Pandemien kan snart være under kontroll i Norge, og det kan tillates at vi gradvis går tilbake til det normale. Strategien for dette inkluderer innføring av et vaksinepass for å tillate fri bevegelighet.
I mars vedtok EU-kommisjonen et forslag om et felles vaksinepass som skal være gyldig i hele EU. Det er nå opp til medlemslandene å implementere dette. Flere land innen EU forventer å ha en teknisk ferdig løsning til sommeren. Norge mener at et koronapass kan være ferdig i starten av juni.
EU omtaler imidlertid ikke dette for et vaksinepass, men kaller det et "digitalt grønt sertifikat". Sertifikatet skal være koblet til en profil som inkluderer personens identitet, samt medisinsk informasjon om eventuell vaksinasjon, covid-test eller antistoffer på grunn av tidligere sykdom. De reisende som kan fremvise et gyldig sertifikat, vil igjen kunne bruke den frie bevegelsen innen unionen.
Selvfølgelig ser de fleste fram til at samfunnet åpner opp og går tilbake til det normale, særlig etter en lengre periode med unntak og usikkerhet som vi nå har vært gjennom. Et frivillig sertifikat for å håndtere normaliseringen på en sikker måte, kan være en rimelig praktisk løsning.
En viss motstand
Spørsmålet er likevel ikke helt ukontroversielt. Et sentralt system som inneholder identitet sammen med medisinske data som grunnlag for personlig frihet, er et nytt innslag fra et sivilrettslig synspunkt, så vel som integritetssynspunkt.
Noen delstater i USA har allerede innført lover som forbyr bruk av vaksinepass som betingelse for tilgang til private tjenester. Man ser risikoen med et statlig system som begrenser innbyggernes rettigheter til å kunne samhandle fritt på det private markedet. Å presentere et vaksinepass for å gå på kino eller handle mat, er utenfor det man anser som akseptabelt.
Det aktuelle lovforslaget i EU gjelder bare fri bevegelighet. Men innføringen vil uunngåelig etablere en infrastruktur som relativt lett kan brukes til tjenester også.
Flere undersøkelser har vist at et flertall er positive til at vaksinepass skal kreves ved restaurantbesøk. Dette ville virkelig resultert i en helt ny innbyggerrettslig situasjon og for ikke å si en ny samfunnsøkonomisk situasjon der det private markedet vil bli betinget av statlig kontroll.
Rettslig innvirkning
Det er selvfølgelig ikke første gang at vi ser dette under pandemien, der bedrifter og selskaper har blitt tvunget til å stenge sine virksomheter på ordre fra myndighetene. Å utvide disse mekanismene vil innebære at vår markedsøkonomi mer tar form av den statskapitalismen som føres i Kina; at markedsøkonomien blir regulert av staten.
Det fremstår derfor som moralsk forsvarlig med visse innskrenkninger av vår frihet.
Det kan selvfølgelig forstås at i dette tilfellet er tiltakene berettiget fordi konsekvensene av å ikke handle med makt hadde fått langt mer skadelige konsekvenser i form av økt smittespredning, dødsfall og forlenget økonomisk nedgang. Det fremstår derfor som moralsk forsvarlig med visse innskrenkninger av vår frihet.
I form av et midlertidig sertifikat med formål å tillate fri bevegelse kan dette godt være sant. Men hvis sertifikatets bruksområde utvides og blir gjort permanent, vil dette medføre andre alvorligere implikasjoner.
Systemet vil potensielt komme til å ligne det sosiale kredittsystemet som brukes i Kina. Siden 2020 er det obligatorisk at alle innbyggerne i Kina blir vurdert, og det registreres i hvilken grad de føyer seg inn i den sosiale koden ifølge et gjeldende poengsystem. Ved lave poeng straffes man med for eksempel reiserestriksjoner eller blir utestengt fra å handle på bestemte steder.
Selv disse straffene kan mange ganger synes moralsk forsvarlige. Du tildeles negative poeng ved for eksempel å kjøre i fylla, ikke betale det man skylder, røyking i røykfrie områder og legge falske nyheter på nettet. Det er rimelig at disse handlingene bør bedømmes på samme måte som uforsiktig spredning av koronaviruset.
Omfattende kontroll
Det kinesiske regimet har likevel gjennom sin kontroll av både den offentlige og private sektoren stor makt til å innføre hensynsløse sanksjoner mot private innbyggere. Dette er karakteristisk for det totalitære politiske systemet bak regimet i Kina.
Man bør ha det ovennevnte i tankene når man overveier lovgivning og tekniske løsninger for å håndtere pandemien. Hvis visse tiltak spontant fremstår som moralsk forsvarlige, er det likevel ikke den eneste faktoren for å rettferdiggjøre vidtrekkende begrensninger av frihet og rettigheter.
Derfor kreves mer enn det åpenbart forskjønnede navnet på vaksinepasset for å garantere at dette kommer til å bli forvaltet uten risiko for at innbyggernes rettigheter trues. Hva er egentlig grønt med et kontrollsystem som dette?
Vi bør være på vakt. Ellers er det en risiko for at det som tidligere var en rettighet, plutselig blir et betinget privilegium.
