oppdras av staten. Dette er ingen lett sak å gjennomføre, men ting har stille og rolig beveget seg i denne retningen.

I kommunistiske land har elever fra "borgerlige" hjem ofte blitt oppfordret til å bryte kontakten med foreldrene. Man ser også at den tiden barnet tilbringer på skolen, blir stadig lengre gjennom å fokusere på ulike prøver i utdanningen, noe som reduserer foreldrenes innflytelse over egne barn. I Vesten brukes også ulike metoder med lignende mål. De øker den planlagte undervisningstiden, lar barn begynne stadig tidligere på skolen, tillater ikke at barn tar med seg lærebøkene hjem og fraråder elever å diskutere med foreldrene kontroversielle emner de har lært om i klasserommet.

Metoder som den tidligere nevnte «Values Clarification» retter seg mot, er å skille eleven fra foreldrene. En forelder til en elev som gikk gjennom "Quest"-programmet, kommenterte: "Det virker som om foreldrene alltid blir fremstilt i et dårlig lys. " Det kan være et senario med en far og en sønn, og faren er alltid dominant, streng og urettferdig". Underteksten i disse kursene ser ofte ut til å være "foreldrene dine forstår deg ikke, men det gjør vi".

Lærerforbundet i Chicago demonstrerer i oktober 2019. Lærerbundet i USA har blitt til en hindrende kraft mot forbedringer, mener kritiker. Foto: Jscott Olson/Getty Images

Lærerforbundet i Chicago demonstrerer i oktober 2019. Lærerbundet i USA har blitt til en hindrende kraft mot forbedringer, mener kritiker. Foto: Jscott Olson/Getty Images

Noen ganger krever loven at elevene først må få foreldregodkjenning før de kan delta i visse aktiviteter. I de tilfellene har læreren eller andre tilsatte ved skolen ofte brukt misledende og tvetydige formuleringer for å gjøre det vanskelig for foreldrene å forstå hva de godkjenner. Hvis foreldrene klager, kan myndighetene eller skoledistriktet forsinke saken eller unndra seg ansvaret sitt. Foreldrene har blitt fortalt at de mangler lærernes faglige kompetanse, at andre skoledistrikt gjør det samme, at de er de eneste som klager og så videre.

De færreste av foreldrene har tid eller ressurser til å forsøke å gjøre noe med skolen eller skoledistriktet. Dessuten skal jo ikke barna gå på skolen i all evighet, så mange foreldre velger å ikke ta opp kampen. Når foreldrene likevel velger å ta kampen mot det de opplever som upassende metoder i skolen, blir de iblant beskrevet som ekstremister, religiøse fanatikere, fascister og lignende på skolen. Dette har en avskrekkende effekt på andre foreldre.

Misvisende og uklar sjargong

I forordet til boken ”The Deliberate Dumbing Down of America” påpeker Iserbyt følgende: "Grunnen til at amerikanere ikke forstår denne krigen, er fordi den har blitt utkjempet i stillhet i vår nasjons skoler, rettet mot barn som holdes fanget i klasserommet. De som fører denne krigen, bruker svært sofistikerte og effektive redskaper.

  • Hegelsk dialektikk (enighet, konsensus og kompromiss)
  • Gradualisme (to skritt fram, ett skritt tilbake)
  • Semantisk feilslutning (omdefinering av vilkår for å oppnå enighet uten forståelse)"

Phyllis Schlafly skrev også om dette fenomenet. I forordet til boken ”Child Abuse in the Classroom” skriver Schlafly at psykoterapeutiske leksjoner bruker et sett med spesielle begreper som gjør at foreldrene ikke forstår det virkelige hensikten bak og de virkelige metodene i disse leksjonene.

De færreste av foreldrene har tid eller ressurser til å forsøke å saksøke skolen eller skolekretsen.

I flere tiår har amerikanske pedagoger skapt et hav av slike begreper som handler om læring i gruppe, problemløsing, personlig tilpasset undervisning, livslang læring, interaktiv undervisning og mye annet. På overflaten kan dette se fornuftige ut, men når man graver dypere i disse begrepene og hva de leder til, finner man at hensikten er å diskreditere den tradisjonelle undervisningen og tære på kunnskapsinnholdet i undervisningen.

Storstilte forandringer i emner og lærebøker

I boken ”None Dare Call It Treason” som ble publisert allerede på 1960-tallet, analyseres lærebokreformen som USA gjennomførte på 1930-tallet. Den kombinerte ulike fag, slik som historie, geografi, sosiologi, økonomi og statsvitenskap, for å produsere et sett med lærebøker som helt avvek fra innholdet og verdiene som tradisjonelt har kjennetegnet amerikanske lærebøker. Det var et stort sett med lærebøker som ikke kunne plasseres inn i noe tradisjonelt fag. Dette førte til at eksperter i de ulike fagene ikke ga det hele så stor oppmerksomhet. Først da store deler av folk senere begynte å innse problemet og protesterte mot det, hadde allerede fem millioner elever gått gjennom skolen med denne typen materiell. Når har USA sammensatt historie, geografi, samfunnskunnskap og annet i faget "social studies" (samfunnsfag), og ideen bak dette er den samme.

Hvis denne endringsprosessen hadde vært transparent, ville både eksperter og foreldre trolig motsatt seg dette. Men fordi de nye bøkene blander sammen ulike emner, har eksperter i de spesifikke emnene vanskelig for å uttale seg om innholdet utover sitt eget ekspertområde. Dette har ført til at det ble forholdsvis lett å få disse lærebøkene godkjente i skolekretsene.

Det tar kanskje ti eller tjue år å oppdage intensjonene bak denne typen undervisningsmateriell. På det tidspunktet har elevene allerede blitt voksne, og lærerne er vant med de nye læremidlene og metodene. Da er det for sent å gå tilbake til de tradisjonelle formene. Selv om et lite antall personer innser de store problemene med dette materialet, når de ikke fram i debatten og vil derfor ha mindre innflytelse på beslutningene. Hvis opposisjonen blir mer høylytt, kan det tas som inntekt for at det er på tide å gjennomføre neste reformrunde, noe som ytterligere tynner ut det tradisjonelle innholdet med venstreideer. Til sist er elevene så adskilt fra tradisjonen at det er umulig å gå tilbake.

Oppdateringene av de amerikanske skolebøkene går så raskt, mener noen, fordi kunnskapen vokser stadig raskere. Men det du må lære seg i grunnskolen, har faktisk ikke endret seg særlig mye.  Så hvorfor blir det utgitt så mange nye, ulike lærebøker? På overflaten ser det ut som om forlagene konkurrerer med hverandre. De vil ikke at elevene skal benytte samme bøker år etter år, for da tjener de ikke penger. Men på et dypere nivå har denne prosessen også blitt brukt til å endre det neste generasjon skal lære.

Les del 40.

Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.

Ad i artikkel – AdSense
AD