Dette er en fortelling om reinkarnasjon og hvordan vi følger hverandre i ulike liv. Den handler om en mann som hadde kultivert til en gud og en ulv som hadde et stort ønske om å kultivere. Den handler også om hvor lett det er å miste alt hvis en er for knyttet til noen og hvor vanskelig det er å få en menneskekropp.
For lenge siden var det en åndelig, søkende mann som levde i isolasjon i Phoenix-fjellene i Shandong-provinsen. Som vakthund og eneste selskap hadde han en ulv som han var sterkt knyttet til. Gjennom sin buddha-kultivering hadde han allerede oppnådd en høy tilstand og hadde blitt en fjellgud. Mannen og ulven bodde i et steinhus inne i en stor grotte i fjellet.
Hver dag satt fjellguden og våket over fjellene mens han studerte buddhistiske skrifter. Mens han tilba Buddha og studerte skriftene, iakttok ulven ham i smug.
Ulven visste at den ikke kunne kultivere fordi den ikke hadde en menneskekropp. Likevel fortsatte den å memorere skriftene og ta ordene til seg. Den var fast bestemt på aldri å drepe noe menneske igjen og bare gjøre gode gjerninger. Ulven håpet at han kunne samle tilstrekkelig mye "de" (dygd) slik at han kunne få en menneskekropp i sitt neste liv. Da ville den få mulighet til å kultivere og oppnå Buddha-status.
Vær snill og skån meg
En morgen da ulven var veldig sulten, ba han fjellguden om mat. Fjellguden svarte: «Gå til den uttørkede elven ved middagstid. Da vil det være noe der som du kan spise.»
Ved middagstid bega ulven seg til den uttørkede elven. Der fikk den øye på en blind mann som gikk med en bambus-stav. Den sultne ulven skyndte seg fram og dyttet den blinde mannen slik at han falt i bakken.
Mannen ba fortvilt om at ulven skulle skåne ham: "Snille deg, vær grei mot meg. Jeg har en gammel mor hjemme som venter på at jeg skal komme hjem med mat til henne. Hvis du spiser meg, kommer min stakkars mor til å dø av sult. Så vær snill og ikke spis meg."
Da ulven hørte det, klarte den ikke å spise den blinde mannen. Den snudde seg og begav seg i stedet til den nærliggende byen. Etter mye leting fant den noen kylling-bein som den tygget i seg. Etterpå vendte den fremdeles sultne ulven tilbake til grotten.
To uker senere var ulven igjen ekstremt sulten og spurte fjellguden om den kunne få litt mat. Fjellguden sa til ulven: "Gå til den uttørkede elven igjen ved middagstid. Du kommer til å finne mat der."
Ved middagstid snødde det, og det var veldig kaldt. Ulven løp ned til den uttørkede elvebredden der den så en gammel kvinne som bar en baby i armene. I sin utsultede tilstand sprang ulven fram, slo kvinnen til bakken og snappet til seg barnet.
Ulven skulle akkurat til å springe av gårde med byttet sitt da den gamle kvinnen la seg på knærne og ba: "Snille deg, vær barmhjertig. Han er den eneste sønnesønnen i familien. Hvis du spiser ham, kommer familien til å dø ut. Snille deg, ikke spis ham opp."
Da ulven hørte den gamle kvinnens ord, mistet den appetitten. Den la fra seg barnet og gikk til den nærliggende byen for å lete etter mat. Men snøen dekket alt, og etter en lang stund uten å finne noe å spise, ga den opp. Sulten og kald slepte ulven sin utmattede kropp tilbake til grotten.
Etter dette orket ikke den svake ulven å gå ut lengre, og den døde av sult.
Tempelverten og ulvevalpen
Ulven reinkarnerte som sønn i en familie i samme by. Den lille gutten likte å gå til det nærliggende tempelet. Han gikk ofte dit for å brenne røkelse og tilbe buddhastatuer sammen med familien.
Da gutten fylte 13 år, bega han seg til Phoenix-tempelet på Phoenix-fjellet for å bli munk. Tempelet lå i nærheten av grotten der det gamle steinhuset lå; der han i sitt tidligere liv hadde vært ulv og bodd sammen med fjellguden.
Gutten var flittig og studerte oppriktig den buddhistiske læren og kultiverte seg selv. Da han fylte 20 år, ble han vert for tempelet.
Men fjellguden som var dypt bundet til ulven, mistet all interesse for å studere skriftene og våke over fjellene etter at ulven døde. Straks han tenkte på ulven som hadde sultet til døde, mistet han appetitten og klarte ikke å sove. Og bare noen år senere døde også han i grotten.
Fjellguden reinkarnerte som en gul ulvevalp i et ulvekull på Phoenix-fjellet. Den vokste og ble stor av morsmelken. Men da ulvemoren sluttet å die ungene sine, fikk den store problemer med å få i seg tilstrekkelig mat. Den hadde nemlig en klar oppfatning av sitt tidligere liv og ønsket ikke å drepe noen. Den gule ulvevalpen levde derfor mesteparten av rester som ble til overs fra de andre ulvevalpene, og den var ofte sulten.
Kultivere buddhastatus
Valpen visste at mennesker la igjen mat og frukt ved Phoenix-tempelet, så den gikk ofte dit for å lete etter noe å spise.
En dag da ulvevalpen var i tempelet og stjal frukt, kom tempelverten inn i buddha-hallen. Da han så valpen, utbrøt verten overveldet "Buddha Amitaba!" Han ønsket valpen velkommen og sa: "Bra, bra, veldig bra!"
Den gule valpen så på verten og skjønte at han var vaktulven i deres tidligere liv.
Rollene var byttet om. Fjellguden hadde blitt en ulv, og ulven var vert for tempelet.
Ulvevalpen kjente en dyp skam og sprang ut fra tempelet, helt til andre siden av fjellet. Den ville ikke leve lengre. Det eneste han ønsket seg, var å få en menneskekropp igjen slik at han kunne kultivere Buddha-status.
Ulvevalpen løp rett inn i en stor steinblokk, stupte ut fra klippen og falt ned i dalbunnen og døde.
Denne historien illustrerer hvor utrolig verdifullt et menneskeliv er for noen som ønsker å kultivere. Mange streber etter å oppnå Buddha-status i liv etter liv, men få lykkes.
Oversatt av Dora Li til engelsk. Fortellingen er publisert på nytt med tillatelse fra boken “Treasured Tales of China” Vol 1, tilgjengelig på Amazon.
