Jens Stoltenberg som er sjef for NATO, uttrykte sin overraskelse da han erkjente at han hadde blitt lurt av Putin. Stoltenberg hadde ikke forutsett at Putin var i stand til å starte en krig i Ukraina. Hvor lenge skal vi la oss lure av kommunismens skjulte og ikke-skjulte feller i form av vakre ord og løfter som generasjon etter generasjon har fått høre gjennom et århundre?
Jeg er en person som er født i den gamle østblokken og har nok fått en overfølsomhet mot kommunismen og diktaturregimer. Man kan si at jeg har fått det inn med morsmelken. Generelt reagerer man på innskrenkning av individets og folkets frihet, uansett i hvilken situasjon man støter på dem; deres ulike former og sammenhenger. Jeg har alltid vært fascinert av mennesker som aldri har latt seg kue, tross kommunismens trusler og forsøk på å kue, kontrollere og skremme befolkningen; mennesker som har forstått at regimet og folket helt enkelt ikke deler samme oppfatning eller samme mål og som protesterer på en modig og fredelig måte.
Igjen tvinges verden til å være vitne til konsekvensene av kommunismens rå virkelighet. Med fasiten i hånden innser vi at det ikke går å stole på kommunismen, og det er soleklart for alle at Putin er nettopp et produkt av kommunismen. Man kan undre seg når vesten vil forstå at en diktator er en diktator. Man kan hverken forskjønne den eller få den til å forsvinne, uansett hvilke romantiske briller man bruker når man betrakter kommunismen. Krigen i Ukraina har bare ført til lidelse for landets befolkning; død, redsel og terror har blitt den nye hverdagen.
Kanskje er det på tide å snu historien og ta ansvar for det vi vil og ønsker å oppnå.
Ingen kjenner seg virkelig frie eller trygge når man lever under et kommunistisk regime, og de få som virkelig tror at kommunismen er den den beste løsningen, luller seg inn i en falsk trygghet eller innbiller seg dette for å kunne overleve i et slikt system.
Gang på gang møter man mennesker på alle samfunnsnivåer, selv i Vesten, som romantiserer kommunismen og diktaturledere eller som lukker øynene for virkeligheten. Det som er logisk og fornuftig for mange av oss på grasrotnivå, er at man aldri gjør forretninger med kriminelle eller mordere. Det forekommer det likevel på globalt nivå. Mange vestlige har gjort forretninger med flere useriøse regimer. Dette er et stille samtykke og dobbeltmoral.
Hvis vi som mennesker skal kunne overleve, kan den eneste, potensielle løsningen som viser seg, være å sette en stopper for kommunismen; å ikke gi den mer marked med den naive forestillingen og tro at den kommer til å forandre seg og bli bedre. Det historiske perspektivet taler for seg selv at dette ikke er tilfelle. Vesten må en gang for alle gå til kjernen og løse de grunnleggende problemene, ta ansvar for og beskytte folk og virkelig stå opp for den frie verden.
Man kan kanskje trekke paralleller til covid-19-pandemien. Den akutte fasen er sannsynligvis over, likevel finnes kommunismens virus der og fortsetter å infisere jorden. Har vi stilt oss spørsmålet hvordan vi skal beskytte oss? Samme type forbrytelse mot menneskeheten som vi ser i dag i Ukraina, har vi sett på mange flere steder på jorden, både i mindre og i større skala, ikke minst under de fredelige protestene i Hongkong mot Kinas diktaturregime i 2019. De unge demonstrantene som da var i frontlinjen, advarte omverdenen om at dette ikke vil endre seg. I lyset av det som skjer i Ukraina i dag, hadde de rett.
Mange dissidenter fra land med kommunistisk diktatur har gjennom årene hoppet av til vesten. Noen har våget å dele sine opplevelser og erfaringer og skrevet bøker og artikler som i detalj redegjør for kommunismens forbrytelser. Vesten har i dag tilstrekkelig med vitnemål og kunnskap når det gjelder kommunismens virkelige ansikt. Bevisene taler for seg selv. Spørsmålet er hvordan man går videre og hvilken fot man velger å stå på? Er demokratiet i fare?
Kanskje er det på tide at den vestlige verden våkner opp fra illusjonen og slutter å tro på kommunismen en gang for alle, dette i lys av de ødeleggende konsekvensene for menneskeheten som vi allerede har fått bevitnet gjennom historien. Historien gjentar seg, krigen i Ukraina er ytterligere et ferskt bevis på det. Hvor mange flere ofre for kommunismens arv skal være nødvendige før menneskeheten endrer kurs?
Kanskje er det på tide for den frie verden å ta kommandoen nå når Europa og verden igjen står overfor et veiskille.
Kanskje er det på tide å verdsette et menneskeliv igjen? Det enkelte mennesket kan lett forsvinne i kommunismens eller sosialismens kollektive tenkning der lydighet og kontroll etterstrebes på bekostning av individets frihet i tanker, ord og handling.
Kanskje er det på tide å vende en side i historien og ta ansvar for det vi vil og ønsker å oppnå og vil gi over til neste generasjon og generasjoner fremover.
Cristina Nicolae er sosionom og er født og vokst opp i det tidligere kommunistiske Romania under Ceausescus tid. Hun har bodd i Sverige i over 30 år.
