"Alea iacta est" (terningen er kastet). Ifølge den romerske historikeren Suetonius sa Julius Cæsar disse berømte ordene da han ledet hæren sin over Rubicon-elven. Ordene dukket opp i hodet mitt da Den internasjonale olympiske komité (IOC) kunngjorde at Brisbane i Australia skal være vertskap for de 35. olympiske leker i 2032. Kunngjøringen kom ikke som en overraskelse, ettersom Brisbane var blitt kåret til den mest sannsynlige vinneren flere uker tidligere.
Etter kunngjøringen ble det avfyrt fyrverkeri i Brisbane, og en liten menneskeskare foran rådhuset var i ekstase. Utnevnelsen av Brisbane var bare et forspill til OL i Tokyo, som ble åpnet den 23. juli med pomp og prakt, som vanlig på denne typen store arrangementer.
Vanligvis er de olympiske lekene og åpningsseremonien etterlengtet av mennesker rundt om i verden og vanligvis gjenstand for analyse, spekulasjoner og kommentarer fra både lekmenn og idrettskretser.
Det er ingen overdrivelse at halve verden følger åpningsseremonien.
Denne gangen manglet den festlige atmosfæren. Det var ingen overraskelse. Meningsmålinger viser at de fleste japanerne ønsket at lekene skulle avlyses av frykt for å bli en superspreder av covid-19, en viral tsunami.
I Australia ser det ut til at spenningen blant folk er helt fraværende, ettersom lekene ikke diskuteres i samfunnet i det hele tatt.
I stedet har bilder av idrettsutøvere med munnbind sirkulert, og det er rapportert om nye smittetilfeller i olympiabyen.
Covid-19-tiltakene har på ny reist spørsmålet hvorvidt de olympiske lekene er økonomisk bærekraftige?
Forfatterne av en nylig studie mener at de olympiske lekenes bærekraft hviler på tre pilarer: et begrenset økologisk og materielt fotavtrykk, forbedring av sosial rettferdighet og demonstrasjon av økonomisk effektivitet.
Den første gjelder lekenes innvirkning på klimaet. Den andre refererer stort sett til lekenes innvirkning på mennesker (for eksempel hvor mange mennesker som må flytte på grunn av bygging av nye anlegg). Den tredje handler om de økonomiske kostnadene ved lekene.
Disse tre henger naturligvis sammen og overlapper hverandre. Det kreves en holistisk analyse av lekenes finansielle og økonomiske innvirkning, så vel som fordelene for lokalbefolkningen, byen og landet.
Det hersker ingen tvil om at de påståtte økonomiske fordelene av de olympiske lekene er overvurdert.
I en informativ artikkel fra 2018 konstaterer James McBride i tankesmien «Council on Foregin Relations» følgende: Et økende antall økonomer hevder at både de kortsiktige og langsiktige fordelene ved å arrangere lekene, er i beste fall overdrevne og i verste fall ikke-eksisterende og etterlater vertslandene stor gjeld og administrative forpliktelser.
Da han studerte lekene i Rio de Janeiro i 2016, oppdaget han at byen et år senere fortsatt slet med gjeld, administrative kostnader, utilstrekkelige offentlige tjenester og økende kriminalitet.
Vertsbyene betaler for dette mange år etterpå. Kostnaden for OL i Tokyo er for eksempel på rundt 20 milliarder US-dollar.
Bekymringene for lekenes bærekraft bør imidlertid ikke føre til at de legges ned. I stedet inviterer disse spørsmålene til en diskusjon om hvordan lekene kan gjøres mer økonomisk levedyktige, muligens gjennom å redusere størrelsen og dempe ned pomp og prakt.
McBride foreslår at kostnadene for å søke bør reduseres betydelig. Eksisterende fasiliteter bør brukes, mens tiltak for ekstern revisjon og åpenhet bør strammes inn.
De 35. olympiske lekene i Brisbane forventes å kun koste fem milliarder dollar og vil dermed starte, eller muligens fortsette, en trend mot mer bærekraftige leker.
Men hvis man vurderer beløpene nasjoner rundt om i verden bruker på å bekjempe den usynlige fienden, korona-viruset, ser det ut til at selv de mest kostbare lekene er rimelige i sammenligning.
Den australske regjeringens kamp mot Covid-19 har kostet om lag 311 milliarder dollar i velferdskostnader og økonomiske tap.
Vi har også sett avskaffelse av borgerrettigheter, som begrensning av ytringsfrihet og bevegelsesfrihet, inngrep i menneskers privatliv, obligatorisk bruk av sporingsapper, endeløse nedleggelser og lukkede grenser, en innføring av vaksinepass, press for å bli vaksinert med potensielt usikre vaksiner og statsministrenes og helsemyndighetenes arrogante publikumsfrieri. Listen er lang, og flere lignende tiltak etterlyses.
Med tanke på denne dystre situasjonen i et splittet land, er glamour og spenning som tilbys under de olympiske lekene, en spesielt kjærkommen distraksjon.
Det er kanskje mulig å kalkulere de finansielle og økonomiske kostnadene ved å arrangere lekene, inklusiv kostnaden for å søke, bygging av infrastruktur og gjennomføring av lekene. De langsiktige fordelene som ikke har med økonomi å gjøre, er imidlertid vanskeligere å forutsi eksakt.
Det er ikke vanskelig å tenke seg at de økonomiske effektene som redusert arbeidsledighet, bedre infrastruktur og en yrende privat sektor trolig er vesentlig.
Men selv om denne vinklingen er altfor optimistisk, gir lekene tross alt mennesker rundt om i verden en velkommen pause fra den anspente situasjonen under pandemien.
Akkurat nå gjør de mest nytte ved å skape entusiasme og lykke. Lekene lar mennesker beundre atletenes dyktighet og talent og skaper spenning i stuer verden over.
I denne forbindelsen er alle midlene som brukes på lekene, vel anvendte penger, selv om det ikke alltid er fornuftig fra et økonomisk ståsted.
