Den plutselige vendingen i Afghanistan tok nok mange på sengen; til og med USA’s president Joe Biden. Hvordan dette faktisk kunne skje, virker her og nå vanskelig å forklare.
Mange fulgte nok utviklingen i Afghanistan med forferdelse da talibanerne dro fremover tilsynelatende uhindret av de afghanske troppene. En fullstendig maktovertakelse skjedde på bare noen få uker.
Konsekvensene av dette vil trolig bli omfattende. Lokalbefolkningen kommer heretter til å bli tvunget til å leve under et totalitært regime basert på sharialoven. Den militante islamismen får enda en alliert i regionen, og det kan gi grobunn for terror. Det rapporteres allerede at IS og al-Qaida omgrupperer seg i området. Enda en flyktningkrise kan potensielt oppstå som en konsekvens av urolighetene.
Det ser ut til at de afghanske regjeringsstyrkene ikke hadde motivasjon for å kjempe mot dette, til tross for militær overlegenhet. Ut ifra det som hittil har blitt rapportert om hendelsesforløpet, er det likevel enkelt å ha forståelse for denne beslutningen.
En tilbaketrekning det er satt spørsmål ved
Under en bemerkelsesverdig pressekonferanse den 8. juli forsikret Joe Biden at den afghanske regjeringen ikke var forventet å falle, fordi regjeringsstyrkene hadde kapasitet til å forsvare seg mot talibanerne. Journalistene som var til stede, virket likevel ikke overbeviste og satte spørsmålstegn ved dette igjen og igjen: "Din egen etterretningstjeneste har dømt at den afghanske regjeringen kommer til å kollapse". Det ble imidlertid avvist av presidenten, som fortsatte å konstatere at den samlede vurderingen er at afghanske styrker kommer til å kunne forsvare seg mot talibanerne.
De militære troppene og deres støtte av det afghanske forsvaret var de første som trakk seg tilbake.
Slik ble det ikke, som vi nå vet. Om dette var uunngåelig, er umulig å vite i ettertid, men mye tyder på at ting kunne vært utført helt annerledes fra USA’s side. Ved en militær tilbaketrekning fremstår det som rimelig at man først evakuerer sivile og personell, deretter krigsmateriell og til slutt militære tropper. Mye tyder imidlertid på at dette ble gjort i motsatt rekkefølge.
De militære troppene og deres støtte av det afghanske forsvaret var det første som ble trukket tilbake. Vi vet nå følgende: de afghanske styrkene virket umotiverte til å kjempe, talibanerne tok raskt over landet, inkludert det amerikanske krigsmateriellet. Titusener av amerikanere havnet i en svært farlig situasjon og ble fullstendig overlatt til Talibans nåde.
Svak kommunikasjon
Det ser ut til at tross alt kunne USA verken beskytte sine egne borgere eller krigsmateriellet sitt og enda mindre sine afghanske allierte. USA fremsto for omverdenen som en svak og uberegnelig alliert. Hvis denne svakheten var synlig for afghanerne på forhånd, er det i en viss grad forståelig at man valgte å akseptere et Taliban-regime fremfor å risikere sitt liv i en håpløs militær konflikt.
Denne kommuniserte svakheten vil være en av de alvorligste konsekvensene av denne hendelsen. Tilliten til USA’s posisjon som forsvarere av den frie verden og menneskerettigheter verden over, er nå kraftig svekket. Taliban-regimet rapporteres allerede å ha opprettet diplomatisk kontakt med Kina, Iran og Pakistan; stater som er de store vinnerne av utviklingen.
Det store spørsmålet fremover er hva USA’s tillitskrise vil bety i praksis for eksempel for Taiwan som er avhengig av at det finnes en troverdig motpol til KKP's krav på landet.
Spørsmål behøver svar
Situasjonen i Afghanistan fremstår som en mislykket operasjon av slike proporsjoner at det er vanskelig å forstå hvordan det kunne skje. Det rapporteres allerede at det faktisk fantes etterretnings-informasjon som pekte på at den afghanske regjeringen risikerte å falle. Hvorfor Joe Biden hevder det motsatte og handlet i strid med dette, er et spørsmål som trenger svar.
Uavhengig av årsaken bak, ser vi en måte å handle på som styrker fiendtlige krav om makt, både gjennom mangel på motstand og gjennom aktivt å bevæpne dem med høyteknologisk krigsmateriell. Samtidig skapes flyktningestrømmer på en tid da man i prinsippet har opphevet beskyttelsen på USA’s sørlige grense. Å argumentere at dette er i USA’s interesse, blir stadig vanskeligere, til og med for demokratene selv.
Vi så ikke at noe lignende hendte under Trumps fire år ved makten fordi det så ut som han førte en mer håndfast og konsekvent utenrikspolitikk. Til tross for dette ble Joe Bidens valgseier i 2020 feiret som et symbol på at verden nå kommer til å normaliseres og gå tilbake til det som kalles den liberale verdensordningen. Denne situasjonen i verden fremstår ikke som særlig ønskelig. Uten en kraftfull og konsekvent opposisjon mot totalitære regimer er dette sannsynligvis synonymt med en totalitær verdensordning.
